Farvel til fiolinene

Statsstøtte: – Kundene synes det er forferdelig. Noen mente vi burde vært på statsbudsjettet, sier Kjell Hillveg i Norsk Musikforlag.
Statsstøtte: – Kundene synes det er forferdelig. Noen mente vi burde vært på statsbudsjettet, sier Kjell Hillveg i Norsk Musikforlag.

Norsk Musikforlag legges ned. Klassiske platebutikker er passive sammenlignet med spesialforretninger for andre sjangre.

Fysiske butikker må ta på alvor at de er de siste sosiale møtestedene for musikkinteresserte. Andreas Leine Jakobsen, Big Dipper

«Jeg blir gladere og gladere. Amore-atmosfæren bare tiltar!»

Det var «vår nasjonale musikktriumf» Kjell Hillveg som «trallet» ordene, i Aftenposten i 1999. Den gang gikk fortsatt alt på skinner for Norsk Musikforlag, der Hillveg sto bak disken, like entusiastisk som da han begynte i 1959. Og Aftenposten har fulgt ham like entusiastisk siden.

Historien går tilbake til 1843, da musikkforleggeren Carl Warmuth startet opp en virksomhet i Christiania: Formidling av noter, instrumenter, konserter og undervisning. I 1909 var Warmuth sr. og jr. begge borte, og geskjeften ble kjøpt opp av Brødrene Hals. Norsk Musikforlag var en realitet. Siden da har forlaget utgitt og solgt noter, bøker og plater.

Service. I 2005 var det kommet mørke skyer i horisonten. Aftenposten informerte: «I morgen presser en pengesterk «kafé» igjen dørene til atter en Oslo-tradisjon».

Butikken måtte da flytte fra de tradisjonsrike lokalene i Karl Johan, og til Kirkegaten. Den 1. juli i år stenges dørene, også der. Platesalget legges ned. Noteutsalget fortsetter i et annet lokale.

– Vi taper penger hver dag, og slik har utviklingen vært lenge. Det internasjonale nettsalget har tatt over, vi har ikke greid å stå imot, sier Hillveg.

Mozart-elskeren ble kjendis på 1980-tallet gjennom tv-konkurransen Kontrapunkt, og har i en årrekke hatt musikkspalter i Aftenposten og Dagsavisen, samt ledet klassiskprogrammer på P2.

– Kundene synes det er forferdelig. Noen mente vi burde vært på statsbudsjettet, men det er jo litt for vidløftig. Den gjennomgående ordlyden er at folk vil savne servicen en fagbutikk kan tilby, sier han.

Hillveg sier det ikke har vært noen vilje til å investere i nettsalg i Norsk Musikforlag.

– Vi har ikke kunnet gjøre noe annet enn å registrere at det blir færre og færre kunder. Vi er en like god butikk som vi alltid har vært, faglig.

Jazzbutikken Bare Jazz klarer seg bra, og …

– Men de har servering.

– … og Big Dipper, som selger rock, pop, soul og …

– Hvor ligger den? For vår del har det ikke vært aktuelt å ta inn rock og pop.

– Jeg mente ikke at dere skulle ta inn rock. Jeg lurer på om dere har sett på hva disse butikkene har fått til, og tenkt over om dere kunne gjøre noe tilsvarende?

– Vi har ikke tenkt noe som helst. Jeg er ikke interessert i å snakke med deg om det. Det har ikke vært i ledelsens interesse å bruke penger på sånne ting eller noe annet. Det får de svare på, sier Hillveg.

Dyrt. I mange musikksjangre har det i det siste etablert seg to parallelle verdener. En for strømming og nedlasting, en annen for kjøp og salg over disk. I Oslo har jazzsjappa Bare Jazz drevet i en årrekke, i lokaler som også rommer kafé og scene. Vinylspesialisten Big Dipper går så det griner, og klarer å skape unike miljøer rundt sine butikker, med konserter, platesigneringer og andre arrangementer. Ny filial i Trondheim kom i fjor, og i Tromsø dukket Backbeat opp, med Big Dipper som medeier.

Hvorfor lykkes rock- og jazzbutikkene, mens Oslos eneste klassiskbutikk må legges ned? Vi spør ledelsen. Leif Dramstad, direktør i Norsk Musikforlag, svarer:

– Det vet jeg faktisk ikke. Jeg har ingen forklaring, men når du nevner det, så har jeg merket meg de andre nisjebutikkene i Oslo sentrum.

– Har du noen gang vurdert å la dine ansatte se til disse butikkene for inspirasjon?

– Vi har diskutert flere løsninger med medarbeiderne, men der vi leier nå er det så høy leiepris at det ikke er mulig å drive dette rundt lønnsomt. Det er jo smertelig for oss, dette er jo en gammel tradisjon som går tilbake til 1909. Men nå er det ikke mange nok som er interesserte, til at man kan drive forsvarlig.

– Har dere vurdert å ta noen grep for å trekke til dere flere?

– Jo, i forbindelse med åpningen av den nye butikken i 2005. Men siden både plate og notebutikken skulle inn, ble det ikke den plassen som trengtes for å ha arrangementer også, sier han.

Norsk musikforlags butikklokaler strekker seg over to etasjer, hver etasje rundt dobbelt så store som Big Dipper og Bare Jazz’ respektive grunnflater.

– Men vi har et håp om at det en gang i fremtiden skal være mulig å skape en butikk noen kan være interessert i. Vi har vært på noen sonderinger. La meg si det sånn: Jeg skal ikke gi opp så lett.

Sorg. En av dem som sørger over utviklingen er komponist Jon Øyvind Ness.

– At Norsk Musikforlag legges ned er et symptom på at musikk blir mindre og mindre verdt.

– Hvorfor lykkes platebutikker innen jazz og rock, og ikke klassisk?

– Det blir kanskje for smalt. Markedsandelen for klassisk er lav fra før, den har vært på fire prosent, nå er den nede i to.

– Kunne man som butikk gjøre noe for å øke andelen?

– Det kunne man helt sikkert.

– Hvorfor gjør ingen det?

– Det blir jo gjort til en viss grad, men ikke i butikkene, som salgsdrivende aksjoner.

Vaner. Platekompaniet dominerer i dag det fysiske platesalget i Norge. Mange hevet øyelokket i fjor, da det plutselig satte opp lp-hyller i butikkene deres. For første gang i historien begynte kjeden å selge vinyl i stort monn. Andreas Leine Jakobsen, daglig leder ved Big Dipper, er glad for at giganten beveger seg inn på «deres» felt.

– Det skaper økt interesse for vinyl, og derfor bra for oss, sier Jakobsen.

Han mener Norsk Musikforlag har lidd under Platekompaniets prioriteringer. – At klassisk tones ned av kjeder og plateselskaper, gjør at det havner bakerst i folks bevissthet. Vi opplever også at sjangeren sliter med å rekruttere nye lyttere. I tillegg har klassiskbutikkene, både her i byen og andre steder, i for stor grad vært preget av at man lener seg på tradisjoner og gamle vaner, sier Jakobsen.

– Hvorfor har Big Dipper lykkes?

– Nøkkelen kan være at vi hele tiden prøver å finne på noe nytt. Å være aktive og i folks bevissthet, ved å arrangere konserter og få folk til å tenke at de må ta seg en tur innom. Man må ha salg hele tiden. Har vi en uke med dårlig omsetning, setter vi oss ned og tenker – hva gjør vi nå?

Jakobsen sier man også må tilpasse seg folks lyttevaner og foretrukne formater.

– Noen sjangre blir i stor grad streamet, som hiphop og elektronika. Vi føler at klassisk og vinyl henger sammen, og har et ganske bra salg av klassisk vinyl, sier han, og forteller en aldri så liten suksesshistorie.

– Vi har solgt over 100 eksemplarer av Trondheimssolistenes nye album, på vinyl. Til 249 kroner.

Jakobsen er ikke i tvil om at de finnes et betalingsvillig publikum.

– Vi merker definitivt at interessen er der, og kommer til å ha et utvalg, fordi folk etterspør det. Når vi ikke har plata, har vi henvist dem til Norsk musikforlag, sier han.

Opp. I England steg antallet uavhengige platebutikker fra 269 i 2009, til 281 i 2011. En mangeårig nedadgående spiral var snudd – men for de klassiske nisjebutikkene går det nedover i hele Europa. Kan også denne trenden snus?

– Det kommer an på evnen til å skape entusiasme. Det er lettere å dra inn et tremannsband enn et helt symfoniorkester, sier Big Dippers Andreas Leine Jakobsen. – Man kan gjøre mindre ting?

– Ja. Vi har faktisk planer om å invitere Trondheimssolistene til å spille i våre butikker, når de slipper ny plate om noen måneder. Kanskje dette er noe spesialbutikkene kunne kastet seg på. De må tørre å prøve prosjekter som ikke funker. Jeg vil tro at man i en sjanger som klassisk har stor påvirkningskraft overfor publikum. Det er rart butikkene ikke har klart å gripe den rollen. Vi som driver med pop og rock, som bombarderes med meninger fra alle kanter, har tross alt klart det. Muligens oppleves klassiskbutikker som lukka atmosfærer, der man er redd for å stille dumme spørsmål. Hvem tør å spørre en klassiskekspert, liksom? Men det er nettopp det man burde få folk til å gjøre, gjennom lyttekvelder eller noe annet. Fysiske butikker må ta på alvor at de er de siste sosiale møtestedene for musikkinteresserte. Da må man skape en god atmosfære og få folk til å henge litt, sier Jakobsen.

Han forteller at både Big Dipper i Trondheim og Backbeat i Tromsø går bra.

– Backbeat har klart det fordi de involverte hele det lokale musikkmiljøet og var flinke til å sette seg i folks bevissthet kjapt.

Jazz. Bodil Niska, saksofonist og Bare Jazz-innehaver, tror også beliggenheten har mye å si.

– De lå midt i smørøyet, men ble plutselig plassert i bakevja. Før var det en institusjon, nå må folk lete seg fram, sier Niska, og forteller at København er blant byene med en egen jazzbutikk. Også den med mye levende musikk og kafé.

– Hva gjør Bare Jazz riktig?

– Jeg satser mer på vinyl, og vi skal ha enda mer konserter fremover. Det handler ikke bare om kjøp og salg, men om å skape en helhetlig kultur.

– Er en klassiskbutikk liv laga i Oslo?

– Å ja, hvis man hadde et skikkelig lokale, med innslag fra strykekvartetter, pianokonserter, et eller annet som er live. Det har jeg absolutt tro på. Kundene kommer til oss og sier de er glade for at det ikke er helt dødt her i byen. At de kan gå et sted og snakke og få tips, sier Niska.

Det samme sier nestoren Kjell Hillveg:

– Hele Norge er lei for det som nå skal skje. I hvert fall de som sverger til klassisk musikk.

– Da skulle det være mulig å få dem opp av sofaen?

– Jo, det skulle man tro.