Det finnes et kort og et langt svar på spørsmålet om The Muppet Shows suksess – forklaringen på hvordan et knippe tekstilkledde gjenstander kunne erobre kloden og bli stjerner i det som en gang var tidenes mest populære tv-program, uansett sjanger.
Den korte forklaringen varer i 3 minutter og 41 sekunder, og finnes på Youtube under søkeordene «Animal», «Buddy Rich» og «drum battle». Sketsjen, der Muppet-universets hårete, utagerende trommeslager konkurrerer mot jazzvirtuosen Rich i innbitt tvekamp, oppsummerer selve essensen i programmet med et knippe virvlende synkoper. En mildt anarkistisk grunnholdning, en fysisk, fleece-basert humor – gjerne kombinert med vold og/eller musikalske innslag – og en sømløs samhandling mellom menneske og dukke som det er vanskelig å slutte å bli fascinert av.
Forvirret. Det lange svaret spenner derimot over tre tiår, og begynner sommeren 1954. Det var da den 18-årige universitetsstudenten Jim Henson deltok på sin første audition hos en lokal tv-stasjon i Washington DC, med et par figurer han og en kamerat hadde snekret sammen: dukkene «Pierre den franske rotten» og de to cowboyene «Longhorn» og «Shorthorn».
Henson fikk jobben med å lage snutter for kanalens morgenshow, og dermed begynte historien som skulle nå et foreløpig klimaks med The Muppet Show drøyt tyve år senere. I løpet av programmets levetid mellom 1976 og 1981 ble Hensons sjangerforvirrede komedie kringkastet i over 100 land, til et publikum på mer enn 235 millioner seere.
Nå gjenopplives de myke stjernene fra den gang da i langfilmen The Muppets, som kom på kino i USA før jul og slippes på dvd i Norge denne uken. Som flere påpekte før lanseringen, er Lasarus-prosjektet ikke risikofritt i vår dataanimerte epoke. Et kjapt hode har regnet ut at de fem siste Muppet-filmene (dukkene rettet seg inn mot kinopublikummet etter at tv-serien tok slutt) til sammen spilte inn mindre penger enn Toy Story 3 gjorde i løpet av fem dager.
Så hvordan går det denne gangen?
Slå læreren! Disney, som kjøpte rettighetene til Muppet-grenen av Hensons rikholdige dukkeunivers i 2004, har siden lett etter effektive måter å sparke liv i franchisen på. Det spesielle med hjernene bak The Muppets er at de har forstått hvordan problemet med de utdaterte pelsdyrene kan snus til en ressurs.
Her er nemlig nostalgien for forgangen storhet selve poenget, som i så mye annen popkultur om dagen. Det gjelder både filmens form, som med sine fargeglade dansenumre peker skamløst mot etterkrigsmusikaler à la Singin’ in the Rain. Men også historiens innhold, som fjoller en hel del med Muppet-figurenes forlorne preg.
«Dere er ikke lenger relevante i dette markedet!» sier en tv-direktør kort når hun får dukkene på besøk på kontoret. Trenden nå, kan hun fortelle, heller i stedet mot aggressive barneprogrammer med titler som «Slå læreren!». Da dukken Walter – filmens omdreiningspunkt, og selv en fanatisk Muppet-fan ut fra ganske åpenbare identifikasjonsårsaker – kler seg ut som Kermit på karneval, møter han bare hånlig latter fra kompisene. «Hva er dette? 1978?»
Storvokst. Når Walter kort tid senere oppsøker den virkelige Kermit («den virkelige Kermit» – Hensons univers tvinger oss til å skrive de merkeligste ting) for å få samlet Muppet-gjengen til et siste, livsviktig show, finner han frosken alene i et Citizen Kane-aktig herskapshus, omgitt av elektriske gjerder og med støvete bilder av gamle kolleger på veggene.
Der er bjørnen Fozzie, Kermits komiker-sidekick, som i 2012 har endt opp som C-stjerne sammen med det tvilsomme hyllestbandet The Moopets. Der er Animal, som de snart skal finne på et kurs i sinnemestring. Og der er Miss Piggy, som har flyttet til Paris og blitt redaktør for storvokstmagasinene i Vogue-konsernet.
Mannemuppet. Selvironien og det sjangermessige raffinementet – i The Muppets dukker det blant annet opp høner som kakler frem Gnarls Barkleys megahit «Crazy» – skyldes for en stor del teamet bak kamera. Filmens menneskelige stjerne og medmanusforfatter er komikeren Jason Segel, kjent fra en rekke av prosjektene til Hollywoods regjerende komediekonge Judd Apatow.
Regissør og musikk-ansvarlig er på sin side hentet fra den kredibilitetsbevisste, smale HBO-komedien Flight of the Concords. Det viste seg å fungere: The Muppets ble en grei kommersiell suksess i USA og fikk en Oscar for nyskrevet musikk. Et av filmens høydepunkter på dette området er en personlighetssplittet duett som stiller det eksistensielle spørsmålet: «Er du en mann, eller er du en muppet?»
Svaret: Litt av begge, selvfølgelig.
Utstikker. «En vanlig utforming av en muppet er et vesen med svært vid munn og store, utstikkende øyne.» Så tørt kan Wikipedia si det, men beskrivelsen viser hvor vanskelig det er å finne en fellesnevner for skapningene Jim Henson og kollegene hans ga liv til gjennom en mannsalder. De manet frem smådukker og monstre i full menneskestørrelse, kompliserte maskinerier og enkle «raggsokk-over-hånden»-konstruksjoner.
Etter tv-debuten som 18-åring fikk Henson snart et eget dukkeshow hos en større lokal kringkaster. Føljetongen Sam and Friends gikk fra 1955 til 1961, med jevnt voksende suksess. I én av episodene dukket det opp en vagt firfisleaktig figur som senere – med Hensons ord – skulle bli «froskifisert» med halskrave og svømmeføtter for å få en tydeligere identitet. Skapningens byggematerialer var enkle: en grønn, avlagt sommerfrakk fra Hensons mor og to halve bordtennisballer til øyne.
Dukken senere kjent som Kermit ble vert og samlingspunkt da The Muppet Show startet innspillingene i London i 1976, etter at samtlige store tv-kanaler i USA hadde sagt nei til ideen. På dette tidspunktet hadde Hensons kreasjoner lenge levd en hektisk tilværelse i underholdningsuniverset, som innslag på alt fra Tonight Show til Saturday Night Live. The Muppet Shows løsslupne, voksenrettede innhold var en reaksjon på opphavsmannens største suksess til da: det pedagogiske førskoleprogrammet Sesame Street (forelegget for norske Sesam stasjon), som ennå går på tv i USA, 53 år etter premieren.
Triangel. Når folk skal beskrive Jim Hensons spesielle talent, tar mange utgangspunkt i teknologi. Hvordan han gjorde tv-rammen om til scenen dukkene agerte på, hvordan han for første gang lot dukkemestrene se sitt egen spill på en monitor, hvordan han brukte spesielle linser og avansert zoometeknikk for å skape livaktige effekter.
Fokuset gjenspeiler Hensons interesser. I begynnelsen brukte han dukkene først og fremst som middel til et mål: å komme seg inn i USAs fremvoksende fjernsynsbransje, et medium som interesserte ham sterkt.
En dannelsesreise til Europa på slutten av 1950-tallet, der Henson oppdaget dukketeatrets kulturelle røtter, endret interessefeltet og førte til andre typer nyvinninger. Dukker fylt av skum – ikke utskåret i tre – ga økt fleksibilitet og bredere følelsesregister. Hensons kompetente kollegium av dukkemakere viet i tillegg intens oppmerksomhet til det de kalte «det magiske triangelet»: forholdet mellom øynene og nesen, som mer enn noe annet bestemte en figurs personlighet. Slik fikk vi skapninger som den jordnære hundepianisten Rowlf og balkong-grinebiterne Statler og Waldorf, i tillegg til de mange Muppet-karakterene som av uklare freudianske årsaker manifester en grenseløs appetitt: den trommende Animal, kakemonsteret fra Sesame Street, det reddikelskende udyret Splurge.
Galehus. Håndverket bidro til overrumplende frihet også på innholdssiden. I The Muppet Show kunne tigre når som helst dukke opp på Nordpolen, et knippe asparges begynte å synge i kor, en gjeng cowboy-hummere rømte plutselig fra gryten i en sky av kruttrøyk.
Navet som holdt innfallene sammen, var kjendisgjestene som dukket opp i hvert program. I begynnelsen var de vanskelige å rekruttere – hvordan kunne det hjelpe karrieren å opptre sammen med en gjeng syngende dukker? – men Muppet-produsentene fikk drahjelp av at Hensons daværende manager også representerte flere av tidens celebriteter. Da Rudolf Nurejev, verdens mest berømte ballettdanser, dukket opp i sesong to, fungerte det som et vendepunkt – et møte mellom høy- og lavkultur som sendte The Muppet Show inn i historiebøkene.
Men hva var det egentlig tv-seere over hele verden satt og så på? Noen har foreslått sjangerbetegnelsen «vaudeville-show», andre «backstage-drama», «galehus-dokumentar» eller «tv-parodi». Kermit sa det kanskje best selv da han ønsket publikum velkommen til «enda en halvtime av hva nå enn dette er».
Programmets ubestemmelige preg har også holdt akademikerne i ånde. I bøker med titler som Kermit Culture drøfter kulturforskere og medievitere hvordan muppetene kan forstås som «metafor for selvet», eller hvordan showets fryktløse stuntartist Gonzo fungerer som sofistikert kulturteoretiker (poenget handler om måten han formidler mellom avantgardeteater og mainstreamunderholdning på).
Sex og vold. Bilder fra innspillingsprosessen, der Henson og kollegene slentrer rundt med skjegg, slengbukser og joggeskomodeller som siden er blitt fast inventar i retrovokabularet, kan gi inntrykk av at The Muppet Show sprang ut fra hippietidens frilynte motkultur. Men dukkene er dypt amerikanske på det punktet at de aldri tråkker over kommersialitetens usynlige strek – selv om programmets pilotepisode var utstyrt med den interessevekkende tittelen The Muppets – Sex and Violence.
Slik lignet de på sin skaper. Henson var en kyndig forretningsmann og reklamemaker, som visste at han trengte penger for å sikre seg frihet til de mer ambisiøse sideprosjektene sine. Underveis ble han også en kulturell entreprenør av bredere format: Fra midten av 1980-tallet arrangerte han storslåtte maskeradeball på New Yorks Waldorf Astoria, som tiltrakk seg tidsriktige gjester av typen Andy Warhol.
Alle Hensons fem barn tok seg jobb i selskapene han skapte, blant annet fordi de forsto at det var en effektiv metode for å få tilbragt tid med den hardtarbeidende faren. Da gründeren døde av en aggressiv streptokokkinfeksjon i 1990, sang et kor av Muppet-dukker en medley av favorittsangene hans i begravelsen.
Forpliktelse. Så hva var kjernen i Muppet-hemmeligheten? Det storøyde barn av 1960- og -70-tallet kanskje vil huske best, er den selvsagte interaksjonen mellom rekvisitt og menneske, hvordan artister man beundret – Paul Simon, Dizzy Gillespie, Mia Farrow – tok dukker, det vil si barns univers, på alvor uten tullestemme eller liksom-innlevelse.
Slik sett skapte Henson liv av skum og tekstil, som en annen gammeltestamentlig guddom. Følelsen ble styrket i mars i år, da muppetene fikk sin egen kollektive stjerne på Hollywoods Walk of Fame, på linje med verdens Tom Cruise- og Demi Moore-figurer. De mange magasinartiklene og tv-innslagene med Hensons figurer (Miss Piggy har prydet forsiden på Tatler og Life; Kermit er blitt intervjuet i Macworld og Jon Stewarts The Daily Show) er et lignende vitnesbyrd om fiksjonens kraft. Bare sånn kan man forstå den dype menneskeligheten i kjærlighetsforholdet mellom en gris og en frosk, to skapninger som kanskje – og her røper vi handlingen! – er klar for forpliktelse mot slutten av The Muppets.
Eller for å si det med supporterdukken Walter når han fordyper seg i de gamle Muppet-episodene på slitne VHS-kassetter: Så lenge det finnes syngende frosker og komikerbjørner, svenske kokker og bumerangfisk, kan ikke verden være et så ille sted likevel.
brg@morgenbladet.no
Kilder: Christopher Finch: Jim Henson – The Works (1993), Jennifer C. Garlen og Anissa M. Graham (red.): Kermit Culture – Critical Perspectives on Jim Henson’s Muppets (2009).
Ingen kommentarer