Mange lager film i Norge, men ikke mange nok. Det er alltid plass til en til som bryter stereotypier, har en personlig visjon, setter oss måpende på plass i kinosetet. Kan vi finner ham eller hun blant avgangsstudentene til Den norske filmskolen?
Svaret er ja. Hvis han vil fortsette å lage film i Norge da. Med familiebakgrunn fra Makedonia og oppvekst dels i Sverige, er nettopp det ingen selvfølge. Uansett, Izer Aliu har regissert en av de mest fullendte eksamensfilmene i skolens 15-årige historie. Den nylig Amanda-nominerte Å vokte fjellet slår bokstavelig talt til fra første bilde. Det er en enkel historie om en ung gutt, hans lillebror og deres leting etter et lam som har rømt til fjells fra den lille makedonske landsbyen der de bor. Mer om den senere.
Når de 42 elevene fra Norges nest-dyreste utdannelse (etter jagerflypilot) annethvert år viser eksamensfilmene sine, er det nærmest en samfunnsplikt å følge oppmerksomt med. Dette er tross alt menneskene som skal – om ikke redde norsk film – så i hvert fall avlaste den en smule.
Forventninger. Skolens dekan Thomas Stenderup har vært opptatt av å senke forventningene. I Rushprint-debatten om Filmskolen som har rullet og gått på bransjenettstedet de siste par årene, har han hevdet at det er helt urealistisk «å forvente at en filmskole skal uteksaminere særpregede filmkunstnere på tre år».
Mulig det. Jeg har uansett noe større forhåpninger enn Rushprints redaktør Kjetil Lismoen som i høst uttalte at han har «sluttet å lete etter talenter med regi-signaturer blant eksamensfilmene».
Lismoens kapitulasjon skyldes i stor grad skolens rådende pedagogiske modell, der artistisk egenart ikke er det sentrale siktemålet. Man må lære å krabbe, før man kan skape kunst – eller noe i den duren. Film er en komplisert prosess som i svært stor grad forutsetter samarbeid. Derfor er samarbeid mellom de forskjellige linjene (regi, manus, produsent, foto, klipp, lyd, produksjonsdesign) alltid vært en grunnpilar ved skolens undervisning. Stenderup har siden han tiltrådte som skolens leder i 2009, fortsatt å vektlegge teambuilding-aspektet, og i mindre grad gått i bresjen for en visjon om individuell kunstnerisk frihet (fortrinnsvis for regissøren).
Sjefens andre mantra er «kreativitet utløst gjennom begrensninger». Etter modell fra Den danske filmskole (der han både har studert og undervist), har han innført såkalte «penneprøver» der studentene får tildelt en filmatisk utfordring, basert på en rekke begrensninger (lengde, tema, dialogbruk, sted, osv.). Tanken er å utfordre kreativiteten samtidig som den håndverksmessige teknikken drilles.
Erotisk. Årets kull er en svenneprøve for den danske dekanens ideer. Blant årets eksamensfilmer gjorde tankesettet hans seg mest gjeldende i kammerdramaet Til den det måtte angå, som utelukkende foregår i en leilighet, har lite dialog, og kun to rollefigurer. En mann og en dame møtes en fredag i måneden i et helt år for erotisk samkvem. De skal ikke vite noe om hverandre, og etter siste møtet skal de aldri sees igjen. Vi møter elskerne morgenen det bare er et par timer igjen til det hele er over. Premissene er i overkant strenge for å skape engasjerende drama, og tanken bak tematikken er i beste fall litt uklar (bryte med fortiden?), i verste fall en klisjé (det fåfengte i å etablere et ukomplisert seksuelt forhold). Men ut fra det begrensete materialet har regissør Aasne Vaa Greibrokk sammen med sin fotograf og klipper maktet å få skviset ut vonde spenninger, kompliserte stemningsskifter og overraskende vendinger. Utsnittene er gjennomgående interessante, lyssettingen effektiv og klippende dristige i sin delvise forakt for kontinuitet. Produksjonsdesigneren har maktet å konstruere en fullstendig troverdig og samtidig filmatisk københavnleilighet i skolens studio. Den siste scenen har dessuten en sorgtung nerve som vitner om at det dristige forsøket kunne – med noen sentrale manusbearbeidelser – blitt noe virkelig stort.
Bosnia. Begrensninger var åpenbart ikke mantraet for elevene bak Elsker deg også, en film som mest alt ønsker å fri seg fra «penneprøvenes» restriksjoner. Ikke bare foregår den i to ytterpunkter av Europa, men den forsøker å presse materialet til en hel spillefilm inn i en novellefilm på 25 minutter. Historien om Semir som er småbarnsfar for en familie i både Lillehammer og Mostar (uvitende om hverandre), virker følgelig i overkant konstruert i flere kritiske scener og har flere gapende narrative hull. Regissør Dino Murselovic og manusforfatter Jadranko Mehic (begge er opprinnelig fra Bosnia) skal likevel ha honnør for ambisjonene, og for flere gripende scener, ikke minst mellom Semir og hans to små barn. Kontrasten mellom Lillehammer og Mostar etableres presist både gjennom scenografi, foto og ikke minst et brått, men elegant hopp i tid og rom av klipperen Anette Ruud Andersen.
Roaming handler – som tittelen antyder – om ungdom som romsterer rundt uten nevneverdig mål og mening. Problemet er at filmen illustrerer dette poenget ufrivillig godt. Ingenting står på spill. Filmen mangler en klar historie, og famler retningsløst i en stakkato rytme på jakt etter dugelige holdepunkter. Det er leit, for regissør Faisal Mohammed Osmans idé om å skildre andregenerasjons ungdomsopplevelser på Rykkinn – i spennet mellom kompisers forbrødring og Bærums klasseskiller – er i utgangspunktet god.
Filmskolesjangeren. To filmer forsøker å ta opp arven etter Tuba Atlantic (den oscarnominerte eksamensfilmen fra forrige kull): Framand fisk og Jackie er – i likhet med opphavet til denne nye filmskolesjangeren – skutt på små tettsteder ved Norges forblåste kyst, og baserer seg i stor grad på det komiske potensialet i kuriøse bygdepersonligheter og kontrasten mellom gammel/ung, nytt/tradisjonelt. Både Framand fisk og Jackie har mange av de samme svakhetene og styrkene: De har en stedsmessig forankring og formidler en emosjonell reise som virker ekte, til tross for de karikerte elementene. De briljerer begge med imponerende foto (slående og overraskende landskapsbilder, kombinert med stilistiske og komiske utsnitt) og en gjennomført produksjonsdesign. Men de sliter også med lettvinte og formulaiske narrative strukturer som gjør komediene tidvis flaue, forutsigbare og nesten litt videoverkstedaktige.
Et åpenbart talent. Slike problemer har ikke Å vokte fjellet, en sjeldent gjennomført film der alle fagfunksjonene fungerer i harmoni med regissørens og manusforfatterens visjoner. Izer Aliu har et åpenbart talent til å fortelle med bilder. Det er nesten noe Cristian Mungiu-aktig over starten av filmen, der regissøren introduserer tonen og konflikten gjennom lange, glidende kameratagninger som antyder mye mer enn de fastslår. Det stoiske, men like fullt følelsestunge ansiktet til filmens unge hovedperson formidler fortellingens emosjonelt komplekse konflikt om å leve opp til sin fars krav og sin lillebrors behov. Filmens mange dramatiske elementer introduseres enten uten forvarsel, eller svært indirekte. Resultatet er urovekkende i tonen, forbløffende fritt for klisjeer, fullstendig uforutsigbart og gjennomgående filmatisk.
Våger. Årets eksamensfilmer viser at det ikke er fare for opprettholdelsen av nivået til de tekniske fagfunksjonene i Norge. Her er det gjennomgående høyt nivå både på foto, klipp, lyd og produksjonsdesign. At to av filmene i tillegg er skutt på Balkan, vitner om produsenter som våger og har evnen til å ta på seg komplekse prosjekter.
Også denne gangen kunne jeg ønsket meg enda mer egenartete eksamensfilmer fra en skole som la mindre vekt på harmoniserende teambuilding og mer på å utvikle interessante personlige stemmer. Men jeg har (på tross av, eller på grunn av dette?) uansett sett norsk films fremtid: Han er halvt svensk, har familie fra Makedonia og heter Izer Aliu.
Ingen kommentarer