Noen uker ute i den obligatoriske forskoleperioden ved Hustad Leir, som man tidligere måtte gjennom før siviltjenesten, skulle jeg hjem til Trondheim på min første velferdspermisjon.
På en av Moldes brune kafeer traff jeg på en liten gjeng som var på vei tilbake fra sin, og jeg uttrykte min fortvilelse over at jeg manglet musikk til hjemturen. En av karene var ikke snauere enn at han bød meg walkmanen sin, så jeg skulle slippe den traurige togturen fra Molde, inkludert to timers pause i Åndalsnes, uten musikalsk akkompagnement. Inne i walkmanen lå det en opptakskassett, uten tittel. Det som møtte meg da jeg trykket på play-knappen glemmer jeg aldri. Sober, mollstemt gitar, murrende bass, og et statisk, tynt trommekomp – var det trommemaskin? Så, en stemme som traff med umiddelbar virkning. En førstetenor som aldri hadde vært korgutt. Sprukken og sårbar. Stemmen fra en dyp, amerikansk skog, og den messende åpningslinja: «How could one ever think anything’s permanent?». Syntaksen var oppstyltet og gammelmodig, og tekstene snakket om uvisshet, tvil og det flyktige. Det var ikke country, ikke folk, ikke blues, men hadde elementer fra alle. Hårene reiste seg på ryggen. Hva var dette? Hvordan kunne jeg ikke ha hørt dette før? Faktum er selvsagt at om jeg hadde hørt det før, hadde jeg sannsynligvis ikke vært like mottakelig som jeg var da jeg ruslet rundt med denne musikken på øret, alene i vintermørket, i utkanten av Molde sentrum. Om du befinner deg på rett plass til rett tid, treffer musikken. Timing er alt. Dette var før internett og mobiltelefoner, så mulighetene for å undersøke hva jeg hørte på var begrensede. Jeg ble nødt til å vente tre dager før jeg fikk svaret. Det var noe med å leve i uvisshet også, som forsterket opplevelsen, mystifiserte musikken. Det var bare å snu kassetten, igjen og igjen.
Møtet ble begynnelsen på et forhold til Will Oldhams musikk som bare har vokst seg sterkere med årene. Men jeg kommer alltid tilbake til Arise Therefore, utgitt under aliaset Palace Music i 1996. Flere av platene hans fram til da hadde blitt spilt inn med musikere som møtte låtmaterialet først i studio, uten øving. Oldham ville ha det slik, for å bevare nerve og skape rent samspill musikerne imellom. Han sto uventet uten trommeslager før Arise Therefore skulle spilles inn, og hadde booket tid i hos Steve Albini i Pachyderm Studio i Canyon Falls, Minnesota. Et studio som allerede var legendarisk på grunn av Nirvanas In Utero og PJ Harveys Rid of Me, som ble innspilt der tidligere på nittitallet med Albini som tekniker: Oldham visste at lillebroren Paul eide en Mayatone trommemaskin. For å unngå å kaste bort tid i studio med å skru og knote med maskinen, bestemte Oldham seg for å sette tempo, rytme, og lage demoversjoner av låtene på forhånd som han sendte storebror Ned, som skulle spille bass, og David Grubbs, som tilfører farge og varme med elegant, økonomisk pianospill på enkelte spor. Å jobbe med en maskin krevde denne metoden. Den konstante, pålitelige trommingen står i sterk kontrast til sangenes skjørhet, og til den tekstlige tematikken. Men denne spenningen skaper et mesterverk, som tilfeldighetene ville ha det til at jeg skulle få høre, et godt stykke hjemmefra en vinterkveld i 1997.
Stian Stakset, Laura Djupvik, Knut Schreiner, Khalid Salimi og Marianne Beate Kielland skriver i Morgenbladets klassikerspalte.
Ingen kommentarer