Sterkest er vel den med blonde sopraner og intelligens, skjønt teorien har sjelden rot i virkeligheten. Videre er det slik, at er du klassisk sanger, blir du av «mannen i gata» fort satt i båsen Operasanger, selv om du slett ikke synger opera, men tar for deg av all annen fantastisk vokalmusikk som ikke er opera. Og synger du opera, kan du slett ikke synge annet – mener mange.
Jeg er faktisk enig i at mange operasangere ikke kan synge annet enn opera, og da blir de sangerne som behersker mange og særdeles ulike stilarter svært, svært forbilledlige.
En av mine slike store forbilder er sangerinnen Cathy Berberian. Hun var gift med komponisten Luciano Berio i 14 år, og ble kanskje berømt også gjennom dette. Men det hersker ingen tvil om at hun virkelig har fortjent all berømmelse hun har fått. En mer komplett sanger skal man lete lenger etter – både i fortiden, samtiden og nåtiden.
De som er interessert i sangere som ikke er operasangere, men som samtidig kan synge opera, og som til og med kan synge jazz uten å høres ut som en operasanger som prøver å synge jazz, skal lete opp plata Magnificathy første gang utgitt i 1971. Coveret er i tiden med look-a-like Andy Warhol-bilder av Berberian selv. Her er samlet et knippe musikk som viser Berberians ekstreme vokale allsidighet.
Platen åpner med Monteverdi. Hun var en respektert Monteverdisanger, og spilte også inn to Monteverdioperaer med Harnoncourt. Så hopper vi rett over til Debussys svært sjarmerende Chanson de Bilitis – tre sanger for klaver og altstemme. Veldig humoristisk og fint gjort, og så langt høres Berberian ut som en riktig god, men tradisjonell sanger.
Men så – ifra spor fire – begynner man å ane hennes annerledeshet, allsidighet og genialitet. Hun synger John Cage og Sylvano Busotti som om hun ikke har gjort annet. Cage skrev da også verk spesielt til Berberian, og i denne komplekse moderne musikken viser hun fram stemmens samtlige fasetter: de dypeste og lyseste registre, tale, latter, rop, pianissimo og fortissimo, mumling og det vi altså kaller «opera».
Men Berberians show-off slutter ikke med det. I Weills Surabaya Johnny ønsker jeg meg ingen bedre Weillsanger, mens Beatles Ticket to ride er til å le seg fillete av. Alle klisjeer blir satt i system. Jeg sier ikke mer.
Kronen på platen er Berberians egen komposisjon Stripsody. Har du mulighet til å se dette partituret en gang, må du ikke la anledningen gå fra deg. «Notene» er laget som en tegneserie, og sangerens utfordring er å fortelle bildene ved hjelp av lyder. Tarzanrop, babysutring, vepsesumming... her nytter det ikke å ha lært å synge opera.
Og det forbilledlige med Berberian er altså at hun gjør all denne ulike musikken som den skal gjøres. Hun henter ikke med seg en stilart eller syngemåte fra en epoke til en annen. Slik blir Magnificathy alt annet enn «nok en klassisk-sanger-plate», men fantastiske elleve spor for de som vil høre hva som virkelig kan bo i den menneskelige stemme.
Ingen kommentarer