Schola Cantorum er et studentkor som er tilknyttet Institutt for musikkvitenskap. Ensemblets kvalitet tilsier at det burde være så kjent at de ikke trenger noen presentasjon. At Tone Bianca Sparre Dahl har dirigert koret i ti år burde markeres langt mer storslått enn at hun blir overrasket med blomster fra koret. Hun har ledet sangerne fra unnselighet til internasjonale priser.
«M» eller «n». Det er en viss treghet i å uttale et ord. Si «m» eller «n» høyt for deg selv, og du hører enkelt hvor mange komponenter selv en enkelt bokstav består av. Denne kompleksiteten er en av grunnene til at sangere er kjente for å kunne være notorisk urytmiske. Schola behersker imidlertid ethvert element av hver eneste bokstav med en slagverkers presisjon, og i deres munner kan det være en lise å høre en dialog mellom ulike nyanser av nettopp bokstavene «m» eller «n».
Det blir med fonetikken som med strykeinstrumentenes pizzicati. Er det upresist, blir det kjedelig eller pinlig. Er det presist høres det imponerende ut, men det finnes også ytterligere en grad av eksakt samhandling hvor musikerne helt og fullt puster et pizzicato eller en vokal/konsonant. I den usedvanlige synkroniteten oppstår helt unike klanger. Derfor kan Schola Cantorum fortelle en historie med bokstaver, som gir musikken en dybde langt utover tekstens poetiske struktur.
Levende. Sammenligningen med strykeinstrumenter er ikke tilfeldig. Det er nettopp ved denne instrumentale måten å behandle vokalmusikken på at de sammen med Sparre Dahl representerer noe unikt. De kan synge så raskt at selv instrumentalister ville slitt med presisjonen, uten at dette på noen måte kompromisser med den poetiske viljen til å fremsi en historie som består av ord. De besitter også hele arsenalet av instrumentale teknikker for å gjøre de sorte prikkene på papiret levende, om det så består av forandringer i tempo, dynamikk eller hva det måtte være.
Nettopp den nevnte presisjonen på et mikroplan er forutsetningen for at koret skal kunne blomstre også på et større plan. Sparre Dahl har en unik måte å disponere sine bevegelser som dirigent på. Man snakker om å «slå» som dirigent, men hos henne er det helt tydelig alt innimellom slagene som teller, heller en punkter hun «slår». Sparre Dahl arbeider med ulike energier, med akselerasjoner, hvilepunkt og andre måter å tøye på musikkens intensitet på.
Bølger. Resultatet er bølgende tolkninger hvor kun fantasiens grenser setter en stopper for hva som er mulig. Forresten kan fantasien være begrensende. Det er nettopp den fysiske utforskningen av klang og musikk som tid som gjør så vel at musikken flyter organisk som at koret kan være vanvittig presise selv i rytmisk intrikate plasser hvor tempo dessuten forandres. Alt føles naturlig i Sparre Dahls hender.
Selv om mange av sangerne ikke er de samme som for ti år siden har Tone Bianca Sparre Dahl opparbeidet en kollektiv kunnskap sammen med koret som gjør at denne kombinasjonen er et høydepunkt i norsk musikkliv.
PS. Denne anmeldelsen skrevet uten noen referanser til bestemte verk, fordi det ville vært umulig å yte rettferdighet til de tolv komponistene og folkevisen som de sang.
Ingen kommentarer