Beat Bop

Beat Bop: Omslaget til den sagnomsuste singelen er tegnet av Jean-Michel Basquiat.
Beat Bop: Omslaget til den sagnomsuste singelen er tegnet av Jean-Michel Basquiat.

Rammellzee vs. Jean-Michel Basquiat

I anledning utstillingen Rammelzee – The Equation: The letter Racers, som åpnet på Suzanne Geiss Company i New York for en uke siden, passer det å plukke frem Rammellzee og K-Robs vinylsingel Beat Bop. Ja, den med håndmalt cover og produksjon av billedkunstneren Jean-Michel Basquiat som koster deg 10 laken.

Historien bak denne utgivelsen er like unik som lyden festet i rillene. Graffitiwriteren, Gothic Futurism-teoretikeren og rapperen Rammellzee hadde et til tider turbulent vennskap med Basquiat. Myten forteller at etter en krangel ville billedkunstneren avgjøre striden med en klassisk rapbattle i studio. Da han viste sine rim til Rammellzee før innspillingen, lo sistnevnte, rev papiret i stykker og kastet Jean-Michel på dør.

Sammen med rapperen K-Rob låste han seg inne i studioet og gikk ikke ut før de hadde festet den episke ti minutter lange låten «Beat Bop» på tape. Duoen bestemte seg for at back and forth-rappingen skulle ta form som et rollespill. Rammellzee skulle være den dopavhengige halliken på hjørnet, mens K-Rob var en skolegutt på vei hjem, med fristelse og synd i alle sidespeil. Etter hvert som stiften sirkler seg inn mot midten, går tekstene fra å være enkle sosialrealistiske observasjoner og rene kamprim til å bli mer og mer abstrakte. Rapperne leker seg med nasale stemmer og lettere kaotisk ordlek.

Selv om Rammellzee senere hevdet at Basquiat kun tok regningen, er det liten tvil om at Basquiats produksjon og utforming av plateomslaget har sementert klassikerstatusen. Beaten starter, som rappingen, i et klassisk old-school modus i ingenmannsland mellom sløv disko, dyp bass- og congadreven funk og tidlige trommemaskiner. Midt i låten snur Basquiat det hele på hodet, med en utstrakt bruk av ekko og klang på vokalen, forvrengte fiolinpartier og lag på lag med perkusjon og sonisk krimskrams, fremført av musikerne Al Diaz og Eszter Balint.

Om Rammellzee vant slaget, tapte han krigen. Jean-Michel Basquiat gikk fra studioet med mastertapen under armen og ga ut resultatet i et førsteopplag på 500 eksemplarer, på Tartown Records i 1983. I sin typiske neoekspresjonistiske strek tegnet han svart/hvitt-coveret, som mildt sagt var ulikt ethvert poserende rapcover på den tiden. Som for å stikke en siste nål i siden på sin motpart, skrev han navnet hans med én L – noe som plaget Rammellzee til det siste, da navnet hans faktisk var en «quantum mechanic equation, you don’t spell it with one L». Men låten skulle ikke ende opp som en kunstrarietet. Basquiat videresolgte masteren til Profile Records, og da filmen Style Wars brukte den som tema, ble det trykket 150 000 kopier. Rammellzee, som hadde et ønske om å bli tannlege, endte opp med å satse på kreative yrker.

Det er ikke uten grunn at man har kalt «Beat Bop» den første psykedeliske og avantgardistiske raplåten, eller rapmusikkens Ulysses for de som liker sterkere skyts, og holdt den som inspirasjon for eksperimentelle hip-hop artister som Beastie Boys, Anticon og Kool Keith. Det er som elementene fra New Yorks downtown-scene, fra no-wave, disko, minimalisme, transgressive cinema, hip-hop og billedkunst, oppsummeres i en og samme låt. Dens styrke er at den til tross for denne twistposemiksen, ikke høres påtatt eller krampaktig kunstig ut. Det er rett og slett en slager av en hip-hop låt den dag i dag.

 

 

Fra platehylla:

Lars Mørch FinborudLaura DjupvikKnut SchreinerKhalid Salimi og Marianne Beate Kielland skriver i Morgenbladets klassikerspalte.