Bare kjøpe sko

<b>Misforståelse: </b>Når hipsteren erklæres å ha dødd i 2009, er det fordi en generasjon hipstere ikke lenger makter å tilegne seg de kodene som gjør hipsteren hipp, og forveksler dette med noe større, skriver Simen Sætre.
Misforståelse: Når hipsteren erklæres å ha dødd i 2009, er det fordi en generasjon hipstere ikke lenger makter å tilegne seg de kodene som gjør hipsteren hipp, og forveksler dette med noe større, skriver Simen Sætre.

Hipsteren er ikke død. Han er underlagt kreativ destruksjon.

Å ha kule sko ble en vei inn i Aftenposten. Avisen følte seg satt og var på kontinuerlig jakt etter ting som var «trendy».
Broadway og Houston Street: Når dørene går opp høres behagelig rytmisk musikk, men besøk i Adidas-butikken fremkaller likevel en lett stressreaksjon.
Voksensko: Skoene Simen Sætre kjøpte i 1995 er fortsatt å få i butikkene, og er endog utstilt i butikkvinduer. «Teoretisk kunne jeg ha kjøpt dem, men det ville gi en følelse av stillstand: Hvor lenge skal min generasjon gå med disse skoene?»

I krysset mellom Broadway og Houston Street, der subway F kommer inn fra Brooklyn, ligger en Adidas-butikk i flere etasjer. Når dørene går opp høres behagelig rytmisk musikk, og det åpner seg til venstre og høyre avdelinger for treningssko, basketsko, fotballsko, design-dine-egne-sko, og innerst i andre etasje, sneakers. I sin enkle, fysiske form er dette bare en butikk, men å gå inn fremkaller en lett stressreaksjon hos meg, en følelse av ubalanse som har oppstått de siste gangene jeg har besøkt slike butikker, og som har resultert i at jeg er endt opp med sko som er for store, for små, eller rett og slett «feil».

 

Det viser seg at skokjøp, for meg, har vært en ganske komplisert kulturell aktivitet. Dette har pågått over flere år. Begynnelsen kan spores til 1995, da en venn hadde kjøpt grønne puma-sneakers, eller snarere sko av et ukjent merke som lignet grønne puma-sneakers, og jeg selv gjorde det samme. Når jeg nå forsøker å analysere det som har skjedd og gjøre tankegangen eksplisitt, ser jeg at den har vært styrt av taus kunnskap. Man kunne tenke at det skulle være enkelt: Man går inn i en butikk, finner et par sko man liker, kjøper dem. Men nei, det er mer komplisert. Skoene skal riktignok være fine, men de må være fine på bestemte måter, slik at de utfører den bestemte oppgaven jeg har satt dem til. Det er altså et spørsmål om estetikk innen en spesifikk kulturell sammenheng. Hvis for mange går med akkurat de skoene, for eksempel, vil de miste sin kulhet, med mindre disse menneskenes kulhet minus sko er så høy at kulhet tilføres skoene. Poenget er at mitt valg av sko optimalt sett skal foregripe hvilke sko andre mennesker senere vil gå med. Når disse menneskene så kjøper de samme skoene, skal jeg ha gått videre, med nye sko.

 

Merk at ingenting av dette må fremgå eksplisitt. Det skal helst ikke snakkes om, og kanskje er det derfor det er så pinlig å skrive det ut. Det vil si: Det burde ikke være pinlig. Det handler om hvilke sko jeg liker – punktum. Her avsløres ingen statshemmeligheter. Likevel rører det ved noe. Å skrive dette kler hipsteren i meg naken, fordi hipsterismen hviler på et premiss om at den ikke artikuleres. Skoenes kulhet må være underkommunisert. Den må ikke la seg avlese som streben, for hvis det gjennomskues at man har brukt tid og krefter på å finne sko som er kule, forsvinner kulheten. En person som går fra butikk til butikk for å finne sko og legger masse tankevirksomhet i dette, er ikke en kul person, men en person som forsøker å være kul. Magien forsvinner. Kulheten må komme nonchalant, nærmest mystisk, man skal nesten ikke være klar over den selv («har jeg kule sko, sier du? Å, det er bare noen gamle»). Den ekte kule person er nemlig et naturtalent. Den har en smak, bare, og dette er en kul smak, og denne kule smaken gjør at den ekte kule personen naturlig kommer over kule sko.

 

Det perfekte valg av sko er med andre ord underlagt en komplisert sammenstilling av faktorer. For enkelhets skyld kan vi kalle dem Ekvasjonen. Ekvasjonen, ligningen, tar opp i seg beregninger rundt estetikk, pris, klimatiske forhold, motebilde, selvbilde, tilsiktet image, et cetera. Det er dessuten et poeng at den er todelt. Når den første delen (at skoene i seg selv ser fine ut) stemmer, vil jeg riktignok ha fine sko, men det er først når den andre delen (at jeg ikke har bestrebet meg på å finne dem) slår inn, at jeg for alvor vil fremstå som «kul», det vil si en ekte kul person. Leseren forstår nå at mitt valg av sko, når de aktuelle faktorene er perfekt avstemt, vil virke for meg på en positiv måte. Ekvasjonen skal altså ivareta en bestemt funksjon, nemlig å sette min personlighet i et optimalt lys. Vi snakker da om en variant av Thorstein Veblens begrep conspicuous consumption, prangende forbruk, med den forskjell at der Veblens parameter var økonomisk formue, er dette relatert til gatesmart-aspektet ved kulturell kapital. Det er for øvrig omfattet av flere lag av fornektelse (og det tror jeg du forstår, kjære leser, at alt jeg har skrevet ovenfor er tull. Jeg bryr meg selvsagt ikke om hva slags sko jeg går med).

 

Dette var bakteppet da jeg for noen uker siden ankom Adidas-butikken på hjørnet ved Houston Street og Broadway, og dørene gikk opp, og jeg ble drevet inn i en lang og komplisert tankerekke rundt valg av sko. Det er likevel bare begynnelsen. Det har nå gått et drøyt år siden jeg forvirret oppdaget at truser av den typen jeg bruker (American Apparel) var stilt ut i en utstillingsmonter i en fotomontasje i New York Magazine, som om de var museumsobjekter. Artikkelen hadde tittelen «What was the hipster». Den bygget på en bok av Mark Greif og andre redaktører fra tidsskriftet N+1, som hevdet at hipsteren var død. Det har siden vært umulig ikke å merke en vag avstandtagen til hipsterismen. Forlagsredaktør Bendik Wold skrev i vår en gjennomgang av bøker på området i Klassekampen, og i høst sendte Dagens Næringslivs D2-magasin journalister til New York for å beskrive hipsterens endetid. Artiklene demonstrerer skribentenes kulturelle sensitivitet, men ikke at hipsteren er død.

 

Hipsterdefinisjonen som brukes, er for vag. Den tar utgangspunkt i et fåtall amerikanske bydeler og et motebilde som var aktuelt i den perioden hipsterismen tidfestes til, 1999–2009: Trange dongeribukser, trailercap, wife-beaters, bart, kånken-sekk, American Apparel-klær, Iphone/Ipod, converse-sko. Disse effektene har muligens gått av moten, men i så fall snakker man kun om en stilart. Hipsterisme er noe mer generelt: en måte å forholde seg til kultur og forbruk på, uavhengig av det spesifikke motebildet. Oxford English Dictionary sporer ordet «hipster» tilbake til Jack Smileys Hash House Lingo (1941) hvor forfatteren kartla språket i amerikanske veikroer på 1930- og 1940-tallet. Ordet var da allerede i bruk som «hepster», synonym for «hep-cat», knyttet til musikk-kulturen swing. En hipster var definert som en «know-it-all», en person «in-the-know». Nevnte N+1-redaktør Mark Greif bygger videre på dette når han skriver at «hipsterens stolthet kommer fra å vite og definere hva som er kult i forkant av resten av verden». Dette er en generell tilstand, en livsanskuelse, en positur. Den operasjonaliseres gjennom bruk av symboler. Den drives frem av basale behov som lek og forplantning. Den kommer til ulikt uttrykk til ulik tid. Magasinet The New Yorker ble i 1925 lansert nettopp for mennesker med en slik orientering: urbane, smarte, kulturelt innvidde mennesker som ønsket å vite hva som skjedde før andre. Flosshatten og lorgnetten i logoen uttrykte nettopp dette.

 

I Norge er det umulig å snakke om hipsterisme uten å ta i betraktning gratisavisen Natt&Dag, som i årene 1988 til 2008 baserte seg på en hipsterisme-versjon av Platons hulelignelse. Avisens medarbeidere fremsto som de få innvidde, klartseende, som visste hva som egentlig foregikk i Oslo, der vi andre bare så skyggene. Konseptet er nå kopiert av nevnte D2, som skriver om ting som ennå ikke er hipt som om det var det, med det resultat at det blir det. Konseptet forplantet seg på 1990-tallet og ble i ulike avarter praktisert i Fredags-Dagbladet, Bergens Tidenes magasin Tid og Sted, og andre steder. Selv opplevde jeg dette som vikar i Aftenposten Aftens Oslopuls-redaksjon, der vårt journalistiske oppdrag kretset rundt uteliv (Head On, Jazid), rockefestivaler (Quart), tv-programmer (Lille Lørdag) og alt som kunne kalles en trend (ilder-hold, etc). Vår journalistiske kapital bygde på vår antatte kjennskap til dette – å ha kule sko ble slik en vei inn i Aftenposten. Avisen følte seg satt og var på kontinuerlig jakt etter ting som var «trendy». Sakene ble ofte understøttet med en telefon til trendforsker Paal Fure i firmaet Magic Hat. Problemet i Aftenposten var at vår oppdagelse av en «trend» (merk anførselstegnet) i seg selv var nok til å avlive den. En ting var selve ordet, «trendy», som allerede da var forlatt av hipsterne. En annen ting var troverdigheten, fordi det faktum at en «trend» var fanget opp av Aftenposten i seg selv var nok til å vekke mistenksomhet. Vår virksomhet ble dermed en journalistisk parallell til jakt på såpebobler. (Merk at jeg 15 år senere fortsatt har problemer med å skrive ut ord som hipp, trendy og in uten å bruke anførselstegn. Ordet «kul» bruker jeg i mangel av noe annet. Det samme gjelder dets antonym «døll». Jeg vet ikke hva det heter nå.). På samme tid ble det lansert forretningsmessige konsepter der 18-25-årige «innovatører» ble holdt under oppsyn for å rapportere om forbruksvalg slik at strøminger kunne fanges opp tidlig. Dette var i 1997. Hipsterismen oppsto ikke i Williamsburg i 1999.

 

Når hipster-kritikken likevel rammer min indre hipster, så skjer det med Harper’s-redaktør Bill Wasiks artikkel «My Crowd» (2006). Wasik beskriver hvordan han fant opp fenomenet «flash mob». Han hadde observert hipsternes behov for å være in-the-know, og utnyttet dette til å arrangere korte seanser (to til ti minutter) der hundrevis av hipstere møttes for å gjøre en på forhånd avtalt absurd ting og så gå hver til sitt. Uten at hipsterne selv visste det, var Wasiks eksperiment en kommentar til hipsterkulturen. Han viser til hvordan deres higen etter en «selvstendig smak» i stedet får dem til å omfavne de samme artistene og filmskaperne (The Strokes, Miranda July, Sufjan Stevens, Wes Anderson, Joanna Newsom, Belle & Sebastian, Franz Ferdinand) for deretter straks å forlate dem. Wasiks vel planlagte flash mobs var slik en metafor for hipsterkulturens tomhet. «Fremførelsene» ble villig utført av hipstere selv, uten medfølgende refleksjon. I Wasiks artikkel fremstår de dermed som lettvinte, avkledde og manipulerbare. Hipsterne er ikke lenger in-the-know. Lang nese.

 

For hipsteren i Adidas-butikken blir dette et forstyrrende element. Den allerede kompliserte Ekvasjonen må nå ta opp i seg en ukjent X. Man kunne stritte imot og si at man bare liker The Strokes, at man bare liker Naiv.Super, og at kulturuttrykket må isoleres fra konteksten, men en kulturelt sensitiv person vil aldri frigjøre seg fra omgivelsenes blikk. Det finnes et riktig tidspunkt for å like The Strokes (2001), og et for å like Naiv.Super (1996). Selvobservasjon styres ikke av en knapp som kan slås av og på.

Et større problem i skobutikken er dog progresjon. Jeg har gått med samme type sko, sneakers, siden jeg var 20 år. Grønne med hvit stripe. Svarte med hvit stjerne. Blå med lyseblå striper. Enda noen blå med lyseblå stripe. Grønne med gule striper. Svart med mørkegrønne striper. Hvit med grønne striper. Adidas, Converse, Nike, Puma. Skoene jeg kjøpte i 1995 er fortsatt å få i butikkene, og er endog utstilt i butikkvinduer. Teoretisk kunne jeg ha kjøpt dem, men det ville gi en følelse av stillstand: Hvor lenge skal min generasjon gå med disse skoene? Vi er nå fylt 37 ½. Går man med andre sko når man blir voksen? Eller er det disse skoene som nå er blitt «voksensko»? Fraværet av sneakers-progresjon støter ved hipsterismens grunnregel om alltid å søke videre. En gang The Strokes, aldri igjen The Strokes.

Dette henger igjen sammen med tid og motivasjon. Ekvasjonen er komplisert, og selv små feil kan vendes mot avsenderen. Resultatet er at valg av sko ikke vil uttrykke at vedkommende er in-the-know, uanstrengt, men avsløre at han ikke er det. Dette er hipsterismens variant av kreativ destruksjon. Hipstere kommer og går mens uttrykksformen forandrer seg. Hipsteren blir tragisk først når han stritter imot. Når hipsteren erklæres å ha dødd i 2009, er det fordi en generasjon hipstere ikke lenger makter å tilegne seg de kodene som gjør hipsteren hipp, og forveksler dette med noe større. Konkret i skobutikken, for meg, står valget dermed mellom å tilpasse Ekvasjonen eller å avfeie den fullstendig. Men da blir det umulig å kjøpe sko.

Det er illustrerende at jeg har datteren min med i butikken. Hun er fem år og har en sterk vilje. Vi finner noen sneakers i semsket skinn, rosa med tre lilla striper, og alt går rimelig greit, inntil ekspeditøren kommer med noen knall rosa sko med plastoverflate og en grell Minnie Mus-figur, og sier «kanskje hun heller vil ha disse?» Jeg sverger nei. Dette avstedkommer et skrik som høres gjennom hele butikken. Totalt sammenbrudd. Jeg tar datteren hardt i hånden og drar. Hun gjør motstand ved å gjøre seg slapp, og blir slept gråtende langs gulvet. Folk stopper opp og stirrer på oss.

 

 

Alle bilder er tatt av Simen Sætre med app-en Hipstamatic for Iphone – applikasjonen som lover å gjenskape «uttrykket, følelsen, den uforutsigbare skjønnheten og moroa fra fortidens plastkameraer».
sims@morgenbladet.no