Balansekunstnere

<b>Mangfoldig folkpop: </b>Frontmann Ari Picker og Lost in the Trees har plukket det beste fra flere verdener.  <i>Foto: Chris Lane </i>
Mangfoldig folkpop: Frontmann Ari Picker og Lost in the Trees har plukket det beste fra flere verdener. Foto: Chris Lane

Lost In The Trees’ siste album er esperantoens musikalske ekvivalent.

Fakta

Anmeldelse

Lost in the Trees
A Church That Fits Our Needs
Anti-. 2012

Omslag: A Church That Fits Our Needs

«Your words can try, but there are things that words can’t say», synger Ari Picker, låtskriver og vokalist i det amerikanske musikkollektivet Lost In The Trees, som i mars slapp det i norsk sammenheng sørgelig forbigåtte albumet A Church That Fits Our Needs. Setningen oppsummerer i stor grad forsøkene på å formidle bandets lydbilde, og ikke minst dets mangfoldige kommunikasjonskraft.

Låta setningen er hentet fra handler imidlertid om noe annet uutsigelig, nemlig tapet av en mor. Kunstneren Karen Shelton tok livet av seg i 2008, og det er hun som er både coverillustrasjon og inspirasjonskilde for de tolv sporene. Picker sier dette om albumet: – Jeg ville gi henne en mulighet til å bli alt det hun drømte om, og fortjente å være. Alt det fine i henne som ikke fikk nok plass mens hun levde.

Og selv om vi gjerne forestiller oss musikken som et supplerende språk når våre vanlige kommunikasjonsformer ikke strekker til, må dette sies å være et ekstremt ambisiøst prosjekt. Et prosjekt som, bakgrunnshistorien tatt i betraktning, fort kunne endt opp i en sparsommelig instrumentert sentimentaløvelse med sorgbearbeidende sikte og såkalt autentisk vokal. Eller, om man tar Ari Pickers bakgrunn i betraktning – han er utdannet fra Berklee College of Music – et mer eksperimentelt, utilgjengelig og flinkt prosjekt, som ikke nødvendigvis har umiddelbar appell for andre.

Man kan kanskje si at en musikkspråklig formidling av et menneskes antatte kompleksitet må være begge deler. Den må både være det man i musikkteoretisk sammenheng kaller intensjonal, hvor den fysiske og emosjonelle opplevelsen er viktigst, og samtidig ha i seg elementer fra mer komplekse og ekstensjonale musikksjangre som i stedet for, eller i tillegg til, appellerer til intellektet.

 

Balansegang. Og det er nettopp denne balansegangen Lost In The Trees mestrer så godt, og som gjør at orkestral folkpop bare er en delvis dekkende etikett. Førstesporet er ikke en låt i tradisjonell forstand, men heller en slags intro, en prolog av pianoakkorder som glir over i lyden av noe som kan ligne en gammel lysbildefremviser. Og herfra åpenbarer den tidligere filmstudenten en enestående verden av bilder vi vanligvis ikke blander. Det er Disney-pompøst og sosialrealistisk på samme tid. Storslått og eksplisitt, men med tekster og lyddetaljer som ivaretar det anekdotiske og subtile. Denne dobbelheten forsterkes også av produksjonen: Midt i et rikt instrumentert og klangrikt arrangement kan man høre nære detaljer som et helt ubehandlet vokal-take eller den litt knirkete lyden som oppstår når man skifter grep på en stålstrengsgitar.

 

Referanserikt. Blandingen er besnærende, ja nesten overveldende, fordi den treffer så mange steder samtidig. Albumet bryter ned eventuelle forforståelser om at komplekse og detaljrike komposisjoner ikke kan være umiddelbare. Eller omvendt: At det umiddelbare og ekstremt følelsesladde ikke kan romme mange kompositoriske krumspring. Med et så mangfoldig musikkspråk er det ikke overraskende at Picker selv lister så forskjellige størrelser som Radiohead og Shostakovich, Grizzly Bear og Stravinskij, som sentrale påvirkningskilder i innspillingsfasen. – Det bidro til å gjøre det fine finere og det stygge mer stygt, som han sier. Radioheads påvirkning er særlig tydelig i noen av meloditemaene, som alltid beveger seg over en insisterende og ofte uforutsigbar perkusjonspuls. Andrew Bird er en annen nærliggende sammenligning, selv om Bird på langt nær er så maksimalistisk i sitt symfoniske folkunivers.

 

Esperanto. Det er i det hele tatt vanskelig å plassere Lost In The Trees sjangermessig, selv om referanserammen er vid. Picker har plukket det beste fra flere verdener og puttet det sammen til et et språk som ikke har noe skille mellom «intensjonal» og «ekstensjonal». A Church That Fits Our Needs er dermed et slags musikkens esperanto, ikke minst med tanke på esperantoens intensjoner om å være en tilgjengelig og barrierebrytende kommunikasjonsform. En kommunikasjonsform som, oversatt til norsk, betyr «håpefull». Med et sånt språk trenger vi kanskje ikke ord.