«Så hvordan henger et liv sammen?» Spørsmålet gikk som et refreng i Jan Kjærstads trilogi om Jonas Wergeland. Svaret var tre romaner, der ulike fortelleres versjoner av hovedpersonen skulle spenne bena under enhver idé om enkle sammenhenger i et liv. Fantasien skulle sprenge grensene for den såkalt store fortellingen – og fornye den. Kronologi var bannlyst. Psykologiske årsakssammenhenger likeså. Et flettverk av historier og perspektiver på kryss og tvers skulle erstatte alle rette linjer.
Ikke overraskende er formleken i NRKs dramatisering tonet kraftig ned til fordel for bøkenes mer tv-vennlige aspekt: krøniken om en nasjons moderne historie, fra 1960- til 1990-tallet, sett gjennom en manns liv.
Gummisjel. Som i bøkene starter det med slutten: punktet der Wergeland blir arrestert mistenkt for å ha drept sin kone. Utover dette strukturelt nødvendige frempeket, dandert med intervjuer med Jonas’ nærmeste, har tv-personlighetens biografi i serien blitt ren kronologi. De seks episodene er fordelt på tre Jonas’er, der tre skuespillere, en for hver alder, får to episoder hver. Barne-Jonas, Johan Felix Tschudi, har et ansikt som kler rollen og gjør en solid prestasjon.
Men når man har så mange historier å velge mellom, hvorfor velge å vektlegge øyeblikket der Jonas, som så mange unge gutter før ham, opplever sin indre revolusjon gjennom The Beatles Rubber Soul? Tittelen sier, som i bøkene, noe om Jonas’ elastiske «gummisjel». Men når sekvensen kombineres med scener fra middagsbordet, fra beklemmende familieselskaper og knuffing i gata, kommer Jonas’ barndom i faretruende grad til å likne den klassiske norske oppvekstskildring slik den er institusjonalisert gjennom fortellinger som nettopp (Saabye Christensens) Beatles.
Opprører. De to episodene med Jakob Oftebro, som spiller som ung mann, fanger mer av det særegne hos Kjærstad. Med Jonas som av en kameratgjeng i opprør mot 70-tallsradikale lærere på Katta, skildres en brytningstid som ikke er ferdig utforsket i norsk historie – i alle fall ikke fra perspektivet til dem som kom etter den store politiske vekkelsen. Det er også i denne delen vi presenteres for det beste ved Wergeland-skikkelsen: mennesket som vokser, som strekker seg etter noe.
Oftebro lykkes bedre enn de andre med å unngå den psykologiseringen – Jonas ble slik fordi han var usikker; han ble slik fordi han elsket for mye – som ellers truer med å dominere. Selvsagt er dette det glade vannvidd: at Jonas Wergeland skulle motta all sin kunnskap gjennom kontakten hans «magiske penis» oppnår med intelligente kvinner. Men nettopp det overmodige, at det fantastiske ved «en vanlig gutt fra Grorud» er tatt helt ut, er en av kvalitetene ved Kjærstads vågestykke av en roman. Gjennomføringen av dette C-momentet av anti-realisme er i tv-versjonen faktisk mindre pinlig enn det kunne være grunn til å frykte.
Karikaturer. Jonas Wergeland har et prosjekt. Men siden bøkenes idé er å samle hundrevis av små fortellinger under én fane, har han, foruten seg selv, ikke mange minneverdige fiender. Ut fra dreiebokens krav til tydelige konflikter, er Jonas’ onkel og hans «fatale kusine» Veronica her blitt mer betydelige antagonister enn i bøkene. Og hvilke antagonister. De som hevder at klisjeen om Norsk Film som et sted der folk geberder seg med store fakter og overtydelig diksjon bare er en klisjé, bør se Kim Haugens portrett av sleske onkel William. Skulle man være det minste i tvil: I Norge snakker griskheten nasal Oslo-vest-dialekt på høyt volum.
Ganske riktig er Sir William en karikaturenes karikatur i bøkene også. Men disse sekvensene gjør det bare så altfor tydelig at serien mangler det genuine grepet som kunne formidle mellom det anti-realistiske aspektet ved Kjærstads idéroman og den fjernsynsdrama-realistiske tradisjonen. (Estetikken i Coen-brødrenes filmer er bare ett eksempel på at det er mulig å lage skikkelser som er utroverdige og interessante på samme tid).
Budsjett og kreativitet. Klokelig unngår man å vise noe fra Wergelands legendariske tv-serien med det Ibsen-inspirerte navnet Å tenke stort. Verdens mest geniale tv-serie måtte nærmest uansett hvordan man valgte å presentere den, blitt litt av skuffelse på skjermen. Her får faktisk «den unevnelige» tv-serien litt av den funksjonen Jonas selv har i bøkene: Et tomt tegn du kan fylle med hva du vil.
Den rene overflate er ikke lett å gestalte i en kultur som – ifølge utallige essays av Jan Kjærstad – trives best med gjenkjennelse, identifikasjon og nærhet. Lettere blir det neppe av at oppdraget her er å lage tv-underholdning som skal appellere til mange nok til å forsvare produksjonens budsjett.
I serien ser vi Wergeland som filmkunstneren fanget mellom kunstens krav og økonomiavdelingens. NRK Drama har utvilsomt vært rausere med budsjettet til Erobreren enn seriens fiksjonaliserte NRK er overfor Wergeland. Flere av Jonas’ reiser er stilfullt filmet på location i London, Lisboa- ja, her er til og med gamle Fornebu flyplass gjenskapt. Visuelt gis det slik et løfte om, i Wergelands ånd, å tenke stort, som ikke er like gjennomført på idéplanet.
Fallert kjendis. Når programmet hans kritiseres, forsvarer Wergeland seg med at han slett ikke har villet lage troverdige skikkelser, at psykologi og gjenkjennelighet aldri var hans mål. Merkelig da å høre ham ytre denne kjærstadske estetikken i en serie der Jonas selv i så stor grad er plassert innenfor den gjenkjennelige, kronologiske, psykologisk-realistiske formens konvensjoner.
For idet Oftebro har klart å etablere Jonas som en åpen flate, naiv og vitende på samme tid, akkurat da starter nedturen. I de siste to episodene fyller det lidende ansiktet til Kåre Conradi skjermen. Jonas er nå et vandrende mindreverdighetskompleks, som drikker, spyr og snøvler i fylla, og klager over at kona ikke vil ligge med ham. Der Kjærstads Wergeland var en fjern slektning av Robert Musils «Mannen uten egenskaper» – kameleonen som kan fylles med hvilket tidstypisk innhold som helst – er Eva Isakens og Kåre Conradis fallerte kjendis i ustrøkne klær, som med bedende blikk ber oss om å se ham som litt av en underdog, fylt av den mest konvensjonelle psykologi norsk tv-dramatikk har å by på.
Oppturen var bedre enn nedturen i bøkene også, ideene sterkere enn kjærlighetshistorien. I bøkene er historien om the hollow man ornamentert med uendelige arabesker av overraskende sammenhenger, et bombardement av kunnskap. Men siden det som ligger innenfor Jonas’ skjortekrage aldri lodder nye dyp i den gamle historien om ham som selger sin sjel for karrieren, er det også der tv-serien – ribbet for idéoverfloden og de konstruktive overraskelsene – i stor grad ender. Jonas Wergelands nedtur blir en tv-messig nedtur også.
Velsmurt, ikke vesentlig. Erobreren oppleves ikke som hul fordi den skildrer tomhet, men fordi den fyller hullene med for mange konvensjoner. Det er ikke helt uten forelegg i originalen, der en renning av konvensjonell moralfabel etter hvert kommer til syne under veven av påfunn. Når idéplanet krympes, blir det som står igjen akkurat passe til å fungere som velsmurt tv-underholdning – men ikke nok til å krysse grensen fra akseptabel familieunderholdning til noen vesentlig fortelling.
Det beste til slutt: Jens Wendelboes og KORKs musikk er et sjeldent gjennomført og stilsikkert akkompagnement, som sniker seg inn i øregangen og blir et motiv som, litt á la Angelo Badalamenti musikk til Twin peaks, binder serien sammen. Morsomt er det også at man lar tv-geniet Jonas Wergeland spå mediets framtid: Vanlige mennesker, det virkelige livet, det er fremtidens tv. Men serien om Jonas Wergeland ville vært bedre om man la mindre vekt på å gjøre også ham alminnelig, gjenkjennelig og vanlig.
Ingen kommentarer