– Selve grunnmotivet i mottagelsen av Nordahl Grieg, er helten som døde for Norge under andre verdenskrig. Det er ikke så mange som har utfordret det bildet. Dermed har man harmonisert, humanisert og entydiggjort Griegs ettermæle, sier idéhistoriker og forfatter Gudmund Skjeldal, som arbeider med en ny biografi om mellomkrigsforfatteren, og som bidrar med en artikkel om Griegs dikt «Til ungdommen» i siste nummer av Samtiden.
– Men det er slett ikke sikkert at Nordahl Griegs innsats under krigen rettferdiggjør eller formilder de høyst, høyst problematiske standpunktene han forfektet noen år tidligere.
Ensom og kald. Det har vært Nordahl i alle kanaler siden terroraksjonene i Norge i sommer. Etter spontansangen i rosetogene dukket det raskt opp biografiske artikler om tilblivelsen av «Til ungdommen» i avisene. «Han skrev den i Søgne», jublet Fædrelandsvennen. Griegs tekster har vært ønsket i salmeboken, de er blitt sitert av ministre og menigmann, av Auf-medlemmer og innvandringsmotstandere som har lånt vers fra noen av ateisten og kommunismens patriotiske krigsdikt: «Mørk står en øy av hav / ensom og kald og bar / Dette er Norges Land / Dette er alt vi har.»
Ifølge Gudmund Skjeldal er den politiske resirkuleringen av Griegs tekster ikke ny. Han peker på at regjeringsmedlemmer tidligere har resitert Stalin-forsvarerens dikt for norske soldater i Afghanistan: Jens Stoltenberg leste blant annet «17. mai, 1940» (du vet: «I dag står flaggstangen naken») da han besøkte utenlandsstyrkene for noen år siden, «for å minne om hvor skjørt demokratiet og friheten kan være,» som statsministeren formulerte det.
– Grieg er også blitt Nato-paktens dikter, forfatteren som kan brukes til å velsigne Norges deltagelse i en krig i Afghanistan, sier Skjeldal.
– Han er blitt det offisielle Norges poet, så å si.
Utrygg. – Hva er det med Griegs tekster som gjør dem så politisk og ideologisk elastiske?
– Jeg har egentlig mest lyst til å snu på det: Hva er det med oss som gjør at vi påkaller en dikter fra 1930-tallet ved så ulike anledninger? spør Gudmund Skjeldal i retur.
– Jeg er litt bekymret over den sprikende bruken av Grieg. Eller for å si det på en annen måte: Jeg føler meg ikke helt trygg på Nordahl Griegs ånd. Det er for eksempel ikke uproblematisk å påkalle et verdenssyn fra mellomkrigstiden i kjølvannet av massakren på Utøya.
Brutal. Vi kommer tilbake til hvorfor, men først et kort biografisk tilbakeblikk. Nordahl Grieg reiste til Moskva i mars 1933, en tid da Stalin var i ferd med å befeste posisjonen som Kommunistpartiets sterke mann. Nordmannen kom hjem halvannet år senere som en overbevist tilhenger av det nye samfunnssystemet i øst.
Da et knippe norske forfattere noen år senere kritiserte Stalins brutale fremferd mot meningsmotstandere under Moskva-prosessene, svarte Grieg med et energisk forsvar i sitt eget tidsskrift Veien frem – en posisjon som gjorde ham til en enslig svale blant Norges fremtredende intellektuelle.
Edvard Hoems biografi om Grieg fra 1989 unnskylder langt på vei forfatterens politiske gangsyn med hans manglende russiskkunnskaper og hans utenfrablikk på landet han besøkte og beundret. Skjeldal er mindre ettergivende i sin dom over bergenssdikteren.
Utopist. – Grieg kjente til Stalins overgrep mot de sovjetiske jordeierne. Han hadde selv vært tilstede under en tvilsom rettsprosess mot en gruppe ingeniører da han bodde i Moskva. Han kjente til deler av landets store sultproblem – om enn ikke det fulle omfanget av katastrofen – og han visste om systemet av fangeleire og den begrensede friheten for kunstnere og kulturarbeidere. Likevel var det ikke noe problem for ham at Stalin satt ved roret, oppsummerer biografen.
Beveggrunnen er ikke ukjent fra senere tiårs politiske utopisme. For Nordahl Grieg var avskaffelsen av kapitalismen – i hans øyne selve systemet som genererte krig – det sovjetiske prosjektets overordnede gode. Da måtte man tåle en viss brutalitet på veien mot fremtidens idealsamfunn.
Grafsing. Forfatter Erling Gjelsvik, som selv har skrevet et teaterstykke om Nordahl Grieg, advarte i en spalte i Bergensavisen i høst mot både teologers og arbeiderpartipolitikeres tøyelige tolkninger av den stridbare kommunisten: «Kanskje burde både kirkesamfunn og politiske partier tenke seg om før de grafser til seg fra en kulturarv som ikke er deres egen.»
Gjelsvik standpunkt er rimelig, men også problematisk. Hvis vi skal legge Griegs egne politiske holdninger til grunn, kan jo ingen andre enn stalinister røre ham i dag? Hvordan skal vi overhodet nærme oss Nordahl Grieg i 2011?
Nekrolog. Hvis spørsmålet høres kjent ut, kan det være fordi den norske offentligheten i over seksti år har diskutert en lignende biografisk-litterær problemstilling rundt nobelprisvinneren og NS-medlemmet Knut Hamsun.
– Hamsun nådde et nivå av politisk avvik det er vanskelig å overgå. Men likevel: Hvis vi skal være spesielt aktpågivende overfor Hamsuns tekster, bør vi i hvert fall stille spørsmål også ved Grieg, resonnerer Gudmund Skjeldal.
– Hamsun er blitt reddet av romanenes uimotsigelige litterære kvalitet. Kan man si det samme om tekstene til Grieg?
Skjeldal tenker seg om, før han svarer med et «både-og»
– Ta romanen Ung må verden ennå være, som er et forsvar for Moskva-prosessene og et angrep på vestens unnfallenhet under den spanske borgerkrigen. Bokens engasjement og polemikk har litterære kvaliteter som overveldet selv samtidens politiske motstandere. Men det ideologiske grunnfjellet verket er bygget på, er ikke betryggende.
Drap. Skjeldal bruker historien om Sergej Kirov – et høytstående medlem i kommunistpartiet som ble drept i desember 1934 – som et eksempel på hva han mener. Stalin utnyttet mordet (som han sannsynligvis ikke sto bak selv) til å gjennomføre en rekke totalitære tiltak «i terrorens tid» – inngrep Grieg støttet fullt ut. Dikteren kritiserte heller ikke Stalins linje da han i tre påfølgende prosesser raderte ut partifeller som angivelige terrorister.
– Det illustrerer hvor vanskelig det er å ta Nordahl Grieg til inntekt for det vi oppfatter som vårt eget humanistiske ståsted. For å sette det på spissen: Spørsmålet er ikke bare om Kirken kan stå inne for en tekst som «Til ungdommen», men om Human-etisk forbund kan gå god for den?
Livskraft. Biografen bygger spørsmålet både på en nærlesning av det populære diktet, der krigsmetaforikken i de første strofene tegner opp et kategorisk og bredt fiendebilde: Både kapitalismen og senere politiske allierte som Storbritannia kan inngå i Griegs liste over motstandere da han skrev «Til ungdommen» i 1936.
Men Skjeldal tenker også på poetens overordnede politiske profil, slik den for eksempel viser seg i Ung må verden ennå være. Der lener forfatteren seg tungt mot et vitalistisk samfunnssyn, og definerer «manglende livskraft» som de sovjetiske Stalin-motstandernes dødssynd.
– Nordahl Grieg maner frem et uforsonlig og herdet menneske som ideal, som det ikke er lett å bekjenne seg til i dag, sier Gudmund Skjeldal.
Ingen kommentarer