Utsikt mot havet

Det finnes ingen tilfeldigheter. Eller, la oss gå ut fra den muligheten, hvem er jeg til å si noe definitivt om det, liksom? Men når jeg, tilfeldigvis - la oss kalle det det en liten stund til, med et skeivt, litt ironisk flir som hinter til at vi vet mer om den saken enn vi egentlig gjør - befinner meg i Harstad for å delta i Ingeborg Annie Lindahls utstillingsprosjekt Ut i min Hage - som altså, bokstavelig talt, finner sted i hagen hennes - og det åpner et par timer etter at årets festspillutstilling i Harstad åpnet, kombinert med pent vær og nok drikkevarer, så oppstår det på en måte en rift i selve livsforløpet. Ikke bare på grunn av de ytre faktorene, men de interne bevegelsene har jo for lengst utviklet seg til en slags permanent miks av Alzheimers og pubertalt raseri, så hvem vet noe sikkert om det? Ikke jeg i hvert fall. Så hvis man i tillegg er en elsket kritiker med en preferanse for potensialet i de geografiske marginene så ... go figure; det er ikke nødvendig å oppsøke galskapen siden den er en integrert del av organismen, og fungerer som en magnet. Jeg kommer med dette stilsikkert for sent til åpningen siden jeg, vel, faktisk er i Harstad for første gang og må loses frem via min personlige GPS i Bergen etter å ha jaktet gjennom byen etter noe så merkelig som et par fotballstrømper (ikke spør).

65 grader pluss. Galleri NordNorge går i hvitt. Veldig hvitt. Temperaturen er noe sånn som 65 grader pluss, det er null oksygen i lokalet, og jeg tør ikke tenke på hvordan det ville vært å komme i tide til åpningen. Og så er det da denne triaden; Lyche, Graff og Hol - tre av landets skarpeste billedkunstnere - som innbyrdes er så på bølgelengde at de utstillingsteknisk med den største selvfølge henger sine ting ved siden av hverandre likt et trehodet troll. Midt i dette melkehvite uendelige lokalet (kan noen please installere et viftesystem her?) der det suggestive lydarbeidet til Ane Mette Hol når sitt crescendo, blir det umulig ikke å tenke på dette som en felles frekvens. Den litt tørre konseptuelle tilnærmingen, den utpreget feminine nysgjerrigheten, og en teft for å gjøre research uventede steder. Og det alltid pertentlig ryddige uttrykket det ender opp i, der alt unødvendig er utelatt og de forskjellige objektene nesten ¿ men alltid bare nesten - kan mistolkes som neo-minimalistiske spill innenfor galleriveggenes institusjonelle kube; en arena som bestandig ser ut til å tigge om den slags spøkefulle intervensjoner. Selvfølgelig, det er en undertone av høydiskursiv slapstick til stede her ¿ det er det bestandig ¿ men der det geometriske prismet til Josefine Lyche dominerer midten av rommet, med lyden av Hols multiple vanndråper brusende ut gjennom surroundanlegget, peker alt dette tross alt videre, utenfor situasjonen og plasseringen i tid og rom, mot noe langt mer eterisk. Noe vi ikke kan se, bare så vidt fornemme.

Tråder av lys. Selv den nesten intimiderende dominansen av hvitt fra vegger, gulv og tak ser ut til å være i tråd med dette, som på ingen måte utelukker det som skjer når lyset aldri noensinne blir borte - som jo faktisk er tilfelle på disse breddegradene ved denne tiden på året - og jeg sitter på billedbevis for at noen ikke nøler med å kaste klærne for en ekstra joik klokken fem om morran, altså, og sant å si ble jeg presset til å gjøre det selv, men ... jeg vet ikke, mulig en siste rest av fornuft har hengt seg fast i meg. Noe som insisterer på å holde ting i vater i denne malstrømmen av usannsynlige insidenter og informasjonsoverdose. Noe som holder meg edru nok til å se hvordan alt dette henger sammen likt små tråder av lys som løper på kryss og tvers inni Galleri NordNorge, og videre ut til Ingeborgs hage ¿ og bakover i tid, til kvelden før på Harstad Kunstforening der jeg kjøpte meg en t-skjorte og betalte 200 kroner for at en geisha fra Tromsø skulle synge My Funny Valentine for meg (Det er mine penger, ok? Jeg gjør hva jeg vil med dem). Helt frem til den nakne damen ble gravd ned mellom garasjen og uthuset, selv om det ble sagt at hun bare skulle dekkes av gulrøtter (Det skjedde altså ikke, men det var sannsynligvis best sånn).

Holdepunkt. Og når det kommer til stykket; dette er det nærmeste jeg kommer en hverdag. Jeg tenker aldri over disse tingene samlet før jeg skriver dem ned, og først da kjenner de knoklete hvite lange fingrene gripe tak i nakken min som en klo. Legen min sa til meg i dag at jeg burde tenke på å etablere et fast holdepunkt i tilværelsen hvis jeg planlegger å bli noen år eldre. Han har selvfølgelig rett, men disse tingene virker hallusinatoriske og alarmerende først i ettertid, og nå ¿ i skrivende stund, som vanlig i Bergen, til tross for at jeg «bor» i Oslo ¿ er jeg, også dette for sent, egentlig, på vei til Venezia og en biennale alle mine kolleger allerede gjorde seg ferdig med for flere uker siden. Det er jo ikke tid til å etablere mer enn det som virkelig teller. Så det har jeg gjort.