Charlo Halvorsen har ingen kropp.
Nei, det er ikke vi som sier dette, men Fredrik Skavlan. For et utrent øye ser det nemlig ut som om den skjeggete skikkelsen på den andre siden av møtebordet har en ganske fast figur under den mørkeblå skjorten – et plagg som stilistisk sett balanserer perfekt mellom markørene gatesmart og formell, slik det passer seg for en mann med tittelen «underholdningsredaktør».
Fredrik Skavlans poeng, som ble formidlet i en tale under Halvorsens femtiårsdag, er uansett mer metaforisk. Forklaringen ligger i at selv de som jobber tett med NRK-lederen vet forbausende lite om hans personlige liv. Derfor ble kollegene så forundret da sjefen for en tid tilbake hadde vondt i kneet: Å ha en kropp virket upassende, nesten for intimt, for en så privat person som Charlo Halvorsen.
Ufordragelig. Kanskje er det sånn mannen med underholdningsnorges mektigste jobb, ifølge aktører som får betalt for å utdele sånne karakteristikker, klarer å holde en så lav offentlig profil. Wikipedia-artikkelen om Charlo Halvorsen er tynnere enn lisseslipsene til Ivar Dyrhaug. Brorparten av de drøyt 700 A-tekst-treffene på navnet hans er faktabokser der han dukker opp som avtroppende SV-leder Kristin Halvorsens ektemann, i en slags evigvarende birolle.
– Jeg har hørt beskrivelsen før, men situasjonen ser ikke sånn ut fra min side, sier Halvorsen selv når «disse privat-greiene» bringes på bane.
– Jeg snakker om alt folk spør om, jeg?
Han setter opp sitt mest imøtekommende fjes.
– Likevel: Det kan ha noe å gjøre med at jeg lever sammen med en veldig kjent person hjemme. Og så jobber jeg sammen med veldig kjente personer i NRK. Derfor er jeg blitt ekstra forsiktig med å sitere ting i feil kontekst, så å si. Hvis du sier at en fyr på jobben var dritsur og ufordragelig, er det ingen som bryr seg. Det er noe annet hvis jeg sier det samme om Fredrik Skavlan.
Ubekvem. Det var en tussmørk torsdag ettermiddag, og en karavane av kringkastingsarbeidere var allerede på vei hjem fra den norske småbyen som er NRKs hovedkvarter på Marienlyst. Charlo Halvorsen, derimot, satte gjerne av tid til et intervju i de labyrintiske kontorlokalene, en ekstra time i enda en dag i enda en uke i det som er hans 26. år i Norsk rikskringkasting.
Siden begynnelsen i 1985 har Charlo Halvorsen vært programleder, han var vært med på å starte Petre, men først og fremst har han vært prosjektleder i Underholdningsavdelingen. Der har han fungert som bakmann for noen av de mest trendsettende – men også noen av de mest folkekjære – suksessene i NRK.
I sommer rykket han opp fra stillingen som Marienlysts humorsjef til å bli leder for alt av underholdning på tv og radio. Dermed gikk Charlo Halvorsen fra å være en som har «levd av å gjøre det litt ubekvemt for folk», som han har sagt om jobben som humorist, til også å bli ansvarlig for alt som skal gjøre det bekvemt for folk: en nasjonal strateg for de lettbeinte programprofiler.
Stedfast. I løpet av karrieren har han vært med på å hjelpe frem folkeforlystere som Anne-Kat Hærland, Christine Koht og Robert Stoltenberg. Deretter har han sett de samme figurene reise av gårde igjen, til kommersielle kanaler eller til private produksjonsselskaper som selger sine NRK-skapte konsepter tilbake til moderhuset for en høyere pris, slik det for noen år siden skjedde med Skavlan – et av programmene Carlo Halvorsen selv har vært med på å skape.
Noen sier at mekanismen fungerer som et innebygd prinsipp i NRKs underholdningsavdeling: Er du flink nok, skal du slutte.
– Hvorfor blir du igjen?
Han tenker seg om.
– Jeg har jo fått enkelte hyggelige tilbud opp gjennom årene. Når jeg skal rettferdiggjøre overfor meg selv at jeg har takket nei til dem, koker det ned til at jeg er glad i den gamle NRK-tankegangen. Jeg liker rett og slett husets eksistensberettigelse: NRK som et gedigent spleiselag for kultur, der folk putter inn et par tusen i året og får noe igjen.
Rølp. Et sted her ligger også løsningen på «gåten Charlo Halvorsen», som Harald Eia ville sagt med tullestemme: svaret på hvorfor en motkulturell kriminologistudent og Radio Nova-rølper nå har viet karrieren sin til konsepter som Beat for beat og Mesternes mester.
– Jeg gjør kanskje noe vel alvorlig og høyverdig ut av det, advarer Halvorsen, som han pleier å gjøre før han skal si noe pent om sin lisensfinasierte arbeidsgiver.
– Men NRK er ekstremt viktig som kulturinstitusjon. Da er det også sentralt at vi føles relevant for store deler av befolkningen. Å ha en sånn overbygning over mitt daglige virke, synes jeg er fint.
Blod. Sånn snakker en sann underholdningsredaktør. Da samme mann i sin tid ble intervjuet som komiker, var tonen litt annerledes. «Hva blir retningen for fremtidig tv-humor?» spurte Dagbladet en gang i 1996. «Mer brutal fremferd, autoritet, nakenhet og blod», svarte Charlo Halvorsen.
Han ler tørt av sitt eget utsagn, før han bestemmer seg for å la det stå ukommentert.
– Hva er det viktigste som har skjedd i norsk humor siden du startet opp?
– Jeg tror ikke på noen episk utvikling innenfor humor. Det er selvfølgelig alltid et element av tidsånd til stede, men jeg tror likevel trendskiftene blir bestemt av hvilke talenter som dukker opp. Det er de som definerer hva vi ler av, mer enn samfunnet rundt dem.
– Hva har talentene gjort, da?
– Det er vanskelig å se en klar trend uten å ty til floskler av typen «det er harde tider», som igjen fordrer en tøffere tone i satiren. Dessuten: Hvis du ser på en dyktig komiker som Odd-Magnus Williamson i Torsdag kveld fra Nydalen, som har en ganske hard stil, bygger han også på ting som er gjort før. Otto Jespersen var jo også ganske tøff i trynet iblant.
Aggressiv. Ja, eller Charlo Halvorsen, for å nevne et annet nærliggende eksempel – Jespersens gode venn og gamle programlederkollega i radiosatireprogrammet Revolvermagasinet og dets tv-avlegger The Show.
I dag har den kompromissløse satiregründeren – som ifølge Thomas Seltzer grunnla moderne norsk humor ved å lære landets komikere at de ikke må smile når de skal si noe morsomt – fått rollen som moralsk kompass i NRKs moroavdeling.
Hvis Harald Eia og Bård Tufte Johansen har vært i tvil om noen av innslagene deres går over streken – tenk «skrukken» eller vitsene om en navngitt Nav-direktør i Storbynatt – er det Charlo Halvorsen som har kommet inn og gitt rødt eller, som oftest, grønt lys. Saksgangen var den samme da Thomas Seltzer lurte på om de kunne sende den rullestolsittende Fjordman-parodien Heine Fjordland på luften i Trygdekontoret.
– Hva gjør man når man er moralsk kompass?
– Det er vanskelig å beskrive. Det er lett å henvise til «magefølelsen», som vel er et annet ord for summen av erfaringen jeg har, sier han.
– Men jeg har noen faktorer jeg holder på, som handler om styrken i uttrykket vårt kontra enkeltpersonene vi bruker. Grupper har i veldig liten grad krav på beskyttelse, mener jeg. Men enkeltpersoner kan ha det. Satire av typen Heine Fjordland, som var ment å drive gjøn med en ny type aggressive, anonyme nettdebattanter, har jeg ingen problemer med.
Løsemiddel. Det er ikke det samme som at det er greit for alle. Å lese pressklipp fra Charlo Halvorsens karriere er som å være tilskuer til en kontinuerlig kanossagang, der NRK-lederen dukker opp og beklager overtramp som alle kan se at han egentlig ikke synes er særlig alvorlige.
Hvis Bård Tufte Johansen har vært kylling på TV2, hvis Trond-Viggo Torgersen har satt løsemiddelskadde i et dårlig lys, hvis ungdomsprogrammet Blender har invitert kinesiske studenter til et måltid grillet hund, så sier Charlo Halvorsen omtrent det samme: «Vi beklager hvis enkelte føler seg støtt.»
– Det er en lureunnskyldning, sier han uten dikkedarer.
– Har du noensinne gjort noe du virkelig har angret på?
– I humorsammenheng?
Han tenker seg om en kort stund.
– Nå skal jeg være forsiktig, men hvis jeg skal være ærlig? Jeg tror ikke det.
Støy. En tidligere kollega sier om underholdningsredaktøren at han «politisk sett har mykheten til en SV-er, men personlig har han hardheten til en Høyre-mann». En annen sier at bruduljene rundt Hjernevask appellerte til prosjektlederens iboende bølleglede. Selv sier Charlo Halvorsen at han har vent seg til at folk blir sinte, og at det ikke gjør ham spesielt engstelig.
– Den britiske komikeren Ricky Gervais, som har fått mye kritikk for noen av opptredenene sine, sa noe viktig på et foredrag jeg var på nylig: «The fact that people are offended, doesn't mean they're right.» Det er jeg enig i. Du kan ikke måle folks moralske rett ut fra støynivået på sinnet deres.
Høyverdig. – Som samfunnsfunksjon: Hva skal underholdning gjøre?
– Det mener jeg er et selvbesvarende spørsmål: Den skal underholde. Å underholde, og å la seg bli underholdt, har en klar egenverdi i seg selv, og er en like høyverdig geskjeft som hva som helst annet du kan drive med.
– Men NRKs underholdningsavdeling har som mål å levere høye seertall og samle folket.
– Det også.
– Hvor viktig er det da hva vi samles om?
– For å si det sånn: Vi som driver med dette, vil jo gjerne at det skal ha et kvalitativt stempel. Eller kanskje det best lar seg bestemme negativt: Vi vil gjerne lede folk til noe som ikke er dårlig.
Slabberas. Sånn er Charlo Halvorsens pragmatiske univers. Ja, internettrevolusjonen har kanskje gitt komikere noen nye kanaler for virksomheten sin, men dypest sett har ikke teknologien endret forutsetningene for det han driver med. Og nei, han ser ingen dilemmaer ved hybriden av journalistikk og underholdning som et program som Skavlan bygger på, selv om han innrømmer at han her er «på kollisjonskurs med andre på huset».
– Skavlan er et program som står på to bein: journalistikk og underholdning, der det siste er det største og viktigste. Men vi inviterer ingen på kaffeslabberas i programmene våre, og Fredrik har gjort svært få intervjuer som burde hatt en hardere eller mer konfronterende stil enn de hadde.
– Hva med Nytt på nytt, der politikere kan komme og få humoristisk syndsforlatelse etter ukens konflikter. Ser du noen problemer med det konseptet?
Han drar på det.
– Jeg kan være med på at Nytt på nytt er med på å ufarliggjøre enkelte ting. Men da er det størrelsen på programmet – antall seere, mer enn programkonseptet selv – som skaper en sånn effekt.
Utmattelse. Størrelse, ja. Dagen etter intervjuet skal nettopp Nytt på nytt samle en knapp million norske tv-seere. I høstsesongen vi har bak oss, er snittallet for samme program utrolige 1,2 millioner. Det er sånne sifre som teller ganske mye i Charlo Halvorsens liv: Den samlede oppslutningen rundt den såkalte Gullrekka er med på å gjøre NRKs underholdningsfredager til et internasjonalt tv-fenomen.
– Gullrekka ble til etter en utmattelsestaktikk, der de samme programmene ble vist helt til de satt hos publikum. Nå må suksessen ha blitt et fengsel for dere?
– Ja. Det er riktig.
Han strekker ut håndflatene.
– NRK-fredagen er blitt en del av det norske folks helgeliturgi, og de eneste som egentlig ønsker seg forandring er journalister som vil ha noe nytt å skrive om. Det går på bekostning av fornyelse i sendeskjemaet. Men vi er veldig opptatt av å justere innholdet i hvert enkelt program, målet er bare at ingen skal se det.
Fiasko. – Stygt sagt kan man hevde at kona di etter hvert har mistet det norske folk, mens du har fanget det?
Charlo Halvorsen ser oppgitt ut, nesten skuffet, over spørsmålet.
– Det er vel ikke riktig, sier han kort.
– Hun har nok fortsatt betydelig mer innflytelse enn meg,
– Jeg tenkte mer på oppslutningen blant mannen i gata?
– Sånt skifter brått i tv-verdenen også, så det ville være hovmodig av meg å underskrive på det, parerer mannen som selv har et par godt skjulte publikumsfiaskoer på rullebladet: Kullsviertroen på komikerduoen Erlend og Steinjo er én av dem.
Likevel bedyrer Charlo Halvorsen at det å finne nye talenter fortsatt er noe av det morsomste med jobben hans.
– Hva ser du etter da?
– Det er faktisk ikke så fryktelig vanskelig. Det handler om tilstedeværelse og uttrykk. Det er noe helt annet enn å være kvikkas på kafé, jeg er mer opptatt av holdning og dedikasjon. Du vet, det er noe sant i den gamle klisjeen: Humor er alvor.
Charlo Halvorsen (52)
Ingen kommentarer