– Gjertrud Steinsvåg, du er kurator for samtalen på Kunstnernes hus. Jeg siterer presseskrivet: «Hvilke konnotasjoner følger relasjonen mellom kunst og kapital som Statoils Kunstpris representerer?»
– Statoils kunstpris blir en case for en diskusjon om penger i kunsten. I Norge står den sosialdemokratiske tradisjonen ganske sterkt, så her er koblingen mellom kunst og næringsliv ganske ny. Det er vanskelig å diskutere Statoils penger isolert. Man må se Statoil som et norsk oljeselskap tilknyttet norsk økonomi, så må man se på det kommersielle kunstmarkedet, offentlige støtteordninger og kommersielle gallerier. Det er komplekst.
– Snakker kunstnere mye om prinsippene rundt Statoil-penger?
– Jeg tror at like viktig som å diskutere prinsippene, er det viktig å diskutere det følelsesmessige. Hva er motivene for de valg man tar? Er det miljøpolitiske vurderinger om Statoils oljevirksomhet, eller frykten for å bli kunstnerisk styrt?
– Ja, er dette en reell frykt? Er man som kunstner mindre fri med Statoil-penger enn med andre penger?
– For den enkelte er det kanskje blitt viktig å ha klart for seg hva en pris medfører, samt et refleksjonsnivå knyttet til Statoils forventninger. At Kim Hiorthøy takket nei til Statoil-nominasjonen i 2007 medførte større krav til dem som takker ja.
– Staten er største aksjonær i Statoil. Det å takke nei til statens kunstnerstipend på grunn av dette, det ville virkelig være en revolusjonær symbolhandling. Noen som har vurdert noe slikt, deg bekjent?
– Nei, men det er nok fordi man søker på de stipendene, dermed ville ikke noe slikt være synlig.
– Vet du om noen som ikke søker, av slike grunner?
– Nei. Men Marianne Heier, som skal være med på debatten, har problematisert det i sin kunst. Blant annet ved å tilbakeføre stipendmidler til aksjer i norsk oljeindustri. Ellers tror jeg vel at det er lettere for noen å få penger via det offentlige systemet. At de utvalgene som sitter i Kulturrådet og staten oppleves som «sannere». Samtidig bruker Statoil et sterkt kunstnerisk utvalg i sin jury. Jeg er ambivalent, derfor tror jeg vi har behov for å sette ord på det.
– Nettopp. Du jobber også med en bok, med arbeidstittel «Never Mind the Benefits».
– I den grad koblingen mellom kunst og næringsliv skrives om i Norge i dag, skjer det etter mitt inntrykk på næringslivets initiativ. Det er viktig at kunstfeltet selv bidrar med sine stemmer. I boken er essayister, kunstnere og kuratorer invitert til å samtale om temaet.
– Nok et sitat fra presseskrivet: «Flere aktører på kunstfeltet er involvert og bidrar til å språkliggjøre kunstfeltets holdninger til ulike former for finansiering av kunstproduksjon.» Er den setningen betegnende for språket i boken?
– Nei, ikke for språket. Hva tenkte du på?
– Njei, litt rundt grøten kanskje?
– Ja, det er nok en setning som inneholder mye. Boken er sammensatt av flere tekster, med ulike utgangspunkter. Og den renner ut i forskjellige retninger. Jeg tror ikke den vil lande på den ene eller andre siden, men heller synliggjøre kompleksiteten, paradoksene, ambivalensen og de symbolske assosiasjonene pengene føre med seg.
Onsdag 14. desember åpner nominasjonsutstillingen for Staoils kunstpris 2011 på Kunstnernes hus. Debattmøte klokken 18.00 samme dag.
Ingen kommentarer