Ungdom datildags

Det er 1957 og midt i sosialdemokratiets storhetstid: Makten utøves naturligvis og tilsynelatende for evig og alltid i spennet mellom Youngstorget og Regjeringsbygget. Velferdsstaten bygges, Gerhardsen sementerer sin posisjon som landsfader. Sosialisme er den politikken Det norske Arbeiderparti til enhver tid fører, uttaler partiideolog og senere NRK-sjef, Torolf Elster. Mens partiets parlamentariske leder Nils Hønsvald gleder seg over mangelen på spenning: Arbeiderpartiet har rent flertall.
Det er i denne situasjonen en ny generasjon til dels svært unge intellektuelle konservative begynner å møtes, snakker sammen, er misfornøyde med den politiske tilstanden og den konservative stillstanden, og sier at dette bare ikke går lenger. Og snart ser kvartalsskriftet Minerva, de unge konservative intellektuelles organ, dagens lys.

De borgerlige? Jo da, de borgerlige finnes jo. Forrige gang partiet Høyre hadde vært i en ordinær regjering var 1928. Skyggenes dal synes endeløs for en generasjon dannede unge studenter i pene dresser, med interesse for eksistensfilosofi, konservatisme og – ifølge et rikholdig billedmateriale fra tiden – lange samtaler, sjakk, kulespill og røkning.
– Det er flere grunner til at det ble en krets akkurat da det ble, sier idéhistoriker og stipendiat Johannes W. Løvhaug, som har skrevet boken Politikk som idékamp. Et intellektuelt gruppeportrett av Minerva-kretsen 1957–72:
– Men Høyres svake posisjon er uhyre viktig. Årsaken til svakheten er først og fremst at de konservative ikke klarte å fornye seg etter andre verdenskrig. På den ene siden må de konservative forholde seg til et sterkt sosialdemokrati, velferdsstatens vekst, tendenser til fullmaktslovgivning og så videre. På den annen side er Høyre såpass svakt at partiet også kommer under press fra høyre – fra den mektige markedsliberalistiske næringslivsorganisasjonen Libertas, sier Løvhaug.

Ung misnøye. En av de aktive i kretsen rundt kvartalsskriftet Minerva var historikeren Francis Sejersted (71). Han påpeker i dag at dette presset fra Libertas var tøft nok til at verken John Lyng (1905–78) eller Sjur Lindebrække (1909–98) helt våget å ta bruddet med organisasjonen:
– Isteden ble det de to eldre lederne Alv Kjøs (1894–1990) og C.J. Hambro (1885–1964) som tok jobben. Når det gjelder oss, lå vår sympati absolutt ikke hos Libertas. Jeg tror man godt kan si at vi var et bolverk mot, og en motvekt til, Libertas-innflytelsen i det norske konservative miljøet, forteller Sejersted.
Sosialdemokratiet sto sterkt i Norge og i Skandinavia generelt. Men når de unge intellektuelle herrene så ut over Nordens grenser, var Europa snarere konservativt. Løvhaug forteller at det spesielt var Storbritannia som fremsto som et forbilde:
– De britiske konservative utgjorde den sterkeste inspirasjonskilden, men man så også til Tyskland, hvor kristeligdemokratene gjennomførte sitt «Wirtschaftswunder», «næringslivsunderet».
Løvhaug mener at mye av grunnlaget for det moderne verdikonservative Høyre ble skapt i og med Minerva-kretsen, og Francis Sejersted er ikke uenig i dette. Sejersted understreker at de unge konservative på 1950-tallet var svært oppmerksomme på at konservative partier i de store europeiske nasjonene, Frankrike, Tyskland og Storbritannia klarte å vinne valg etter valg med en verdikonservativ kombinasjon av liberalkonservatisme og aksept av en aktiv velferdspolitikk. I Norge hadde imidlertid Høyre lett for å markere de mer liberalistiske standpunktene hver gang partiet ble utfordret – selv om grunnlinjen i partiet var moderat.
Dermed fikk ikke minst partiets motstandere for lett spill med å utdefinere partiet, sier Sejersted:
– Slik sett ble det hele tiden et press på Høyre om tydelig fornyelse. Hvilket er ironisk, siden det andre steder i Europa var sosialdemokratene som måtte fornye seg. Det var først på 1980-tallet en konservativ bølge tvang norske sosialdemokrater til å trekke mot midten.

Studentersamfundet. Men det handler selvfølgelig også om den spesifikke situasjonen i Oslo for 50 år siden. Vi må også kontekstualisere «1957» litt mer lokalt, påpeker Løvhaug:
– Utover på 1950-tallet utvikler det seg en ganske markant intellektuell klikk innad i Den Konservative Studenterforeningen (DKSF). Denne klikken hevder seg godt i Studentersamfundets debatter, som på denne tiden – i Studentersamfundets gullalder – er henlagt til navngjetne Dovrehallen. Her i hvert fall – i universitetsmiljøet – kan de konservative matche sosialistene!
I dette miljøet oppstår koblingen mellom intellektuell refleksjon og politisk bevissthet som er nøkkelen til Minerva. Francis Sejersted understreker at den ledende i dette miljøet var den bare 21 år gamle, men intellektuelt bråmodne Lars Roar Langslet:
– Han var elev av A.H. Winsnes og hadde et nært forhold til Hambro. Langslet var spesiell. Andre, jeg selv blant dem, brukte lang, lang tid på å etablere seg som norske intellektuelle. Men Langslet var det fra første stund.

Det prepolitiske. Hva var Minerva? Løvhaug anser tidsskriftet først og fremst som en arena for refleksjon om ideologiske grunnlagsproblemstillinger. Kretsen ville vise at konservative var i stand til å faktisk bedrive intellektuell refleksjon – på alle områder. Derfor er det litt feil å kalle Minerva et politisk tidsskrift, sier Løvhaug:
– Det var et allmennkulturelt tidsskrift med det redaksjonen selv ville kalt «en konservativ tendens». Men de hadde også skribenter av andre avskygninger.
Løvhaug skriver blant annet om det prepolitiske ved Minerva. Det er et uttrykk hentet fra den amerikansk-britiske poeten T.S. Eliot:
– Bokstavelig talt betyr det det «førpolitiske». Men det ble benyttet som en beskrivelse av å diskutere sentrale trekk ved menneske og samfunn: Hva er et menneske, hva er et fellesskap, hva er et samfunn? På sett og vis er disse spørsmålene apolitiske, og man kan se filosofi og litteratur som grunnlagsdisipliner innen dette feltet. Men begrepet er tvetydig: Førpolitisk, apolitisk – men samtidig politisert, fordi det peker mot det politiske, det forbereder det politiske og ligger til grunn for politisk tenkning og handling.

Mennesket som åndsvesen. Det upolitiske var en tapt skanse på 1950-tallet. Men det Minerva-kretsen gjorde, ifølge Løvhaug, var altså ikke upolitisk, men å gå to-tre skritt tilbake fra den dagsaktuelle politikken, noe som også ga en mulighet til å møte sine politiske motstandere på en ny måte. Fordi spørsmål som «hva er frihet» og så videre på et intellektuelt plan gir andre premisser å diskutere på, og skillelinjene blir mer flytende. Høyre/venstre-aksen blir mye mindre tydelig i det prepolitiske landskapet. Dialog på et annet plan var det man ville oppnå.
Det er nemlig ikke bare kommunismen som alene er ulv i Minerva-landskapet. Positivismen ble også vurdert som en farlig utfordring. Og faktum er, ifølge Løvhaug, at den konservative positivismekritikken kom først.
– Den radikale, som det ble mye mer blest om, kom først fra rundt 1966. Hos Minervakretsen er man bekymret over instrumentaliseringen av universitetet, med klar brodd mot Arbeiderpartiets teknokratiske statsstyring. Men i Minerva ser man også at et kapitalistisk samfunn i fri dressur vil bli mekanistisk og ikke ivareta menneskeverdet, det egentlige jeget vil bli undertrykt, og friheten vil bli redusert. Noe av det aller første positivismekritikeren Hans Skjervheim skrev, sto i Minerva.

Antipositivisme. Også Francis Sejersted legger i dag stor vekt på den antipositivistiske siden ved Minerva-kretsen, og at en mann som Skjervheim på dette feltet fant det naturlig å skrive for kvartalsskriftet helt uten selv å være høyremann. Flere i Minerva-kretsen hadde et annet syn på makt og rett enn det som på mange måter dominerte innen humaniora, juss og samfunnsvitenskap på 1950- og 60-tallet. Sejersted understreker gjerne at disse bekymringene ble delt også av akademikere og intellektuelle utenfor de konservatives rekker:
– Tyngden hadde ligget på spørsmål om interesser og kampen om makten: Hvem har makten i et sak, hvem har interesse av den. Det ble tenkt mye om å skaffe seg makt og hva man da kunne få til, uten at man for eksempel spurte seg om det kunne være et motsetningsforhold mellom makten og retten. Selv om Rune Slagstad kom fra den sosialistiske siden, og jeg fra den konservative, var det på dette feltet vi møttes senere. Oppstarten av Nytt Norsk Tidsskrift ble i hvert fall for meg noe av en fortsettelse av tanker fra Minerva-tiden.

Eksistensfilosofi. Også andre fronter eksisterte, påpeker Johannes Løvhaug:
– Når jeg har gått inn og sett på de filosofiske posisjonene i Norge like etter krigen, slik de fremsto – med Arne Næss på den ene siden, og Langslets mentor A.H. Winsnes på den andre – så finner jeg en debatt som fortsetter inn i Minerva-epoken. Men jeg har lagt vekt på at det også er noe som virkelig skiller kvartalsskriftet Minerva fra den religiøse «annen front» i tidlig etterkrigstid, nemlig Minervas vekt på eksistensfilosofi.
Det er den eksistensialistisk baserte humanismen som blir en bærebjelke i kvartalstidsskriftet:
– Om og om igjen kommer det frem at man fryktet samfunnets avhumanisering. Dette fremsto både som en grunnlagskritikk av samfunnsvitenskapen og en kritikk av politikk som baserer seg på samfunnsvitenskap. Man er svært tydelig i opposisjon til den positivistiske grunntanke om at hvis du bare får nok samfunnsvitenskapelig innsikt, så lar samfunnet seg styre ned til minste detalj.

Land og kirke. Løvhaug har hentet frem klare eksempler på skillelinjer innad i miljøet. Han peker for eksempel på at Minervakretsen så på Kåre Willoch som litt for mye av en næringsliberalist, mens Paul Thyness derimot hadde gått tidlig ut med en profil som minner mye om britisk toryisme, med vekt på jord, landområder, og høykirkelig tro.
– Denne artikkelen til Thyness kom jo lenge før kvartalsskriftet Minerva, allerede i 1951, men den er viktig, fordi den så tydelig fremhever konservativ tenkning som noe annet enn et vedheng til markedsliberalismen. Thyness er blant dem som også gjerne trekker linjer til konservatismens far Edmund Burke. Og selv om han var noen år eldre enn Minerva-kretsen, så skrev han mye der i de tidlige årene. Og han satt også sentralt i Høyres programarbeid, noe som gjorde ham sentral også i Minerva-nettverket.

Nachspiel. Francis Sejersted sto helt sentralt i arbeidet med å holde Minerva-kretsens tanker levende inn på syttitallet, også som først blant likemenn i Minerva Forlags redaksjon. Det var imidlertid umulig å videreføre prosjektet i sin opprinnelige form, sier Sejersted:
– Ett problem var den studentaktige sosiale rammen vi hadde hatt, hvor vi vanket mye sammen, var i Studentersamfundet hver lørdag og på nachspiel etterpå. Dette var det ikke enkelt å opprettholde etter hvert som flere og flere av oss fikk fast arbeid og familier. For å kunne holde slike politiske nettverk gående, bør man ha ganske lenge igjen til neste eksamen.
Johannes Løvhaug nevner anekdotisk at man i 1965 verken hørte Beatles, Stones eller The Who i Minervas kontorer, men snarere Händel. Med mer politisk vinkling fastslår han at tiden «gikk fra» Minerva-kretsen. Ikke minst gjennom Vietnamkrigen, som forandret den politiske offentligheten totalt og førte til at både antipositivismen og eksistensfilosofien regelrett ble overtatt av radikalerne.

Videreføringen. Francis Sejersted er ikke uenig i det, selv om han med stor glede og stolthet viser frem flere av Forlaget Minervas utgivelser, de spenner fra Henry Kissingers analyse av Natos fremtid til Martin Bubers Jeg/Du-filosofi.
Det store problemet, slik Sejersted ser tilbake på det i dag, er at den nye generasjonen av politiske motstandere i SUF (m-l) ikke ville diskutere noe av det Minerva-kretsen var opptatt av. De ville jo faktisk ikke diskutere noe i det hele tatt, sier han:
– Diskusjonen ble borte, erstattet av propaganda.
Sejersted mener likevel ikke at Minerva-tankene ble helt borte fra offentligheten:
– Tankene ble videreført av Lars Roar Langslet og meg selv, i all beskjedenhet. I dag kan jeg peke på for eksempel filosofen Henrik Syse og den nye Minerva-kretsen, som er meget dyktig.