Paglia er besatt av lærerens mulighet til å frembringe lidenskap
Hun er de lærdes rap-artist!
the times (1994)
I denne siste profilen i vår serie om feministiske tenkere er turen kommet til Camille Paglia, selvoppnevnt "amasonefeminist" og en av vår samtids mest kontroversielle tenkere overhodet.
Camille Paglia havnet midt i skuddlinjen i den amerikanske kulturkrigen rundt 1990, da hun publiserte tre artikler som på hver sin måte tok et kraftig oppgjør med det politisk korrekte USA særlig på områdene populærkultur og feminisme. En av dem, kanskje den mest kjente, skrev hun da popdronningen Madonnas video til singelen "Justify my Love" ble nektet vist på MTV fordi den fremstilte nakenhet, lesbesex og sadomasochisme. Paglia beskrev videoen som et personlig innlegg i feminisme-debatten: "Videoen er pornografisk, den er dekadent, og den er fabelaktig! Madonna er den sanne feministen og hun er feminismens fremtid! Hun er en kvinne som uanstrengt og fristilt kan skape seg en ny kvinnerolle eller sjonglere mellom ulike roller etter behov."
Selv sammenligner Paglia sitt eget gjennombrudd i offentligheten med et klipp fra en klassisk westernfilm: "En einstøing kom ridende ut av ørkenen for å skyte saloonen i luften og jage rottene ut av byen."
I år, 15 år etter sin offentlige debut, kom hun inn på listen "Top 100 Public Intellectuals in the World", som en av ti kvinner (blant annet sammen med Julia Kristeva, listen var utarbeidet av britiske Prospect Magazine og amerikanske Foreign Policy Journal).
Selv har Paglia for lenge siden utropt seg selv til verdens mest intelligente person, så listeplasseringen kom neppe overraskende på henne.
Arketypene. Paglia er blitt kalt "en akademisk rottweiler" og "1990-årenes amerikanske intellektuelle pinup". Hun regnes også som den mest konservative av de moderne feministiske tenkerne. Der andre feminister går til politisk kamp for likestilling, kritikk og samfunnsendring, går Paglia til mytene, naturlovene, kunsten, skjønnheten og arketypene.
"Politisk likestilling vil kun oppnås i politiske termer. Den er ubrukelig uten det arketypiske. Drep imaginasjonen, lobotomer hjernen, kastrer og operer! Bare da kan kjønnene bli like. Inntil da må vi leve og drømme i naturens demoniske turbulens!" skriver hun i sitt hovedverk Sexual Personae (1990).
Paglia henter sine arketyper fra dels fra Jungs teorier, dels fra myter, kunst og litteratur, samt vår tids populærkultur.
Sexual Personae skapte voldsomme kontroverser i amerikansk offentlighet da den kom ut. Allerede i 1981 forelå første del av manuset til tobindsverket ferdigskrevet. Ni år, syv forlagsrefusjoner og fire agentrefusjoner senere raste den rett inn på bestselgerlistene i USA, og Paglia ble omtalt som "woman warrior" i New York Magazine.
Hun hadde avlagt sin doktorgrad allerede i 1974, 27 år gammel, med avhandlingen Sexual Personae: The Androgyne in Literature and Art som boken er basert på. Dette 24 kapitler lange panoramiske eposet, "den ondeste bok noensinne", ifølge enkelte kritikere, er en vidtrekkende kanonisk lesning av dekadansen i vestlig kultur, en reise i litteratur og kunst fra det gamle Egypt til romantikken og sent 1800-tall, med paralleller til vår moderne tid som i kapitlene hvor dikteren Byron leses opp mot rockeartisten Elvis Presley og grekernes mor Medusa ses i forhold til popikonet Madonna.
Kunst og kanon. Frontene har til tider vært steile. Paglia kritiserer den amerikanske feministbevegelsen for å være uvitende om kunst, vitenskap og historie, at den er fiendtlig innstilt til menn, og lærer kvinner til å se seg selv som ofre. "Kvinner har ofte mer å frykte fra andre kvinner enn fra menn", sier Paglia og ønsker å slå et slag for mannen. Hun ser seg selv som en feminist som vil redde kvinnebevegelsen fra feminismen.
Den amerikanske venstrefløyen mener på sin side at Paglia har homofobe tilbøyeligheter, er kvinnehater og erkereaksjonær.
Selv beskriver Paglia seg som libertiner, demokrat og som ateist med "katolske tilbøyeligheter". En av kampsakene hennes er forslaget om å innføre fagene komparativ religions- og kunsthistorie som obligatorisk i all grunnleggende utdannelse. Til gjengjeld mener hun at fag som "gay-studies" og "kvinnestudier" må tas av fagplanen på universitetene, fordi de innenfor humaniora blokkerer en nødvendig forståelse som går i dybden og bredden.
Paglia er kritisk til det hun ser som spesialisering, ideologi og fancy teorier. Selv vil hun ha klassikerne, kunstens kanon og religionshistorie tilbake. Vitenskapelig lærdom og encyklopedisk kunnskap skal stå i sentrum.
Blikket og masken. Paglia gjør det mange feminister bannlyser: Hun identifiserer kvinnen med naturen og mannen med kulturen. Naturens hedenske, kaotiske krefter er for Paglia det dionysiske prinsipp som kjemper mot det apollinske begrepsdannelsen, strukturering og sivilisering. Paglia vil se forskjellen på mannlig/kvinnelig, struktur/kaos, kultur/natur som en positiv kraft i sine litteratur- og kulturanalyser.
Menn skapte vår sivilisasjon, hevder Paglia, på flukt fra kvinnen og naturen, og vi må anerkjenne at det har samfunnsutviklingen hatt godt av. Naturen er brutal, her regjerer den sterkestes rett. Samfunnet representerer beskyttelse for de svake og er vår skrøpelige barriere mot naturen. I Paglias univers stilles naturen opp mot personaene (maskene). Personaene er skapt av et moderne og erotisk fiksert øye et blikk som abstraherer og objektiviserer. Disse personaene som Paglia føler gjennom hele den vestlige kulturhistorien er også androgyne.
Kvinnen er, ifølge Paglia, det livets sentrum mannen dreier rundt, en magnet han vekselvis frastøtes og tiltrekkes av. Feministene, mener hun, har akseptert menns definisjon av hva det vil si å ha makt, de overser blindt kvinnens kosmiske seksuelle makt, den makt hun har som forvalter av fruktbarheten.
Om moderskapet skriver Paglia: "Jeg ser på en mor som en overveldende kraft som dømmer menn til en livslang angst for sitt kjønn og sin seksualitet, som de flykter fra gjennom sin rasjonalitet og sitt stadige jag etter fysiske prestasjoner."
Apollon og Dionysos. Den kunstneriske, kreative prosessen består hos Paglia av en flytende forening av mannlige og kvinnelige krefter. Hun vil integrere bildets dionysiske vitalitet med det apollinske ordets logikk. Menneskets nattside må få komme til uttrykk i kunst og litteratur, også i skildringer av vold og seksualitet. Hvis ikke slike estetiske bearbeidelser av det ktoniske tillates, vil de undertrykte kreftene komme igjen bakfra som flodbølger hos individet. Herav også hennes prosjekt om å nå frem til og bevege leseren. "Min metode er en form for sensasjonalisme: jeg forsøker å fylle ut intellektet med følelser og å fremkalle et bredt spekter av følelser hos leseren," sier Paglia om sine essay.
Og essaysjangeren blir nok heller aldri den samme etter Camille Paglia. Madonna vis-à-vis Medusa, Elizabeth Taylor som Hollywoods hedenske dronning, Kleopatra som sensuell femme fatale, prinsesse Diana som en uberørt prinsesse i tårnet, Jacqueline Kennedy Onassis som en bevegelig Mona Lisa, Hillary Clinton som bitch, Barbra Streisand som Brooklyns Nefertiti. De kvinnelige ikonene gjennom historien løftes hos Paglia frem på sølvfat til beskuelse og språklig fortæring.
Ingen kommentarer