På grensen

Virkelighetens grenser: Lars Monsens Ingen grenser vekker et snikende ubehag. Foto: Håvard Jenssen/Mastiff/NRK
Virkelighetens grenser: Lars Monsens Ingen grenser vekker et snikende ubehag. Foto: Håvard Jenssen/Mastiff/NRK

Norges mest populære tv-program tar feil: Det er lov å gi opp.

Jeg vet ikke helt når det skjedde. Kanskje var det da Ingen grenser-Ingvill kastet opp av utmattelse før hun segnet gråtende om i armene til en meddeltager. Eller så var det da Ingen grenser-Kari fikk så vondt i bena at hun måtte stavre seg baklengs ned stien for å klare å gå. Eller kan det ha vært da Ingen grenser-Marianne fikk magekramper som måtte bedøves med morfin før hun klarte å krøke seg videre i silregnet?
Uansett. Et eller annet sted på veien fra Femundsmarka til Dovre-platået kom ubehaget ved Norges største tv-suksess akkurat nå, snikende.

Ja, det er uslåelig dokudramatikk. Nydelig naturscenografi, stedfortredende teltliv uten egeninnsats, deltagere med ulike funksjonshemminger som endelig får lov til å bli noe mer enn de fysiske skavankene sine. Og en homerisk struktur i bunnen, der elleve odyssevser overvinner hindringer på vei mot et felles mål.
Og likevel var det noe i koret av VG-forsider og hyllester på sosiale medier som skurret.

«Jeg legger et par episoder av Ingen grenser på den mentale harddisken til neste gang jeg synes synd på meg selv», skrev Norges rikeste mann Johan H. Andresen på Twitter, og satte fingeren i nærheten av poenget. Ingen grenser oppfattes nemlig som en slags moralsk veiviser i tilværelsen, der vi etterpå kan sitte igjen og forakte vår egen selvmedlidenhet.
Det er mulig at en dose «bli-ferdig-å-kaste-opp-så-vi-kan-gå-videre» er medisinen Norge trenger, i hvert fall tipper jeg det ser sånn ut for kapitaleiere av Andresens type. Men som livsfilosofi bygger Ingen grenser på de samme usannhetene som fôrer markedet for selvhjelpsbøker: It’s all in your mind; positive tanker kan flytte fjell; «evner og pågangsmot har ingen grenser», som programskaperne selv sier i vignetten.

Men i det virkelige livet finnes det grenser. Det eksisterer strukturer – økonomiske, sosiale, politiske – som begrenser hvor langt eller høyt vi kan nå. Det finnes til og med et smertepunkt for hvor mye en kropp kan tåle, slik deltager Frode Bergquist fikk erfare da han ble sykmeldt av utmattelse i ett år etter første sesong av programmet.
Å se Ingen grenser-gjengen til slutt få øye på Snøhetta, ekspedisjonens mål, er en fabelaktig rørende fjernsynsscene. Som metafor for livet er den like sjuskete som allværsjakken til Lars Monsen.