Uro og opprør har preget årets høstmåneder på Psykologisk institutt i Oslo. Studenter og faglige ansatte har protestert mot stenging og flytting av de interne undervisningsklinikkene. For utenforstående er det lett å gå seg vill i alle stridighetene på instituttet. Hva får en ellers lyttende og vennlig studentmasse til å reagere så sterkt at man deltar i demonstrasjoner, lager annonser om demokratiets død og stiller med svart teip for munnen i protest?
Helt siden 1960-tallet har psykologien vokst frem og bredt om seg på stadig flere områder. I Norge står denne posisjonen særlig sterkt sammenliknet med i andre land, som henger sammen med at psykologprofesjonen ble lovregulert tidlig. Allerede i 1973, før noe annet land i Norden, fikk psykologer en beskyttet tittel og rettigheter og plikter på lik linje med annet helsepersonell. Ett år senere ble den såkalte «scientist-practitioner»-modellen lagt til grunn for utdanningsløpet, en modell der vitenskapelig forskning og erfaringsbasert praksis er tett integrert slik at fremtidens psykologer får bredest mulig kompetanse. Mange peker på balansen mellom disse to som selve nøkkelen til fagets utbredelse og anseelse i dag.
Fra å være en fortrinnsvis intim og individrettet vitenskap i et lukket terapirom, har psykologien sakte beveget seg ut i samfunnet og gjort seg gjeldende på større områder. Nå finner vi den i selvhjelpshyllene, i politiske analyser, i idrett, i ledelse og i skolen. Psykologien er blitt forklaringsmodell og referanseramme innen bransjer den tidligere var fraværende i. Å stå midt oppi et slikt fagfelt som strekker seg inn i samfunnet og nedfelles bredere enn mange andre vitenskaper, kan kjennes både tiltalende og engasjerende. Det er lett å kjenne på en voksende følelse av at det man forvalter, er både riktig og meningsfullt.
Ved å jobbe intensivt i skjæringspunktet mellom teori og praksis, blir man tryggere på egne ferdigheter og lærer å se begrensningene.
Med fagets voksende relevans stilles det samtidig høyere krav; med økt innflytelse følger makt, og med makt følger ansvar. For å ivareta et slikt ansvar trengs det kompetente psykologer som anlegger selvstendige perspektiver på problemstillinge og utøver faget på en helhetlig måte, ikke bare gjengir teori og innlærte ferdigheter. Psykologer må kunne reflektere rundt fagetiske dilemmaer, som innebærer å være bevisst på grensedragningene mellom det biologiske og det kulturelle, det syke og det normale og det individuelle og strukturelle. Samtidig må man kunne forholde seg kritisk til diagnosesystemets nytte og begrensning, og utvise forståelse for betydningsfulle faktorer som kjønn, kultur og klasse.
Den bærende kraften bak en slik solid utøvelse av faget, er profesjonsutdanningen. Den skal gi psykologer en grunnleggende vitenskapelig holdning med bred kompetanse innen hele fagområdet. I tråd med tanken om å integrere forskning og praksis, er studiet lagt opp til at man først skoleres grundig i brede basalfag, som legger grunnlaget for den konkrete fagutøvelsen senere i løpet.
Gjennom utdanningen er studentene ute i Helse-Norge og gjennomfører både forpraksis og hovedpraksis, sistnevnte med en varighet på 5 måneder. De utreder, tester, gjennomgår spørreskjemaer, leter seg frem til diagnoser, kjenner på tidspress og tverrfaglig kollegialt fellesskap, alt under helseforetakets mange krav og rammer.
Når studentene det siste året går over til å få opplæring i instituttets egne interne klinikker, er utgangspunktet et helt annet. I klinikkene befatter man seg med lettere psykiske vansker egnet for terapeutisk utforskning og læring, man vektlegger individuell og tett opplæring over tid, og reflekterer sammen med medstudenter og fagpersoner innenfor en autonom sfære. Målet med den praktiske psykoterapiutøvelsen er å gi oss en selvstendig forståelse av psykologiske prosesser, slik at vi på sikt kan innlemmes i rollen som profesjonell behandler. Ved å jobbe intensivt i dette skjæringspunktet mellom teori og praksis, blir man tryggere på egne ferdigheter og lærer å se begrensningene. I stedet for låste og standardiserte fremgangsmåter, oppfordres man i internklinikkene til å spille på et bredt repertoar av innfallsvinkler. Studentene styrker forståelsen og evnen til tilpasning – som er essensielt å ha med seg ut i en kompleks virkelighet.
I dag er psykologien ønsket velkommen inn i fagfelt den ikke tidligere var en del av. Fra høyeste hold blir samfunnsoppdraget stadig utvidet: Regjeringen vil ha flere kompetente psykologer på sykehusene og i forebyggings- og lavterskeltilbud. Samtidig er kravet om effektivitet økende, og det er den mest tids- og kostnadsbesparende behandlingen som foretrekkes. For å fylle dette voksende ansvaret, trenger fremtidens psykologer bred vitenskapelig kunnskap og gode terapeutiske ferdigheter.
Ledelsens forsøk på å flytte klinikkene og innlemme driften i spesialisthelsetjenesten, truer disse to komponentene. Det truer en årelang tradisjon og faglig erkjennelse av at forskning forent med ferdighetstrening er en forutsetning for en kvalitetssikret psykologutdanning. I klinikkene omsettes teoretisk kunnskap til virksom praksis under grundige og faglig utviklende betingelser. At klinikkene i høst ble stengt fremstår paradoksalt og stikk i strid med utdanningens mandat. Frykten er stor for at forslaget skal resultere i strengere politiske føringer, som på sikt vil ramme vår terapeutiske opplæring og brede kompetanse.
Studentenes og de fagansattes harme kan delvis tilskrives saksprosessen. Men at ledelsen rokker ved et av de mest grunnleggende premissene i vår utdanning, er det som skaper størst uro. Det er intet mindre enn fremtidens psykologer og pasienters ve og vel som står på spill.