Kronikk

Historien som slagmark

I år markeres hundreårsjubileet for revolusjonsåret i Russland. Men er ideen om revolusjon forenlig med den russiske historiepolitikkens idealer om enhet og forsoning?

Den 16. november 1941. Generalmajor Ivan Panfilov og hans avdeling på 28 infanterister deltar i forsvaret av Moskva. De holder stand mot mer enn dobbelt så mange tyske panservogner. Kun utstyrt med håndgranater og molotovcocktails klarer de å tilintetgjøre 18 panservogner før de faller i kampen for sitt fedreland. Minnet om dem lever videre. To krigsreportere plukker opp fragmenter av historien og skriver om panfilovenes heltemot i avisen Den røde stjerne. «Panfilovs 28» får heltestatus. Til ære for heltene står det i dag minnesmerker i utallige russiske byer.

Historien er ikke sann. Den var langt på vei diktet opp av krigsreporterne, viste det seg i en sovjetisk etterforskning fra 1948. Rapporten ble holdt hemmelig inntil Sovjetunionens sammenbrudd, og i nyere tid er legenden blitt et stridsemne. Sergej Mironenko, sjefen ved det russiske statsarkivet, provoserte den russiske kulturministeren da han i 2015 publiserte arkivdokumentene som viser at den store sovjetiske krigsmyten er fabrikkert. Kulturminister Vladimir Medinskijs departement har gitt støtte til (nok) en patriotisk film om Panfilovs 28. I oktober 2016 slo Medinskij fast at heltedåden er en «hellig legende» som man ikke skal røre ved.

Hundreårsjubileet fremstår som et problem: Revolusjonen kan hverken ignoreres eller omfavnes.

Et sovjetisk ordtak sier at Russlands fortid er uforutsigelig. I dagens Russland er historien blitt en slagmark. For å forstå hvorfor, må vi ta et tilbakeblikk på hvordan historie- og minnespolitikken har utviklet seg fra perestrojka-årene på 1980-tallet til i dag.

En forutsetning for Mikhail Gorbatsjovs reformprogram var den nye åpenheten – glasnost – som også innebar en ny samtale om historien. «En erkjennelse av den kompliserte og motsetningsfylte fortiden er del av perestrojka-prosessen», het det fra myndighetene. Ja, fortiden var i sannhet «komplisert og motsetningsfylt» og ikke til å takle over natten. I 1988 ble opptakseksamen i historie ved de russiske universitetene avlyst. Fortiden var for uavklart – hvem skulle kunne skille de riktige svarene fra de gale?

Denne uavklartheten fortsatte på 1990-tallet, en periode preget av konstant reevaluering av russisk historie, men ingen konsensus. Et klart og kraftfullt oppgjør med stalintidens forbrytelser og det totalitære sovjetiske regimet kom aldri. Den traumatiske fortiden ble snarere fortrengt enn forklart og forstått.

På 2000-tallet så vi et klart skifte i den offisielle holdningen til fortiden, med en rekke statlige initiativer for å formulere en ny, autoritativ historieforståelse. I 2009 nedsatte president Dmitrij Medvedev en kommisjon som skulle motarbeide forsøk på å forfalske historien «på bekostning av Russlands interesser». Hensikten var å betone de positive sidene ved Russlands sovjetiske fortid. At svært få av kommisjonens 28 medlemmer var profesjonelle historikere, men derimot representanter for myndighetene, vitner om de politiske motivene bak.

Den populære historieformidlingen fikk et nytt oppsving i 2012, «historiens år», med en rekke tiltak for å skape blest om Russlands stolte fortid. I 2013 lanserte president Vladimir Putin ideen om et «enhetlig læreverk i historie» for skolen, en fremstilling fri for sprikende fortolkninger. De nye lærebøkene la vekt på «positive resultater» og «nødvendige tiltak» og fortiet eller bagatelliserte ofrene for stalintidens forbrytelser.

Eksemplene viser oss hvordan historien ses som en ressurs for å bygge nasjonen.

I år markeres verden over at det er hundre år siden det store revolusjonsåret. Hva med Russland? På 1990-tallet ble revolusjonen nedtonet, om ikke avvist som en feiltagelse. 7. november-dagen ble endret fra «Dagen for den store sosialistiske oktoberrevolusjonen» til «Dagen for enhet og forsoning» av president Boris Jeltsin i 1996. I 2005 ble dagen avskaffet og erstattet med en «Dag for nasjonal enhet» 4. november, som feirer utdrivelsen av polske invasjonsstyrker fra Moskva i 1612 og slutten på «urotiden» mellom 1598 og 1612. I 1613 ble Mikhail Romanov valgt til tsar, og Romanov-dynastiet besto frem til revolusjonen i 1917.

Det overordnede budskapet for revolusjonsjubileet faller sammen med en retningsgivende idé for den nyere historie- og minnespolitikken: enhet og forsoning. I dette perspektivet ses revolusjonstiden, som ikke bare er den borgerlige februarrevolusjonen og det bolsjevistiske oktoberkuppet i 1917, men også den ødeleggende borgerkrigen 1917–22, som en ny «urotid», en overgang fra ett sterkt imperium – Romanov-tiden – til et nytt sterkt imperium – sovjettiden.

Kontinuitet, enhet og forsoning står i høysetet for Putins blikk på fortid og fremtid. Hundreårsjubileet fremstår som et problem: Revolusjonen kan hverken ignoreres eller omfavnes. Makten frykter fargerevolusjoner som i Georgia 2003, Ukraina 2004 og Kirgisistan 2005. I stedet for «revolusjon» snakker Putin om de «dramatiske begivenheter», «den nasjonale katastrofen» eller «uroen» i 1917. Mens Lenins navn forties, feires andre helter: fyrst Vladimir, som innførte kristendommen i Rus i 988; Ivan den grusomme, som bidro til Russlands ekspansjon på 1500-tallet; og Djengis Khan, den mektige mongolfyrsten. Mongolenes overherredømme fra 1237 til langt ut på 1400-tallet blir stadig oftere satt i sammenheng med Russlands rolle som formidler mellom Asia og Europa og har fått ny aktualitet i forsøkene på å danne en eurasisk union. På «Dagen for nasjonal enhet» i 2016 ble det i Moskva avduket et stort monument viet (Kiev-rikets) fyrst Vladimir, som også personifiserer den viktige alliansen mellom stat og kirke i dagens Russland.

I desember 2016 ga Putin det russiske historikerforbundet og kulturdepartementet i oppdrag å planlegge revolusjonsjubileet. Få dager før talte han til Føderasjonsrådet og minnet om hvor viktig forsoning er: «Det er uakseptabelt å ta med seg fortidens splittelser, vrede, krenkelser og forbitring inn i våre liv i dag.»

Jubileumskomiteen har laget en liste med 118 arrangementer i 2017: utstillinger, filmer, konferanser og publikasjoner. På «Dagen for nasjonal enhet» 4. november var det planlagt å avduke et «minnesmerke for forsoning» mellom de røde og de hvite under borgerkrigen. Det skulle plasseres i Sevastopol på Krim, der borgerkrigen ble avsluttet i 1922 og som Russland annekterte i 2014. Den russiske minnespolitikkens bestrebelser mot enhet og forsoning kunne dermed slå to fluer i en smekk. Prosjektet har imidlertid trukket ut, avdukingen er utsatt til neste år, mens minnesmerket er omdøpt fra «forsoning» til «russisk enhet».

Se også reportasjen på side 8.

Mer fra Kronikk