Debatt

Klimaforskning fra «beredskap til redskap»

Jeg er enig med Vidar Enebakk i at humanistisk forskning trenger å bli mer samtidsrelevant. Enebakk har evaluert Forskningsprogrammet Samkul (Samfunnsutviklingens kulturelle forutsetninger) og bruker et godt begrepsapparat i Nytt Norsk Tidsskrift når han ønsker en dreining fra «framtidig beredskap» til «samtidig redskap» som legitimerende prinsipp for humanistisk forskning. Det er spesielt i forhold til de mer realfaglige forskningsprogrammene at humaniora og Samkul trenger å vise sin samtidige heller enn framtidige relevans. Mitt anliggende er klimaforskningen, klimapolitikken og klimadebatten.

Der realister spiller myte-kortet mot hverandre, er det behov for en humanist.

Først en litt røff beskrivelse av status quo. Klimadebatten ledes i stor grad av realister, først og fremst bekymrede biologer og meteorologer, med ett og annet innsalg fra klimaskeptiske fysikere. Forskningsrådet har imidlertid ønsket tverrfaglighet i de fleste klima-og miljøprogrammene de siste 10-15 årene: samfunnsvitere og humanister skal med. Arbeidsdelingen mellom ulike fag har vært som følger:

Realistene definerer og studerer problemet, nemlig de kjemiske endringsprosessene i hav og atmosfære som følger av økende utslipp av klimagasser.

Samfunnsvitere og humanister studerer løsninger. Hvordan kan vi lage gode klimakvote-mekanismer? Hvordan kan vi endre folks «holdninger»? Hvordan kan vi hjelpe fattige småbønder med bærekraftig vekst?

Alle disse de samfunnsfaglige og humanistiske spørsmålene er framtidsrettet, de skal hjelpe oss å møte klimaproblemet. Denne klimaforskningen er viktig nok, men også karakterisert ved en mangel, nettopp den samtidsorienterte heller enn fremtidsorienterte humanistiske forskningen. Det jeg tror humaniora kan og bør hjelpe oss med, er å forstå problemet, ikke finne dets løsinger. Klimaproblemet er ikke bare et objektivt resultat av utslipp av klimagasser. Det er en diskursiv størrelse, et «klimaproblem» i gåse­øyne, ikke fordi det ikke er virkelig, men fordi selve problembeskrivelsen også er kulturelt og sosialt formet. La meg illustrere dette med et eksempel.

I Aftenpostens Klimaskole på nett skriver journalisten Ole Matismoen om klimaendringer og artsmangfold. «Svært mange [arter] utryddes [av klimaendringer]», skriver han. «22784 arter er truet av utryddelse i verden», ifølge de nasjonale rødlistene. Mange klimabekymrede biologer vil være enig med Matismoen. Men mange biologer er uenig i problembeskrivelsen. Direktøren for Institute of the Environment and Sustainability ved University of California, Los Angeles, Peter Kareiva, skriver dette: «Globale målinger på 100 forskjellige steder på jorden over flere tiår viste intet konsistent mønster med fallende antall arter. I stedet viste målingene så store forandringer i hvilke arter som finnes, slik at i en periode på 50 år vil over 50 prosent av artene være forskjellige. Den virkelige historien er ikke et massivt fall i antall arter, men hurtige skifter i sammensetningen av arter.»

Karevia skriver at det er en myte at «biodiversiteten er synkende over alt». Kanskje vil Matismoen og de biologene han støtter seg på hevde at det er Kareiva som sprer «myter». Vel kanskje det, men det er problematisk: Kareiva er en dyktig økolog som leder et seriøst institutt som forsker på klimaendringer, og som er klar over at disse endringene er virkelige og alvorlige.

Så hvem har rett? Ikke vet jeg. Men en ting vet jeg: der realister spiller myte-kortet mot hverandre, er det behov for en humanist. Myter er mat for humanister.

I Norge er det imidlertid veldig få forskere som problematiserer Matismoens krise-scenarier, eller for den saks skyld: den californiske optimismen. Det tror jeg i hovedsak er fordi de klimabekymrede realistene – også de som sitter i Forskningsrådets klimaprogram-styrer – har trodd at slik forskning bare vil gi «klimaskeptikerne» gode poenger. Det tror jeg er feil, for jeg tror den avpolitiserte kriseforståelsen som Aftenposten har gått i allianse med de klimabekymrede realistene om å mane fram skaper mer apati enn engasjement.

Hvis Samkul skal skape den samtidsrelevansen som Enebakk etterspør, så må derfor humanistene innta felt som klimadebatten med humanitetenes viktigste politiske redskap: nemlig det kritiske blikket på hvordan kulturer konstruerer sine problemer, heller enn med en teknokratisk ambisjon om å løse problemene.

Lars Risan er antropolog og forfatter.

Mer fra Debatt