Spørsmålet om altruisme eksisterer er rent retorisk: Omtanke for andre er en tradisjonell dyd i mange samfunn, religiøse strømninger og sekulære livssyn. Europeere er arvtagere av en tradisjon hvis hovedhelt sa:
«For jeg var sulten, og dere gav meg mat. Jeg var tørst, og dere gav meg vann. Jeg var en fremmed, og dere bad meg hjem. Jeg var naken, og dere kledde meg, jeg var syk og i fengsel, og dere besøkte meg.» (Matteus 25:30)
Dette er den kjappeste definisjon av altruismen i praksis. Den viser ikke til motiver eller skjulte psykologiske behov: den bare handler om å hjelpe de andre (jf. italienske altrui og det latinske alteri: «de andre»). Utallige eksempler fra historien bekrefter eksistensen av denne typen altruisme: fra soldater som kaster seg over skarpe granater for å redde kameratene sine, til anonyme donorer av beinmarg til fremmede leukemipasienter. Men hvor altruistiske er egentlig de vestlige samfunn?
Vårt store paradoks er at selv om vi drømmer om en bedre og mer human verden, er vi fanget av teorier, ideer og kunstarter som støtter rå egoisme og et konkurransepreget kappløp om berømmelse, heder og profitt. Budskapet fra mainstream atferdsvitenskap er at vi til syvende og sist blir påvirket av vår genetiske dreiebok, og at det nådeløse presset som følger av naturlig utvelgelse, vil plukke ut enhver organisme som gir avkall på muligheter for personlig gevinst. Richard Dawkins' berømte – og urovekkende – metafor om «det egoistiske genet» ser ut til å ha fått et grep om fantasien vår. Avsløringen av altruisme som et skalkeskjul for andre, mer tarvelige mål har vært de rigueur i arbeidet til postmoderne samfunnsvitere, humanister, og kunstnere fra Melgaard til Houellebecq.
Vi er fanget av teorier, ideer og kunstarter som støtter rå egoisme og et konkurransepreget kappløp om berømmelse, heder og profitt.
I bedriftsmodeller styrer den moderne, rasjonelle teorien om egeninteresse. Når enkeltpersoner eller bedrifter modererer sitt egoistiske profittjag, så er det ikke fordi dette er moralsk forkastelig, men fordi de håper å være «moralske røde Ferraris» og tjene enda bedre ved å forbedre sitt omdømme. I skolen fører ikke testtyranni til omsorgsfulle, skapende individer, men til produksjon av en besetning smarte vinnere. Dagens fetisj-ord er «selvsikkerhet»: evnen til å fremme seg selv. Det er ingen skam å bruke sin Facebook-side til et alter for ens narsissistiske selv. Og les dameblader: de renner over av stoff som «ti gode råd» om hvordan man kan venne seg av tanken på andre og bli mer glad i seg selv.
Vår postmoderne Zeitgeist har stort sett vært imot altruisme. I alle fall inntil nylig. Det finnes en ny retning innenfor naturvitenskap som forkynner altruismens overlegenhet over egoisme. Dens hovedtalsmann, David Sloan Wilson, er en ledende amerikansk evolusjonær biolog og Arne Næss-professor ved UiO i 2015. Hans siste bok, Finnes altruisme? (2015) – utgitt på norsk av Cappelen – er et entusiastisk vitenskapelig forsvarsskrift for betydningen av altruisme – ikke bare for menneskeartens overlevelse, men også for fremtiden til global politikk, næringsutvikling og politisk styring. Wilson lar seg ikke avskrekke av biologivitenskapens tidligere synder: legitimering av rasediskriminering, totalitærstyre eller rå kapitalisme. Han foreslår et vitenskapelig fundert paradigmeskifte: en overgang fra en verden preget av den konkurranselystne arten homo economicus, til en verden hvor samarbeid og altruisme er garanti for menneskets overlevelse på jorda.
Den nyeste evolusjonsbiologien viser at gruppeutvelgelse som bygger på samarbeid og altruisme, finner sted og er viktig for at artene skal kunne klare seg. Det er riktig at enkeltpersoner ofte kan ha fordel av å være egoistiske eller ved å lure seg unna kollektive plikter. Men Wilson påstår at grupper som omfatter flere altruister som regel yter bedre som gruppe enn de som består av flere egoister. Enhver høyere samfunnsorganisasjon medfører samarbeid, solidaritet og arbeid til felles beste. Samfunn som fremmer «gratispassasjerer», taper til syvende og sist for samfunn der samarbeid og solidaritet sentralt. Bare tenk på den «greske tragedien» i det 21. århundrets Europa.
Grupper som omfatter flere altruister yter som regel bedre enn de som består av flere egoister.
I en artikkel i American Scientist (2008) hevder Wilson og hans kollega E. O. Wilson: «Egoisme slår altruisme innenfor grupper. Altruistiske grupper slår selviske grupper. Alt annet er kommentarer.» Wilson tar et oppgjør med de falske premissene for evolusjon som er dypt rotfestet i ny-klassiske økonomiske modeller, og som blir forkynt av Ayn Rand, Friedrich Hayek og Milton Friedman. Når det selviske memet dominerer, slutter samfunnet å fungere som en kollektiv enhet, det vil si den høyere utvelgelsen blir undergravd.
Men altruisme ikke uten begrensninger. Ifølge Wilson blomstrer den i bestemte sosiale kontekster. Hans tidligere arbeid med nobelprisvinneren Elinor Ostrom har konkludert med at grupper som har lyktes best i å forvalte felles ressurser følger et sett av 8 egenskaper (designer principles) som inkluderer: 1) sterk gruppetilhørighet; 2) annerkjennelse av individuell fortjeneste; 3) kollektive avgjørelser basert på samarbeid; 4) tilstrekkelig overvåking av adferd; 5) graderte sanksjoner for dårlig oppførsel; 6) effektive tiltak for konfliktløsing; 7) retten til å organisere seg; 8) polysentrisk styring i større systemer. Disse prinsippene forebygger en splittende og selvisk oppførsel og gjør det trygt å handle altruistisk.
Hvor altruistisk er Norge? I en intellektuell teaser, «Blueprint for the Global Village» (2015), som Wilson og Dag Hessen publisert på bloggen Social Evolution Forum, finner vi en skisse av hvordan Norge oppfattes fra et kultur-evolusjonistisk ståsted. Forfatterne mener at Norges økonomiske yteevne, høye velferdsnivå og den utbredte samarbeidsånden representerer en ikonisk balanse mellom det konkurransedrevne og det altruistiske. De fastholder at Norge er et av disse sjeldne samfunnene hvor «kontrollmekanismene og moraloppfatningen til en lokal landsby på en vellykket måte har blitt projisert inn i en nasjonal landsby».
Nordmenn handler ofte på bekostning av andre nasjoner, planeten, og derfor, på lang sikt, mot deres egen velferd.
Men er landet et forbilde for andre? Det er nok å se nærmere på Statens pensjonsfond for å oppdage at nordmenn ofte handler på bekostning av andre nasjoner, planeten, og derfor, på lang sikt, mot sin egen velferd. For å nevne ett eksempel: vi har brukt 3 milliarder kroner til bevaring av regnskog og samtidig investert tungt i tømmerselskaper som erstatter regnskog med palmeolje. Forfatternes konklusjon er at den eneste vei videre vil være å fremme et internasjonalt kontrollsystem for bedrifter, nasjoner og individer som vil gjøre en etisk handling den mest lønnsomme praksis.
Det er ikke vanskelig å forestille seg at de fleste edruelige økonomer og statsvitere vil mene det er et utopisk å gi avkall på nasjonale egeninteresser eller profitt-maksimering i næringsliv i den globaliserte verden. Som Wilson selv bemerker i sin bok, kan kollektiv altruisme – når den blir strukket til det ytterste – bli til en kamikaze-agenda. Men hans biologi tilbyr en sterk støtte for den humanistiske drømmen om et globalt rettferdig samfunn som hviler mindre på konkurranse og mer på samarbeid, solidaritet, og rettferdighet. På langt sikt, fra et kultur-evolusjonært perspektiv, er altruisme lønnsomt! Wilson siterer Arne Næss – og universell gammel visdom – som viser til en verden hvor alt henger sammen med alt. Og han konkluderer med at, for å overleve, må vi forsøke å bli altruister på vegne av planeten.
Den biologiske, kulturelle og historiske determinismen kan lett bli et hensiktsmessig verktøy for dem som sitter ved makten.
Den «planetære altruisme» høres edelt ut. Men er det ikke å gå litt for langt og kreve litt for mye? Det er verdt å huske at mennesker er altruister ikke bare fordi de vil overleve – men fordi de tror på menneskeverd. Vi er de eneste skapningene som kan sette en ikke-fysisk verdi høyere enn behovet for vår egen overlevelse. I dette ligger verdigheten vår. For hvis vi er passive ofre – enten for gener eller kultur – er det lite vi kan gjøre for å endre det som allerede finnes. Faktisk kan den biologiske, kulturelle og historiske determinismen lett bli et hensiktsmessig verktøy for dem som sitter ved makten, ved å gjøre dem i stand til å narre massene til å tro at de er maktesløse. Og omvendt, kan den hjelpe massene med å frigjøre seg fra byrden med frihet og ansvar.
Altruisme venter på sin renessanse, spesielt i dag. Wilsons spennende og modige bok er verdt å lese fordi den er en sjelden, biologi-basert, men allikevel humanistisk apologi for altruistiske handlinger. Men det er også verdt å lese Albert Camus' Pesten og Fridtjof Nansens Gjennom Armenia på nytt. Camus beskriver en by rammet av pest, hvor en gruppe mennesker risikerer livet for å ta seg av de syke og døende – og de gjør det ut fra en «innebygd ærlighet og redelighet». Og Fridtjof Nansen, kjent for sin gigantiske humanitære innsats i flyktningkriser, sa en gang: «Nestekjærlighet er realpolitikk, den eneste mulige.»
Nina Witoszek er professor ved Universitetet i Oslo. David Sloan Wilsons ideer blir videre diskutert på Arne Næss Symposium 1. oktober.