Kronikk

I stedet for debatt

Ingen fra næringens side ville møte til debatt om oppdrettslaks. Heldigvis vet vi nøyaktig hva de ville sagt.

I forbindelse med oppføringen av «Laksespelet» i Kunsthall Oslo forrige helg, ble det invitert til debatt. Laksenæringen, med sine mange organisasjoner, lobbyister og høyt gasjerte informasjonsarbeidere skulle etter planen delta. Politikere var også invitert.

Alle avslo å møte. Alle tre hundre av dem skulle på ferie, i møte, hente barn i barnehagen eller være hjemme og vaske håret.

Alle tre hundre av dem skulle på ferie, i møte, hente barn i barnehagen eller være hjemme og vaske håret.

Men det gjør ingen ting. For det er enkelt å forutsi nøyaktig hva de ville sagt. Uansett hvor mye dokumentasjon som hadde blitt fremlagt, ville de sagt at å produsere en milliard kilo laks i norske fjorder årlig er helt uproblematisk for miljøet. Vi kunne begynt med å vise dem filmopptak fra havbunnen under merdene – en død ørken av slim og gifter. De ville snudd seg bort og lukket øynene. Vi kunne vist dem statistikker over mengden lusemidler og andre farlige giftstoffer som benyttes. Vi kunne påpekt at hver merd (på fransk betyr merde tilfeldigvis «dritt» eller «lort») slipper ut enorme mengder urenset kloakk rett ut i fjordene. Oppdretterne ville sagt at det er næringsstoffer som er bra for havet.

Vi kunne bemerket at rundt 80 millioner laks dør av sykdom i merdene årlig, til tross for tung medisinering. Oppdretterne ville påstått at oppdrettslaksen dør av friskhet.

Én ting ville ikke hjulpet det minste: Å daske på bordet en fjordfisk som har beitet i nærheten av merdene. Disse fiskene er nesten firkantede, mens kjøttet er slapt og har en ubehagelig lukt. Vi ville forklart at giftstoffene de bruker samler seg opp i andre levende organismer, og til slutt ender opp i oss. Og at skallet til krabber, hummer og andre skalldyr går i oppløsning på grunn av kininhemmere som brukes mot lakselus. Vi hadde vist til at kystfiskere mange steder er fortvilte fordi kysttorsken er blitt borte fra oppdrettsfjorder, og ikke lenger går inn i dem for å gyte. Vi ville sagt alt dette. Men vi hadde talt for døve ører.

Derfor hadde vi skiftet tema og begynt å snakke om oppdrettslaksen. Den er i stor grad foret opp på soya, og er full av Omega 6, som er usunt, i motsetning til Omega 3. Vi kunne påvist at oppdrettslaksen inneholder alt fra plantevernmidler som selv u-land har forbudt, til bromerte flammehemmere, et kreftframkallende stoff som finnes i kretskortene på datamaskiner – og i oppdrettslaks. Samt DDT, dieldrin, endosulfan, HCB, klordan, toksafen, PCB7, PCB6, PCCD/PCDF, DL-PCB, PBDE7, arsen, kadmium, kvikksølv, metylkvikksølv, bly og tinn. Samt pesticidet ethoxyquin, som trenger inn i hjernebarken på fisk, og forstørrer hjerte og lever. Vi kunne påpekt at lusenivået allerede for en måned siden var på rekordnivå, og det lenge før vannet i fjordene er blitt varmt. På grunn av resistensutvikling hjelper det ikke å øke giftmengdene ytterligere. Verktøykassa er tom. Vi ville spurt: Hva har bransjen tenkt å gjøre med det? Oppdretterne ville nå begynt å studere taket, mens de ristet på hodet.

---

---

Deretter ville vi begynt å snakke om andre parasitter, bakterier og dødelige virussykdommer som smitter fra merd til merd, fra kontinent til kontinent, og i ukjent grad over på villfisk. På folkemunne kalles ofte oppdrettsanlegg «havfjøs», men betegnelsen er misvisende. For havet er som kjent grenseløst og uten vegger.

Mange av giftstoffene fra merdene, og i selve laksekjøttet, er i ulik grad giftige hver for seg. Hva cocktailen av gifter fra oppdrettsnæringen gjør med menneskekroppen, eller livet i havet, har vi lite kunnskap om. Oppdretternes folk ville snakket som om fravær av bevis er bevis på fravær. Alle føre-var-prinsipper er lagt til side.

Debatten ville med nødvendighet dreid innom villaks og ørret, som mange steder er sterkt truet av genetisk forurensning, og av lakselus, som tar livet av smolten når den går ned elvene og ut fjordene på vei mot havet. Oppdretterne hadde krevd bevis. Og når vi hadde gitt dem slike, utarbeidet av forskere, villakseksperter og de miljømyndigheter bransjen ennå ikke kontrollerer, hadde de kanskje sagt at virkeligheten ikke har noe med saken å gjøre.

Nå ville det vært på tide å diskutere bransjens politiske makt, og hvorvidt denne utgjør et demokratisk problem. Ingen lobby, med mulig unntak for oljeindustrien, har vært så aktiv på Stortinget som lakseoppdretterne. Politikerne ser milliardinntektene, men ikke kostnadene. Riksrevisjonen er ikke infiltrert. Deres dom over bransjen, i en stor rapport fra 2012, er nådeløs. Det ble funnet store svakheter i miljøforvaltningen og kontrollregimet.

Vi ville påpekt uheldige dobbeltroller, og at mange av dem som skal lede an arbeidet med å regulere bransjen, selv tjener seg rike på eierinteresser i oppdrettsanlegg. Ikke nok med at kontrollregimet er svakt, og dessuten stadig utsettes for mystiske omorganiseringer som alltid tjener bransjen. Lovverket følges ofte ikke opp. Og bøtene som gis når lovbrudd oppdages, er som regel mindre enn beløpet oppdretterne har tjent ved å begå miljøkriminalitet. Myndighetene kaller det ikke engang bøter, men «gebyr», og vår tidligere fiskeriminister, laksemillionær Lisbeth Berg-Hansen, ga amnesti med tilbakevirkende kraft.

Vi ville spurt en av politikerne som ikke ønsket å stille i debatten, for eksempel dagens fiskeriminister Elisabeth Aspaker: Hvorfor gir dere denne bransjen frie tøyler, når deres jobb som politikere er å ivareta fellesskapets beste, og beskytte strategiske nasjonale ressurser, som fjordene og havet, for misbruk og forurensning? Hun ville tenkt at dette er helt riktig. Så ville hun sagt at det overhodet ikke stemmer, og at Norge er et flott land.

La oss sitere henne på det hun ikke sa: «Oppdrettsnæringen er en viktig næring som skaper store inntekter for kysten.» Som svar ville vi konstatert: «Milliardinntektene fra oppdrett går rett i lomma til norske og utenlandske storinvestorer. Hovedeier i verdens største oppdrettsselskap Marine Harvest er skatteflyktningen John Fredriksen. Han og andre har altså i praksis fått blankofullmakt av våre politikere til å forurense fjordene, mens de ofte gir lite tilbake i form av skatteinntekter, og det på hvert anlegg ansettes noen ganske få personer, ofte uten lokal tilknytning.»

Slik ville ministeren blitt drevet fra skanse til skanse, uten mulighet til å komme seg unna, om hun ikke løp ut nødutgangen eller hoppet ut vinduet.

Vi ville spurt hvorfor Norges sjømat-råd, som er oppdrettsnæringens globale markedsføringsbyrå, i fjor fikk tilgang til Helsedirektoratets, og norske ambassaders offisielle nettsider. Der omgjorde Sjømatrådet våre helsemyndigheters advarsel om at unge kvinner og gravide ikke bør spise oppdrettslaks mer enn to ganger i uken, til et råd om å spise mer norsk laks.

Lakseselgerne i Norges sjømatråd er utstyrt med diplomatpass, har kontorer over hele verden, og disponerer over ubegrensede ressurser til å villede og desinformere, altså til propaganda.

Selv dét hjelper ikke alltid. Laksesalget har stupt i Frankrike, som er det største markedet, etter kritiske dokumentarer og presseoppslag.

Hvilken annen bransje kan opptre på vegne av myndighetene, og Helsedirektoratet, som mer enn noen trenger folks tillit? Hvilken annen matvare bruker man enorme summer på å markedsføre som «sunn» i utlandet, samtidig som norske eksperter advarer mot å spise den? Når ble norsk gift sunt for utlendinger?

Etter ikke å ha fått svar, ville vi fortsatt med å vise at lakselobbyen har stor innflytelse over forskningen, tilsynet, politikken og informasjonsstrømmen. Og nevnt noen av de kjente svertekampanjene bransjen har kjørt mot journalister og forskere som har gitt næringen negativ PR.

Lakselobbyistene og politikerne ville nå ristet så hurtig på hodene at de knapt hadde vært synlige.

De ville kalt oss på den andre siden av bordet for virkelighetsfjerne fanatikere. Bransjen som bruker astronomiske beløp på lobbyisme, villedende markedsføring, manipulasjon av offentligheten og til å kjøpe seg politisk innflytelse, ville hevdet at det er de som er utsatt for en kampanje. De har fylt våre fjorder med skadelig avfall av én grunn: å gjøre investorene styrtrike. Likevel ville de påstått at det er vi som aksjonerer mot dem.

Lakselobbyistene og politikerne som ikke ville stille i debatten, tapte den så det sang. Til slutt ville de sittet der med seks hender hver foran øyne, ører og munn. Du som var til stede ville ha gått hjem og tenkt at vi som er kritiske til bransjen, av kjærlighet til demokratiet og våre vakre fjorder, var overlegne vinnere av diskusjonen. Du ville følt en viss avsky, og kanskje aldri mer rørt en oppdrettslaks.

Akkurat slik ville debatten ha forløpt.

Morten A. Strøksnes er forfatter. 

Mer fra Kronikk