Ideer

Fri som fuglen. Fanget som fuglen.

Tidens største begrepsmessige blunder er at selvstendighet og uavhengighet brukes som synonymer, skriver Sissel Gran.

Jeg kikker på fugler året rundt. Gleder meg over kjøttmeisens vårsang som starter i slutten av februar, venter spent på at de andre fuglestemmene skal slutte seg til – som svarttrostens jublende sang fra tretoppene i april – og danne det koret som har vært nervemedisin for mennesket til alle tider. Mot slutten av sommeren stilner det. Det kjennes vemodig hvert år. Når reirbygging og parringstid er over her i nord, er det ikke lenger hensiktsmessig å markere revir og lete etter kone. Hannens testikler skrumper, testosteronet minsker, og dermed slutter sangen, ikke som et utslag av fuglens eget valg, men som et resultat av naturens tvang. Uttrykket «fri som en fugl» kan med andre ord byttes ut med «programmert som en fugl», men en slik tanke ødelegger en kjær metafor.

Vi mennesker er også mer programmert og styrt enn vi liker å tro. Vi setter opp farten når andre løper, får vann i øynene når noen gråter, blir lattermilde når andre ler. Selv de svært frakoblede blant oss, de som skårer lavt på tilknytningsbehov og høyt på selvforsynthet, avslører i handling at de lar seg påvirke av informasjon om at andre liker dem. Vi er bio-psykososiale dyr, ikke primært rasjonelle, bevisste og viljestyrte sjeler, og derfor gjør mennesker ofte merkelige ting. Som å være utro selv om samvittigheten protesterer vilt, si ja til en oppgave når vi mener nei, rope «jeg hater deg!» til partneren når vi mener det motsatte, surfe på nettet i stedet for å begynne på det helt nødvendige arbeidet med selvangivelsen, bli hengende fast i et dårlig parforhold i årevis uten å greie å gå. Og det er ved dette siste jeg vil oppholde meg ved her, ved det smertefulle paradokset i vår tid, der vårt grunnleggende behov for varig, nær tilknytning til en annen kolliderer med vårt behov for personlig frihet. Hvordan slår dette ut? Hvordan farges «kjærlighetsmarkedet» i dag av vår trang til forpliktende emosjonelle bånd på den ene siden og frihet og uavhengighet på den andre?

Jeg snakker med utbrytere for tiden, mennesker som har gått ut av sine parforhold og forlatt sitt gamle liv. Mange av disse forholdene og ekteskapene har vært lange, og mange har vært stabilt konfliktfylte og ulykkelige i flere år. «Folk gir opp så lett nå for tiden», sier enkelte når jeg forteller om mitt arbeid. Det er ikke min erfaring. Ingen av dem jeg har snakket med har tatt en rask beslutning. De forteller at de kavet i årevis, og gjorde mer eller mindre helhjertede forsøk på å redde forholdet. Mye bidro til problemene, ikke minst deres egen hjelpeløshet og avmakt i møtet med det vanskelige. Det som fra utsiden kan se ut som hastige og ugjennomtenkte oppbrudd, viser seg vanligvis å være et resultat av en seig, langvarig og smertefull indre løsrivelsesprosess. Mange bebreider seg selv sterkt fordi de ikke greide å snu situasjonen. Men alle forteller at de lengtet etter frihet så det gjorde vondt. Jeg vet hvordan det kan føles. Jeg har selv vært der, i en tilstand av eksistensiell nød, der årelang, uløselig konflikt føltes som en trussel mot egen identitet.

Å velge er bestemmende for vår personlighet, skrev Søren Kierkegaard. Unnlater vi å velge, forårsaker det et dødpunkt i personlighetens liv, og den visner hen i tæring. De jeg snakker med, forteller om reaksjoner jeg lett kan kjenne igjen: pustevansker, å føle seg kvalte, utraderte, tomme. Ubesluttsomhet er farlig : lever vi i den for lenge kan selvfølelsestapet bli stort.

Man skulle tro at det etter et langt og etter hvert pinefullt forhold ville bli nødvendig med forbehold og forsiktighet og «aldri mer». Slik er det ikke. De fleste jeg har snakket med har gått inn i nye forhold med stor kraft, noe som vitner om et sterkt ønske om å reparere egne skrammer og lesse på med en ny, positiv kjærlighetserfaring. For noen har det selvsagt handlet om lengselen etter trygghet og en ny havn, for alle har det handlet om å bli sett, anerkjent og elsket som den de er. I sitt gamle forhold ble de «en annen», og de har lengtet vilt og voldsomt etter «å få være seg selv» – en viktig frihetsmarkør i vår kultur – lengtet desperat etter ikke å måtte overtilpasse seg for å unngå bråk, eller omvendt: slite for å få kontakt med en unnvikende partner.

For mange betyr frihet med andre ord å finne seg selv igjen i et nytt parforhold, å bli sett og anerkjent av en ny kjæreste. Frihet handler ikke om å forbli alene, heller ikke om å flagre fra blomst til blomst, men å søke ny, varig tilknytning. Disse seriemonogame sprangene er mulig i et samfunn som vårt. Vi har økonomisk mulighet til det, politisk og kulturell tillatelse til det og livslengde nok til å etablere oss flere ganger, til å leve flere liv. Med en slik frihet er det uunngåelig at mange ender opp med å såre hverandre. Folk vil ikke det samme. Der den ene vil bli, vil den andre gå. Der den ene vil lande, vil den andre videre og lete etter et bedre alternativ. En konsekvens av denne friheten er at flere enn noensinne er på vandring, og for tiden lever flere enn før som single, særlig i byene, i såkalte enpersonhusholdninger. Hovedforklaringen på hvorfor det er slik er enkel: Det er fordi vi kan. Verken økonomiske forhold eller konvensjoner presser oss til å dele bord og seng med andre. I lange perioder, eller som en varig tilstand, kan vi velge å la tilværelsen dreie rundt oss selv, våre kreative prosjekter, en og annen erobring – og den stabile, trofaste vennefamilien. Barn og livspartner er ikke nødvendig for å føle lykke og mening.

Lykke viser seg for øvrig ikke å være knyttet til barn. Barn fører med seg bekymringer, frykt, stress og kostnader. Det er et faktum, ingen harselas. Det gir livet mening og retning å være foreldre, og det er glimt av overveldende stolthet og lykke i det, men det er godt dokumentert at barn langt fra er noen garanti for harmoni og lange samliv.

Den gode nyheten er da også at det ikke lenger vurderes som så skambelagt eller uforståelig å være alene. Man er i godt lag. De fornøyde single av alle kjønn er i ferd med å slippe unna gammeldags fordømmelse. Det er forbausende akseptert å leve uten partner og barn, for det er mange nok som får barn til at velferdsstaten overlever. Samfunnet tåler godt at flere enn før ganske enkelt ikke vil inn i folden, og vegringen behøver ikke å rettferdiggjøres med traumer. Man må ikke nødvendigvis være brent av foreldres skilsmisse eller egne dårlige kjærlighetserfaringer for å ville være alene, det er tilstrekkelig å henvise til det at hvis man går inn i A 4-land, så slår porten igjen bak en og man mister noe av sin frihet, sin arbeidsglede og sin samfunnsnyttige produktivitet. Vi anerkjenner – kanskje bortsett fra i den mest hysteriske kjendisfokuseringen, som finansminister (og singel) Siv Jensen har fått erfare – at det finnes andre tilknytningspunkter. Venner, foreldre, søsken og kolleger, en vilt interessant jobb som også er en hobby, et freelance-liv, lykken over å kunne være for seg selv og drive med sitt, gleden over å raide litt rundt, føle lidenskap, men slippe kjæreste-plikt.

Og er det siste umoralsk og kynisk? Ikke dersom man klargjør sitt anliggende, sier tydelig fra om at jeg er på turné, ikke på ekteskapsmarkedet. Det fordrer bare at de personene den turnerende møter på sin vei, tar en slik beskjed på alvor.

Den dårlige nyheten er imidlertid at det er en økende gruppe av begge kjønn og alle aldre som ikke er lykkelige som single, og det som vanskeliggjør situasjonen, er at de er underkastet tidens strenge lov om å underspille sin lengsel: Man må ikke være needy og overivrig, for ingenting er så usexy som å ville noe for hardt. Samtaler med søkende vitner om at mange snart ikke vet sine arme råd hvordan de skal presentere seg som kjæresteemne, for både på internettet, på skolen, jobben, på fest, kafé eller blant venners venner er den rådende instruksen at man må være kul, tilbakelent, signalisere stor selvtillit og vise tydelig at man egentlig er såre fornøyd med tilværelsen som singel. Beskjeden er klar: Skam over den som ikke er i stand til å nyte sin frihet og uavhengighet, samtidig som man er på let, men altså på den «riktige» måten. Jeg kjenner at jeg misliker denne nådeløse holdningen ekstremt. Hvorfor skal det være pinlig å ville høre til? Hvorfor skal det være latterlig å ville ha en egen familie? Er kjærligheten liksom blitt tåpelig? Tidens største begrepsmessige blunder er at selvstendighet og uavhengighet brukes som synonymer, som om de skulle peke på det samme. Det er jo snarere slik at utvikling av selvstendighet og autonomi fordrer positiv avhengighet. Både barn og voksne trenger en trygg tilhørighet for å utforske verden i tillit og våge å stole på seg selv og egne sanser.

For meg som er født på femtitallet er det merkelig at mennesker ikke kan finne en kjæreste som vil lage familie med dem. Det var liksom en der for alle, før. Folk (les: heterofile) fant hverandre. Om du var aldri så skakk og rar, ble du gift og fikk unger. Jeg har alltid tenkt at kjærligheten er tilgjengelig for alle. Jeg liker ikke å gi opp den overbevisningen. Da nettdating tok av for alvor, tenkte jeg at dette var en positiv vei ut av ufrivillig singelliv for mange, et alternativ til ørkesløse barrunder og fyllekjør på utesteder for å finne seg kjæreste. For mange har det fungert. Ikke få har funnet seg en partner på nettet. Men mange forteller at tilstedeværelsen på ulike datingfora utartet til en slags skyggetilværelse, en avhengighetslignende virksomhet som erstattet kontakten med virkelige mennesker. Alle forteller om dårlige erfaringer, og for mange ble det tryggere å sitte på pc-en og chatte heller enn å treffe noen og risikere å få virkeligheten i fleisen for n'te gang. Kvinner forteller om hvordan de ble hektet på likes og hjertehjerte – «så pen du er, så flott du er, jeg har lett etter akkurat en som deg». De forteller at det var berusende å kjenne på egen markedsverdi – på nettet – men tilsvarende skummelt å skulle gå ut i verden og finne ut om den holdt der også. Faren for å vrake – eller bli vraket – er mer overhengende enn noensinne. Med en sjekke-app som «Tinder» har kjærlighetsmarkedet beveget seg enda et skritt nærmere konsumerismen. «Man får vondt i tommeltotten av å bla seg forbi alle de uinteressante profilene», sier folk. Det søkker litt i meg. Er mennesker blitt en vare man snur og vender på, som når vi tester ut solbriller eller sko? Er tilværelsen omgjort til en evig audition? Er ikke folk klar over hvor absurd hektet man kan bli av å glane på stadig nye fjes, og vet de ikke hvor avhengig man kan bli av å løpe etter oppmerksomhet? Hjernen (som elsker variasjon) kan gå helt bananas i et uendelig hav av muligheter. Min uro springer ikke ut av moralisme, men av frykt for at mange ikke skal finne av-knappen, at de ikke greier å stoppe opp ved det som betyr noe og at mange skal bli uendelig skuffet. Hjertet er ikke hardt. Vi tåler ikke alt. Vi trenger hverandre.

Hva kan man si til alle dem som helt oppriktig ønsker seg en hjertens kjær og et stabilt liv med familie? Kan de styres i retning av andre åpent søkende? Vi kan i alle fall alle prøve å avskamme behovet for helt normal avhengighet. Vi kan oppfordre dem til å slutte å kamuflere sin lengsel, og faktisk tillate seg selv å si rett ut: «Jeg leter etter en å gifte meg med/bo sammen med og få barn med.»

Noen har tatt konsekvensen av at de vanlige sjekkestedene på nettet ikke stimulerer til eksponering av sårbare, dype behov. Det mest interessante initiativet som er lansert de siste årene er det danske nettstedet Loveandkids.dk. Dette er et kontaktformidlingsforum for personer som ønsker «å stå frem» med sitt barne- og familieønske – uten skam. Ønsket om å etablere seg er her legitimert. Kanskje åpner det for en mulighet til å finne seg en som duger, kanskje man kan slippe unna den forvirrende jakten på Drømmedamen/-mannen. Ideen er i alle fall god.

La meg vende tilbake til svarttrosten, trillende i tretoppene, enn så lenge. Kanskje fortjener fuglen frihetsmetaforen, tross alt? Den har akseptert sin væren, sin oppgave og sin retning, det kan jo ikke være så galt?

Det er en tid for alt. En tid for å slutte å være som et siv i vannkanten. En tid for å la seg rive med strømmen. I perioder i livet må vi akseptere å gjøre det vi må, heller enn det vi kunne ønske. Vi må bli i stedet for å gå. Kjenne at noe er bra nok. Gjøre godt det vi faktisk kan, heller enn å tenke at vi alltid skulle gjort noe større.

Lykken ligger kanskje i å tåle litt bedre at man er styrt – av biologi, irrasjonelle uvaner, konteksten, plikt, relasjoner og regler. For en gammel kråke er det i alle fall ingenting som er mer vidunderlig enn å være i det alminnelige livet.

Mer fra Ideer