Ideer

Sjalusiens grønnøyde monster

Sjalusi handler ikke bare om psykopater og litterære figurer, men om våre hverdagslige, og stundom plagede liv, skriver Sissel Gran.

---

Sjalusi i litteraturen

En klassiker er Marcels Prousts Swanns kjærlighet, bind to av storverket På sporet av den tapte tid (1913-1927) Den velstående sosietetsmannen Swann lider alle sjalusiens kvaler når han forelsker seg i kurtisanen Odette.

Marcel Proust var også selv meget sjalu, og forteller om den fortærende følelsen i bindet Fangen, i forhold til kvinnen Albertine.

---

Hvor var du rett før jeg kom hjem?

– Hjemme selvsagt!

– Det kan du ikke ha vært, jeg ringte lenge.

– Jeg var i vaskekjelleren!

– Alene?

– Nei, fru Andersen var også der!

– Jeg skal spørre henne.

Dette er en dialog fra mange år tilbake, hentet fra virkelighetens blokkbebyggelse på Oslos østkant. Fortelleren har selv innviet meg i historien om sitt liv med en sjalu ektefelle. Vi satt i finstuen hennes og snakket, hun var nærmere nitti, men klar som krystall i hodet. For nesten sytti år siden ga hun sitt ja til sin første beiler. Hun gjorde det med tungt hjerte. Hun var ikke forelsket, hadde ikke noe ønske om å gifte seg, men hun var gravid med ham og så ingen annen utvei. Hun knuget det lille, pene lommetørkleet sitt og tørket tårene mens hun fortalte.

Hennes ettergivenhet den gangen, sa hun, hadde kostet henne femti år i et samliv med en mann hun ikke elsket, men hun hadde respektert ham, de manglet egentlig ingenting. Han var en solid forsørger all sin tid, og trofast. Det var hun også, en lojal hustru, flink og ordentlig. Jeg kjente henne, visste at akkurat slik var hun: Hun var velsignet med et lyst sinn og god helse, hun gjorde det beste ut av situasjonen.

De fikk tre barn, og hun hadde hendene fulle. Men mannen voktet alltid på henne. Han slapp henne aldri av syne hvis de var i selskap, dukket ofte uanmeldt opp hjemme i lunsjpausene sine, og da de fikk telefon, ringte han hver dag og spurte henne grundig ut om hva hun holdt på med. Han tillot henne ikke å gå på kino med venninner, det var for farlig. De skulle gjøre ting sammen, med andre par. Én eneste gang greide hun å overtale ham til å la henne reise med syklubben til Danmark, med ferjen. Hun var over seg av lykke på turen til sjøs. Da de ankom København, stod ektemannen på kaien, forventningsfull, med blomsterbukett!

Hun var sjokkert, venninnene rystet. Men hun var en kvinne som i alle år hadde brukt galgenhumor som overlevelsesstrategi. Hun svelget skuffelsen og gikk arm i arm med mannen gjennom byens gater. I årevis etter den episoden lo hun så tårene trillet når hun tenkte på synet av ham nede på kaien. Mannen forstod aldri hva som var så morsomt. Han skjønte ikke en gang sin egen sammensatte beveggrunn for å komme. Han hadde villet overraske henne fordi han mente det var hyggelig. Hva han aldri forstod, til sin dødsdag, var at det grenseløse kontrollbehovet hans handlet om frykten for å miste henne.

Han hadde alltid elsket henne, han var fra seg av lykke da hun ga ham sitt ja. Men han orket aldri å innrømme for seg selv hvor intenst han hadde savnet hennes gjensvar, hennes åpne kjærlighetserklæring. Den kom aldri. Derfor kunne han aldri være helt trygg, til tross for prest, kirke, ring, vielsesattest og tre barn.

Hver dag var i grunnen en sannhetsprøve for ham. Hun var hjemmeværende husmor, men sosial og omgjengelig, med mange omsorgsoppdrag i nærmiljøet. Han gransket ansiktet hennes når han kom hjem, spurte henne nøye ut om hva hun hadde gjort og hvor hun hadde vært. Uroen hans tok aldri slutt.

Slik er sjalusien. Den næres av vår usikkerhet, av det vi opplever som manglende gjensidighet, av suget etter den inderlige bekreftelsen og de beroligende ordene: «Jeg elsker bare deg.»

Noen blir allikevel aldri trygge, til tross for at de får utallige gjensvar, kjærlighetsbevis i mengder. Partneren kan gi alt, uten at det nytter. Hos et slikt stakkars menneske har sjalusien invadert følelsesapparatet og tatt bolig i hver celle i kroppen fordi han eller hun fikk for lite eller forbeholden kjærlighet som barn, ble utsatt for vold, ble forlatt, var en mobbet og ensom ungdom eller bare hadde ekstrem uflaks med gener og miljø – sjalusien finner mange veier inn, en knekket selvfølelse er kongeveien.

Andre ganger er sjalusien på sporet av noe. Det var en farlig allianse på gang, partneren din var faktisk på vei bort fra deg, din nagende uro var ikke falsk alarm.

Problemet med sjalusien er dens storartede evne til å henge seg opp, til å kverne, til å se det den vil se.

Problemet med sjalusien er dens storartede evne til å henge seg opp, til å kverne, til å se det den vil se. Slipper du den til, er du fanget. Sjalusien kan være som gift. Den forvandler deg, gjør deg grådig og besatt av detaljer, får deg til å jage «sannheten» dag og natt. Og for en oppfinnsomhet sjalusien er utstyrt med! For en fantasi, for en tolknings- og observasjonsevne, for en handlekraft! Sjalusien legger merke til alt som stikker seg ut, hører alle undertoner, gjør deg til en vibrerende, selvplagersk privatdetektiv.

«Ta deg sammen», sier folk. Det rådet hjelper i alle fall ikke. Men du trenger hjelp, det er helt klart. Er sjalusien din intens, grunnløs og kontrollerende, risikerer du i tillegg å få en diagnose – du lider av Othellosyndromet. Tilstanden henter sitt navn fra Shakespeares Othello, denne ulykkelige generalen i den venetianske hæren som forledes av sin svikefulle og misunnelige venn Iago til å tro at hans vakre kone Desdemona er utro. Othello dreper kvinnen han elsker så høyt, bare for i samme øyeblikk å få vite at han er lurt – hun var alltid trofast. Verre kan det ikke bli. Noen blir farlige fordi sjalusien eier dem med hud og hår. Den gjør at de også vil eie andre, de tåler ikke et fnugg av uvisshet, de etterstreber full kontroll, total lydighet fra sine nærmeste. De er egentlig besatte, de har en klo som sitter fast i hjernen, men de kan virke iskalde. De kan slå, lemleste og drepe. De har ingen medlidenhet med en vettskremt og utslitt partner. Vi kaller dem psykopater. De burde vært utstyrt med irrgrønne øyne, røde tenner og varseltrekant i pannen. Men de er ikke det. Sjalusien har trent dem så godt, de vet hvordan de skal fange og holde på en kjæreste.

Men jeg vil vekk fra Othello og psykopaten, til den ganske vanlige sjalusien og dens hverdagslige plage og undersøke hvordan den, til tross for sine ofres normalitet, kan vokse seg så monstrøs og bli så pinefull.

Uttrykket «grønnøyd monster» kan spores tilbake til William Shakespeares 1500-tallsdrama The Merchant of Venice. En mer folkelig historie om sjalusiens destruktivitet er den om den uskyldige Snøhvit og hennes onde stemor. Brødrene Grimms folkeeventyr fra 1812 er udødeliggjort gjennom Walt Disneys tegnefilm fra 1937, og sitatet «Lille speil på veggen der…» er for alltid blitt et bilde på farlig forfengelighet, der angsten for å bli vraket er den emosjonelle underteksten i historien. Litteraturen, populærkulturen og kunstverdenen er full av metaforer som beskriver den vonde følelsen sjalusi. Den er forbundet med det stygge, med det forvridde ansiktet hos den mistenksomme elskeren, med den gustne hudfargen hos den syke, med det onde blikket, med trolldom, svik, med kattens grønne øyne og dyrets ubarmhjertige lek med musen før den setter klørne i sitt bytte, slik sjalusien skånselløst plager sitt offer.

Sjalusien har nok alltid vært til stede i menneskelige relasjoner, men det er vanskelig å forstå dens hensikt – vi kan ikke bli fortrolige med den. Vi kan, om enn motstrebende, anerkjenne vår venn frykten, for vi har opplevd hvordan den kan gi oss vinger. Vi forstår intuitivt at raseri kan redde oss fra fare. Vi har erfart at tårer og tristhet kan påkalle andres omsorg. Vi erkjenner også at skammen kan gjøre oss ydmyke og hjelpe oss til å be om tilgivelse. Vi aksepterer til og med at avsky kan hindre oss i å identifisere oss med overgripere og voldsmenn. Dette er nyttige følelser, i overlevelsens navn. Men sjalusien? Den vedkjenner vi oss nødig, den er skremmende, ulogisk og primitiv, den hører hjemme i fortiden, hos urmennesket, den gangen vi var helt avhengige av hverandres fysiske beskyttelse for å overleve. I et moderne samfunn derimot, hvor alle er likestilte og frie individer, beskyttet av velferdsstaten, virker sjalusien uverdig, malplassert og dyrisk. Likevel vet vi at den finnes der. De aller fleste har hatt befatning med den. Den er fortsatt kodet inn i oss, om vi liker det eller ei. Har du ikke kjent et lite sting i hjertet når alle hyller din lillesøster eller storebror som er så pen og flink? Eller kjent at pusten går fortere hvis du plutselig kommer over et bilde på Facebook av kjærestens pene eks fra videregående? Eller følt – ja, faktisk, mordlyst! - når du på et seminar plutselig står ansikt til ansikt med din ekskjærestes nye kjæreste? For ikke å snakke om den isende fornemmelsen som har begynt å krype oppover ryggraden hver gang din ektefelle snakker usedvanlig begeistret om en kollega?

Det heter at vi kan bli grønne av misunnelse, men vi må skille sjalusien fra misunnelsen. Den sistnevnte følelsen kan også være smertefull, men den handler om noe du ikke har, som du gjerne ville hatt. Misunnelse kan du derfor heve deg over, trekke deg ut av, bruke fornuften til å overkomme. Sjalusien derimot, handler om frykten for å miste noe du har, noe du opplever som ditt, noe som er en del av deg. «Den er sterkt knyttet til trusselen mot følelsen av å være den utvalgte», sier psykolog og professor Siri Gullestad. «Sjalusien er trekantens psykologi. Man konkurrerer om en annens gunst». Så sant. Dypest sett frykter den sjalu et identitetstap, for identitet henger sammen med din anseelse, din posisjon og din rolle i verden. Hvis en antatt rival i tillegg truer med å angripe det emosjonelle båndet du har til din partner og dine eventuelle barn, er det også din dype tilknytning, ankerfestet til dine nærmeste, hele din basale trygghet, som kan stå for fall.

Den som truer med å ta alt dette fra deg, truer deg egentlig på livet, eller la meg korrigere – en del av deg føler at du trues på livet og reagerer deretter, samtidig som ditt rasjonelle jeg forsøker å holde hodet kaldt. Men dette er en vanskelig øvelse. Den analytiske hjernen melder pass når følelser stiger og synker i deg som om du var et gigantisk, ustemt pumpeorgel, der frykten gjaller i det ene øyeblikket, raseriets skjærende toner i det neste, så skammens ynkelige pip, dernest hulkende tristhet, tårer, sorg. Så utmattelse – et kjærkomment øyeblikk av stillhet – før orgelet pumpes i gang igjen og du viljesløst må spille med. Sjalusien er som en tvangstanke. Når noe har satt seg fast, spiller det ingen rolle om det finnes en reell grunn eller ikke. Det gjør like vondt uansett.

Vanligvis er det den som utsettes for en partners sjalusi som får sympatien, både i vennekretsen, på terapeutens kontor, i selvhjelpsbøker, i ukeblader og i faglitteraturen. Den sjalu formanes til å ta grep, gå i terapi, kort sagt besinne seg. Det er selvsagt riktig, den sjalu må gjøre noe med sin pine, for denne pinen blir ofte både personens og parforholdets bane. Men beskrivelsene som gis av tilstanden blir ofte så utvendige, så lite barmhjertige. For å beskrive sjalusien innenfra, kjenne på dens smerte, trengs en helt særegen sensitivitet. Denne sensitiviteten finner jeg hos Stig Sæterbakken i hans baklengs beskrivelse av et kjærlighetsforholds vekst og fall i romanen Ikke forlat meg. Jeg må si det rett ut: Dette er noe av det beste og verste jeg har lest. Hovedpersonen er Aksel, en ensom ungdom på 17 år som er stengt inne i seg selv, slik de unge ofte er. Han rødmer lett, noe som blir et våpen i jevnaldrenes hender. Han mobbes og psykes ut av en han tror er hans bestevenn. Han nagles til rollen som outsider. Syk etter tilhørighet faller han inn i et hemmelig, skambelagt, seksuelt skjebnefellesskap med Zombie, et annet mobbeoffer som tilbringer ettermiddagene med å onanere og ta opp sine egne prompelyder på tape. Aksel opplever verden som et ondt og skittent sted, og det er ingen utsikt til redning. Så snur det. Han begynner på gymnaset. Forlater Zombie og plageåndene. Starter med blanke ark.

Så treffer han Amalie. Og så begynner endelig livet. Dette møtet og etableringen av Aksel og Amalies forhold er selvsagt historiens vendepunkt, men forholdets vendepunkt inntreffer idet sjalusien presser seg inn mellom dem. De to unge gjør det mange nyetablerte par gjør, de forteller hverandre om sine liv, inkludert sine seksuelle erfaringer. Denne historiseringsprosessen – Francesco Alberonis begrep for å ommøblere, vaske rent, gjøre plass for det nye forholdet – kan være risikabel. For Aksel går noe i stykker når Amalie forteller om Doberman, den lærkledte bandvokalisten som hadde rutinert og hardhendt sex med henne på et nachspiel, på sofaen hjemme i den grønne stuen sin, med vegger tapetsert med pornobilder. Og hun likte det!

Aksel spør etter detaljer. Later som om han er normalt nysgjerrig, men ender med stadige kryssforhør. Han slutter å se på henne uten fordom: «Og hver gang et smil farer over leppene hennes, hver gang et lett pust av glede fortrekker gjennom ansiktets fantastiske linjer, ser du for deg det forferdelige samkvemmet som har funnet sted. Hver gang hun faller i tanker, hver gang du griper henne i en fjernhet, tar du det for gitt at det er minner fra dødens grønne leilighet som bringer henne gleden.»

Moralen – hvis det kan sies å være noen – må være å utvise forsiktighet i kjærlighetens tidlige fase. Vi tror den tåler alt, men det gjør den ikke. Mange blir sjalu i retrospekt, de tåler slett ikke detaljene i kjærestens tidligere seksuelle opplevelser, de får bilder på hjernen, de kjører film i hodet og tankene blir en ond karusell. Sjalusien virker som en selvoppfyllende profeti der angsten for å miste blir så stor at livet blir en eneste forberedelsesfase til bruddet. Man arbeider mot seg selv, tør ikke å føle glede, venter på å bli forlatt slik Aksel gjør hver gang han ser på Amalie.

Siden dette er en roman fra skyggesiden og ikke en selvhjelpsbok, har den selvsagt ingen lykkelig slutt. Sjalusien knekker forholdet og sender Aksel tilbake til det samme ensomme universet han kom fra, med en enda mer maltraktert selvfølelse. For Amalie er Aksel bare en tilbakelagt episode, mens han er sjalusiens tidsfange, i all evighet.

I det virkelige livet må det ikke gå fullt så galt. Selvforståelse og innrømmelser kan virke forløsende. Som parterapeut har jeg ofte vært med på slike fødselsprosesser og sett hvordan transparens kan bidra til å redusere sjalusi. Når den sjalu tør å være selvavslørende om sin skam og viser den andre sin sårbarhet, gir man den forfulgte en sjanse til å komme nærmere.

Ofte er det en undring der over at det er slik det henger sammen, at kontrollen handler om en lengsel etter å bli møtt, ikke et sykt behov for å dominere og kontrollere.

Hvis han som stod på bryggen i København og ventet med blomster i stedet hadde blitt hjemme og bundet seg til masten (eller benken) på kjøkkenet, kunne noe begynt å snu. Hun ville lagt merke til det. Vært takknemlig. Hun ville likt ham bedre.

Sjalusi må kureres fra begge ender. Den besatte må forsøke å tøyle sin indre demon. Den forfulgte må verdsette det minste tegn på bedring.

Mer fra Ideer