Velg åpen publisering!

<b>I forkant:</b> Det vakte oppsikt da Jørn Hurum og hans forskerteam i 2009 publiserte den vitenskapelige artikkelen om fossilet Ida i open access-tidsskriftet PLoS ONE.  <i>Foto: Stian Lysberg Solum / Scanpix </i>
I forkant: Det vakte oppsikt da Jørn Hurum og hans forskerteam i 2009 publiserte den vitenskapelige artikkelen om fossilet Ida i open access-tidsskriftet PLoS ONE. Foto: Stian Lysberg Solum / Scanpix

Forfattere av vitenskapelige artikler må engasjere seg for å ivareta sine og pulikums interesser.

«Dette er et system som hindrer offentlig tilgang til forskning som fellesskapet har finansiert.»

KRONIKK

De fleste som publiserer forskningsresultater i et vitenskapelig tidsskrift, gir fra seg rettighetene til artikkelen. Det vil si at tidsskriftet eier det publiserte materialet og har opphavsrett til det dersom det ikke avtales noe annet før publiseringen. Tidsskriftforlagene kan på denne måten oppnå store økonomiske gevinster ved at de samme forskningsinstitusjonene som har bekostet forskningen som artikkelen baserer seg på, må kjøpe tilbake tilgang til tidsskriftet med de publiserte resultatene.

Til alt overmål baserer de fleste tidsskriftene sin kvalitetssikring på kollegabasert vurdering og forbedring av de vitenskapelige artiklene som blir sendt til redaksjonen. Dette er i stor grad gratisarbeid som utføres i arbeidstiden – ofte betalt av en offentlig forskningsinstitusjon. Bare ved Universitetet i Tromsø (UiT) er slik kvalitetssikring på vegne av tidsskrifter estimert til 23 vitenskapelige årsverk (ca. 14,5 mill kr). Et av de aller største tidsskriftforlagene, Elsevier, hadde i 2011 et overskudd på nesten 7 milliarder kroner og en fortjenestemargin på 37 prosent.

 

Ikke bare har tidsskriftene store økonomiske fordeler av denne publiseringstradisjonen. Dette er et system som hindrer offentlig tilgang til forskning som fellesskapet har finansiert, dersom ikke fellesskapet kjøper tilbake tilgang til tidsskriftene og forskningen gjennom dyre avtaler. Urimeligheten i dette har ført til en «vekkelse» flere steder i verden. The Economist karakteriserte i juli aksjonene mot dagens system som en begynnende revolusjon.

Allerede i 2007 påpekte EU betydningen av å gjøre offentlig finansiert forskning gratis tilgjenglig for alle. Flere europeiske land har tiltak på gang.

Den britiske regjeringen annonserte i sommer at fra 2013 skal all offentlig finansiert forskning i Storbritannia være åpent tilgjengelig for allmennheten. Så vel artiklene som datagrunnlaget bak hver artikkel skal være tilgjengelige. Wikipedia-grunnlegger Jimmy Wales er engasjert av den britiske regjeringen for å jobbe for fri online tilgang til all forskning som er betalt av skattebetalerne. I Storbritannia har nesten 11 000 forskere signert på en boikott av tidsskrifter som eies av Elsevier.

Forskningsrådene i Danmark har vedtatt en policy for å sikre at offentlig finansiert forskning blir tilgjengelig for alle. Og i USA, Canada og flere europeiske land er det mange universiteter som har vedtatt samme policy. Det er en policy som kalles «open access» – åpen publisering.

Open access er et alternativ som benyttes stadig mer. Det innebærer at vitenskapelige artikler gjøres fritt tilgjengelig på internett, enten ved at forskere publiserer i åpne (open access) tidsskrifter eller at de selv arkiverer artikkelen på nettet i ettertid. Slik beholder forfatteren opphavsretten, og gir brukere tillatelse til å lese, laste ned, kopiere og søke i artikkelen uten å måtte betale for det.

 

Forskningsrådet i Norge endret i 2010 sine generelle kontraktsvilkår for forskere. Blant annet er det nå krav om åpen arkivering/publisering. Universitetet i Oslo (UiO) vedtok i desember 2011 at alle som ansettes etter 1.1.2012 vil være pålagt å laste opp siste manusversjon av sine artikler til den åpne databasen DUO (digitale utgivelser ved UiO). I 2010 vedtok styret ved UiT en helhetlig, institusjonell policy for åpen arkivering/publisering.

Det innebærer at forskerne enten kan publisere i et tidsskrift som har åpen arkivering/publisering eller at de sørger for å beholde rettighetene til artikkelen slik at den kan lagres i et åpent arkiv etter utgivelse av tidsskriftet. I februar 2011 lanserte UiT et publiseringsfond som skal finansiere forfatterbetaling i tidsskrifter som har åpen publisering.

 

Det er nødvendig at alle i Norge som skal publisere i vitenskapelige tidsskrifter stimuleres til å velge den åpne varianten. På den måten kan resultatene av offentlig finansiert forskning bli tilgjengelig for alle. Det er flere fordeler ved dette. Forskerne får et sentralt, elektronisk arkiv for sine forskningsarbeider og institusjonen blir mer synlig ved at artiklene som publiseres blir mer synlige i søkemotorer. Ved at flere og flere forskningsinstitusjoner verden over velger å gjøre dette, blir forskningsresultater et felles gode, noe som blant annet er en fordel i utviklingsland der tilgang til forskningsresultater fra Vesten ofte er for dyre å få tilgang til.

For å få til dette i Norge bør det settes av en pott av forskningsmidlene til publisering i tidsskrifter som tilbyr åpen publisering. Det kan forhandles frem nasjonale avtaler med disse tidsskriftene for å oppnå best mulig pris. Det er også behov for en tydelig policy fra myndighetene slik at universitetene og høgskolene får klare instrukser om hvilken retning de skal velge.

 

Forfatterne har to alternativer for fortsatt å bevare rettighetene til artiklene de publiserer.

1. De kan velge å publisere i et tidsskrift med åpen publisering, det vil si et tidsskrift som gir lesere fri tilgang til alt innhold. Slike tidsskrifter, som får sine inntekter fra forfatterne i stedet for leserne, blir det stadig flere av. Kostnadene ligger vanligvis på 10-15 000 kroner per artikkel. En studie fra 2012 viser at open access-tidsskrifter har like høy siteringsfrekvens og status som andre, sammenliknbare tidsskrifter.

2. Noen vil imidlertid ønske å publisere i et mer tradisjonsrikt tidsskrift som er bedre kjent i fagmiljøet. Da blir det desto viktigere å sørge for å egenarkivere artikkelen. Alle forskere, både de som publiserer i tidsskrifter med åpen publisering og tradisjonelle tidsskrifter, bør lagre en kopi av artiklene sine i en åpen database. Det finnes flere slike databaser, ofte knyttet til akademiske institusjoner. Tidsskriftene har ulike regler for slik arkivering. Noen tillater arkivering av den endelige, publiserte artikkelversjonen, gjerne en viss tid etter primærpublisering, mens andre kun tillater arkivering av manuskriptet som ble innsendt til vurdering. University of Nottingham har laget en oversikt over hva utgivere av ulike tidsskrifter tillater ved slik arkivering på www.sherpa.ac.uk/romeo.

I dag egenarkiveres kun cirka 6 prosent av norske vitenskapelige publikasjoner.

For å forvalte fellesskapets ressurser best mulig, må forfattere av vitenskapelige artikler engasjere seg for å ivareta sine publiseringsinteresser. Hvis ikke vil vi fortsatt ha et system der tidsskriftutgivere kan ta den sum de selv ønsker for å selge forskningsresultater tilbake til publikasjonenes rettmessige eiere.

 

Grete Strand og Magne Nylenna jobber ved Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten.