---
Oddgeir Synnes disputerte 1. juni ved Det teologiske Menighetsfakultet for avhandlingen: «Forteljing som identitetskonstruksjon ved alvorleg sjukdom: Ein hermeneutisk analyse av alvorleg sjuke og døyande sine forteljingar.»
---
– Det startet med at du var lærer ved seks kurs i skriving og fortelling innen palliativ omsorg – 51 alvorlig syke og døende mennesker var med. Hvordan møtte de deg?
– De var litt skeptiske. De ble ikke mindre skeptiske da jeg fortalte at vi skulle møtes åtte ganger, det var altfor mye. Men ved den åttende kursdagen var det ingen som ville avslutte – så det ble tolv samlinger. De fikk vise noe annet enn bare et sykt menneske, og vi ble godt kjent med hverandre.
– Hva er viktig å fortelle når livet nærmer seg slutten?
– Det handler om forsøk på å forstå og forklare. Fortellingen er en måte å finne sammenheng på. Ikke nødvendigvis knyttet til ett spesielt tema, men å prøve å forstå og kaste et blikk på hele livet. De forteller veldig mye om barndommen og ungdomstiden, og ofte lette fortellinger for å opprettholde en form for trygghet i møte med den utrygge situasjonen. Folk kan gjennom fortellingen se tilbake på livet sitt – mitt liv har vært viktig i andre mennesker sine liv, og andre mennesker har vært avgjørende for mitt liv. Det medmenneskelige er en avgjørende verdi som trer frem. Det er også mye humor. Først trodde jeg ikke de lette fortellingene var spesielt viktige, men etter hvert forsto jeg at de spiller en avgjørende rolle. Jeg prøver også å vise dette i avhandlingen, at de er en viktig del av identitetskonstruksjonen.
– Enn jobb?
– Jeg har ikke spurt direkte om jobben, men jobben er fullstendig fraværende i fortellingene. Det gode liv i fortellingene blir realisert gjennom en retning der du strekker deg ut over deg selv. Det er ikke hva du har oppnådd materielt som betyr noe. Mange skriver om tilhørighet til konkrete plasser, om å komme tilbake på hytta en siste gang, å se barndomshjemmet igjen.
– Forandrer synet på døden seg når en person
ligger for døden?
– Det virker ikke som om mine deltagere ble mer religiøse. Men mange snakker om at møtet med sykdommen kan innebære et nytt perspektiv. Flere forteller at de ser naturen rundt seg på en helt annen måte. Når du vet du skal dø, blir det å oppleve den siste våren noe helt annet. En fortalte at da han ble alvorlig syk, mente vennene at han måtte ut å reise, springe på konserter. Det var imidlertid ikke det han var opptatt av, men av å pusle ute i hagen, å kjenne på vårsola. De små tingene som han aldri før hadde tenkt over, ble viktige. Hverdagen som tidligere var meningsløs, var det han savnet mest da han ble syk. Men da han innså at det var dette som var det viktigste – var den tapt.
– Har deltagerne angst for døden?
– Det vanskeligste aspektet er jo det som ikke lar seg fortelle. Som kvinnen som våknet om natten og kjente på en ordløs smerte, ingenting var vondere enn tanken på å skulle dø. Få orker å snakke om døden. Det er lettere å snakke om den nære fremtiden, om ønsket om å få oppleve sin egen datters konfirmasjon. Det er også lettere å snakke om det som kommer etter døden, håpet om at det er et liv etter dette, eller om at minnene om meg vil leve videre. Vi mangler et språk for det å dø.