Ukritiske psykologer

KRONIKK

Kritisk psykologi (på engelsk «Critical Psychology») er en underdisiplin av psykologien som siden 1990-tallet har konsolidert seg i vitenskapelige tidsskrift, konferanser og nettverk i de fleste deler av verden rundt et «dobbelt prosjekt». Det innebærer å bruke psykologien mer aktivt til å bekjempe sosial urettferdighet, forhindre diskriminering av minoriteter og å myndiggjøre mennesker. Og det innbefatter en kritikk av konvensjonell psykologi for ikke å reflektere over skyggen faget kaster gjennom sine «rene» objektive funn og vitenskapelige kategorier. Kritiske psykologer innrømmer således at psykologifaget både kan ha et frigjørende potensial og en undertrykkende slagside.

Trass i at man nå kan finne kritiske psykologimiljøer på de fleste kontinent er denne retningen av psykologi så godt som fraværende i Norge. Som en illustrasjon kan det nevnes at Pål Johan Karlsen i sin innovative introduksjonsbok av året, Psykologi — Inngangsporten (Universitetsforlaget 2012), tar pulsen på samtidspsykologien i Norge via 18 forskjellige underdisipliner av psykologien, fra arbeidspsykologi til utviklingspsykologi. Kritisk psykologi glimrer med sitt fravær. Og Karlsen har trolig vært rettferdig framfor partisk i sin presentasjon av aktuelle norske forskningsmiljøer.

Hva kan dette bero på? Betyr dette at psykologien i Norge er ukritisk? Først må det presiseres at begrepskonstruksjonen «kritisk psykologi» i utgangspunktet er noe eiendommelig. «Vitenskap» er nettopp kjennetegnet ved «systematisk, metodisk og kritisk undersøkelse, studium eller forskning», ifølge Store Norske Leksikons definisjon. Gitt at man godtar at psykologi er å regne for en vitenskap, må man også legge til grunn at den har kritikk som del av sitt repertoar. Er ikke da kritisk psykologi en tautologi?

Her kan det være oppklarende å skille mellom fagkritikk og et fags samfunnskritiske potensial, inklusiv et kritisk blikk på psykologiens anvendelsesområder. Norske psykologer utfører til daglig, i likhet med de fleste andre vitenskapsfolk, kritikk gjennom forskning der man hele tiden søker å utfordre rådende sannheter.

Fagkritikk basert på visse vitenskapelige standarder kan også rettes mot andre yrkesgrupper. Respekterte fagfolk som Pål Grøndahl, Svenn Torgersen, Anne-Kari Torgalsbøen og Siri Gullestad bidro således med fagkritikk i den offentlige debatten rundt sakkyndighetsarbeidet i de to psykiatrirapportene i terrorrettssaken. Her er psykologien langt fra ukritisk.

Når det gjelder samfunnskritikk er det derimot vanskeligere å peke på gode eksempler fra nyere tid som norske psykologer har gestaltet. Psykologene Erik Carlquist, Hilde Nafstad og Rolv Blakar har tidligere pekt på at den kritiske samfunnspsykologien i Norge er lite framtredende, ettersom psykologien helt siden gjenoppbyggingen av velferdsstaten etter andre verdenskrig har hatt tette bånd til myndighetenes utøvende politikk.

Psykologien ble en styringsvitenskap. Dette gjenspeiler seg i dag blant annet i spesialistordningen, der Norsk Psykologforening tilbyr en spesialitet som går under navnet «Klinisk samfunnspsykologi». Dette påfunnet vil nok mange utenlandske kritiske psykologer riste på hodet over, ettersom samfunnspsykologien i sin tid nettopp var et forsøk på å forlate klinikken som den mest hensiktsmessige arenaen for å hjelpe mennesker.

Riktignok finnes det fornuftige satsingsområder som lavterskeltilbudet «Psykolog i kommunen», men noe særlig mer enn klinisk psykologi parret med norsk distriktspolitikk er det ikke. Om vi jamfører med Geoffrey Nelson og Isaac Prilleltenskys innføringsbok i samfunnspsykologi, som har undertittelen In Pursuit of Liberation and Well-Being, kan vi slå fast at det er mest velvære det går i i Norge. Og psykiske lidelser selvsagt.

Det er flere forhold som gjør at en norsk kritisk psykologi har latt vente på seg. For det første medfører kritisk psykologi, med sin uttalte målsetting om å jobbe sosiopolitisk, nok at mange norske psykologer ser rødt. Bokstavelig talt. Det har sine historiske grunner. I likhet med andre vitenskaper som for eksempel sosiologien, svinger pendelen for psykologien for øyeblikket den andre veien enn det samfunnspolitiske engasjementet man så på 1970-tallet. I ettertid er det lett å se at pendelen den gang svingte for langt i retning politisk engasjement, mens man i dag kan undre seg om utslaget i troen på ren vitenskapelighet risikerer å ende i overdreven empirisme og teorivegring.

En sentral utfordring er å oversette «det politiske» til en norsk virkelighet. Her er den marxistisk-inspirerte retorikken som fremdeles preger deler av den kritiske psykologien internasjonalt, relativt ubehjelpelig. Chantal Mouffes distinksjon mellom politikken – det empiriske mangfold av meninger og partier som måtte finnes, og det (før-)politiske, altså det som konstituerer politikken, selve måten samfunnet er organisert på – kan derimot ha noe for seg. I forlengelsen av dette hevder hun at det er hvordan de politiske subjektene blir formet på som lett blir oversett i dag, til fordel for politikkens spill. Dette idealet kan overføres på psykologers daglige arbeid.

For å ta et aktuelt eksempel som diagnoser i psykisk helsevern. Mange psykologer er kritiske, men må sette dem for å gi klienten visse rettigheter innenfor velferdssystemet. Her eksisterer det en forbindelse mellom diagnoser og rettigheter som ikke må være sånn, og hvis eventuelle engasjement blant psykologer ikke har noe med om man stemmer til høyre eller venstre å gjøre.

Helt dystre er ikke framtidsutsiktene for kritisk psykologi her til lands. De siste månedene har den mest diskuterte saken i Tidsskrift for Norsk Psykologforening handlet om psykologer under krysspress fra stadige byråkratiske pålegg om rapportering og dokumentasjon av rutiner og krav om effektivitet i behandling. Mang en samfunnsviter vil her nikke gjenkjennende til «New Public Management»–reformer i helsevesenet, der styringsmodeller fra bilproduksjon overføres på behandling av mennesker.

Kritikk mot slike styringsformer er tilsynelatende fremmed kost for mange psykologer som vegrer seg mot å fronte kritikken offentlig. Det fikk president i psykologforeningen Tor Levin Hofgaard til å rykke ut i sin faste spalte og minne sine medlemmer om at kritikk ikke er det samme som illojalitet. Saken gir tross alt en viss grunn til optimisme; flere psykologer vil kanskje oppdage relevansen kritiske perspektiv kan ha for å sikre deres egen kliniske praksis. De helt store rystelsene vil det uansett ikke være snakk om innenfor profesjonens rammer, og nøkterne norske psykologers latente uro for den internasjonale kritiske psykologiens mer revolusjonære filosofiske og politiske aspirasjoner er nok lite annet enn bekvemme vrangforestillinger.

Ole Jacob Madsen er psykolog og filosof. Han er også gjesteredaktør for siste nummer av Tidsskrift for Norsk Psykologforening med tema «Kritisk psykologi».