Transcendensen i immanensen

<b>Tørrpinner: </b>Litteraturviter Eirik Vassenden og kulturredaktør Håkon Gundersen samtaler om Vassendens bok Norsk vitalisme. Litteratur, ideologi og livsdyrking 1890–1940. Samtalen fant sted på Studentersamfunnet i Bergen 14. mars. <i>Foto: Helge Skodvin </i>
Tørrpinner: Litteraturviter Eirik Vassenden og kulturredaktør Håkon Gundersen samtaler om Vassendens bok Norsk vitalisme. Litteratur, ideologi og livsdyrking 1890–1940. Samtalen fant sted på Studentersamfunnet i Bergen 14. mars. Foto: Helge Skodvin

Ærede leser: Den noe spesielle overskriften forklares under, men dette handler først og fremst om inderlighet og jubel.

Fakta

Morgenbladetsamtalen

  • Forfattere møter en av Morgenbladets journalister i samtalen om sin aktuelle bok.
  • Et sammendrag av samtalen blir deretter gjengitt i avisen.
  • 14. mars møtte kulturredaktør Håkon Gundersen litteraturviteren Eirik Vassenden til samtale om boken Norsk vitalisme. Litteratur, ideologi og livsdyrking 1890–1940. Samtalen fant sted på Studentersamfunnet i Bergen.
  • Neste Morgenbladetsamtale er onsdag 24. april: Sten Inge Jørgensen møter Marcel Rosenbach (se annonse side 27).
Bort med de stramme klærne, på med de løsthengende reformklærne.

– Tenk så skal vi to tørrpinner sitte her og snakke om vitalisme. Om sol og blod, hektisk pust og svulmende bryst. Dette i anledning din bok som utgis nå, Norsk vitalisme, hvorfra jeg deklamerer:

 

Jorda sveittar i feberheite eimar.

Sola heng som ei veldig eldskive over jorda

og gyller eimane,

so alt glør som blod

 

– Og tittelen på dette diktet som Kristofer Uppdal skrev i 1919 er svimlende: «Hundrad-tusundår i ein minutt».

– Svimlende er vitalismen ofte, og noe av det som står sentralt i vitalismen er de emblematiske motivene vi ser i dette diktet: solen og blodet, skapelsen og livskreftene, men også forestillingen om at alt står i kontakt med alt, og følelsen av å være del av noe veldig.

– Er vi ikke alle vitalister, om våren i alle fall?

– Mer vitale, men ikke nødvendigvis vitalister. Å uttrykke livslyst er én ting, alle kan vi vel feie til side våre senmoderne inautentisiteter, stikke fingeren i jorden og kjenne en snev av det «blodsforvandtskab med allskabningen» som Hamsun skrev om i 1890, men dette gjør oss ikke nødvendigvis til vitalister. Det ville kreve at man overgir seg helt, underkaster seg og dyrker og bygger ideologi omkring livskreftene.

– Under stjernehimmelen er vi kryp. Eller støv, virvlet opp en kort stund, før vi legger oss som støv igjen.

– En del av vitalistene dyrker det kraftfulle, mektige menneske, mens andre problematiserer menneskene som små og betydnigsløse sett i lys av det store, sett i lys av livet selv.

– Og du skriver at du gjennom boken vil undersøke hvorvidt vitalismen er en motsats til humanismen. Er den det?

– Dette er store begreper, men humanisme forstår vi kanskje best som en forestilling om en felles forpliktelse overfor medmenneskelighet og sivilisasjon, mens vitalismen ikke nødvendigvis privilegerer det menneskelige livet. Hvis man underkaster seg en slik forestilling, ja gjør det til en ideologi, vil menneskelivet kunne bli sekundært, og sosiale forpliktelser og moral vil kunne nedtones. Der ligger konflikten mellom vitalisme og humanisme.

– Å lese din bok, Vassenden, er å bli guidet rundt i våre besteforeldres bokhyller. Noen navn er kjente, som Hamsun og Garborg, mens andre bare er navn, som ikke engang var nevnt i leseboken. Rams opp dine vitalister.

– I tillegg til Garborg og Hamsun skriver jeg om Kristofer Uppdal og Olav Duun og flere som for mange er halvobskure nynorskpoeter, men som jeg mener fortjener å løftes frem: Tore Ørjasæter, Olav Aukrust, Olav Nygard. Dessuten om kritikerne Christen Collin og Lorentz Eckhoff, og så har jeg til tross for tittelen, «Norsk» vitalisme, tatt med Johannes V. Jensen, den store danske dikteren, som i lange perioder lå i polemikk med Hamsun om fremskrittet. Det er er altså mange og jeg vet ikke om jeg skal ramse opp flere ...

– Jo, gå videre, for når vi hører hvor mange de er, og hvor ulike de er, forstår man at du kan kritiseres for å se vitalister overalt, og hva er vel da vitsen?

– Ja vel. Sigurd Hoel, Helge Krog, Tarjei Vesaas, Åsmund Sveen, Jakob Sande, Aslaug Vaa, og blant dagens forfattere nevner jeg Thure Erik Lund og Kjartan Hatløy, en dikter som for de fleste nok ennå er ukjent.

– Nei, akkurat han er jo blitt verdenskjent som onkel, det er jo lillebroren til moren til Knausgård, altså han poeten vi møter i Min kamp, når de er på Vestlandet. Så han er med blant vitalistene?

– Ja, det er ham. Han har skrevet noen strålende dikt som rommer noen naturskildringer jeg mener vi må til mellomkrigsvitalistene for å finne maken til. Jeg siterer blant annet hans dikt om lav, lav på en stein. Det begynner sånn. Med et Å, som om det var nevøen:

 

Å

lav

 

lav på gråblå sva

 

i det ville sprang: denne soldag, siste februar

 

– Og diktet fortsetter flott, langt innover i lavet. Og jeg kom på en overskrift fra Morgenbladet i 1996, den lever på desken som skrekkeksempelet på hvor ubegripelig avisen tillot seg å være den gang: «Transcendensen i immanensen». Vitalistene er ikke religiøse i den forstand at de søker å overskride – transcendere – livet slik vi kjenner det. Men de vil heller lenger inn, i det iboende, det immanente?

– Mens kristendommen ser for seg livet som en etappe hvor døden er utfrielsen fra livet og innvielsen i det evige liv, så er vitalismen det motsatte: Ikke frelse fra noe, men en innvielse i livets mysterier, i livskreftene, altså ikke transcendens og bevegelse utover, som hos romantikerne, men en bevegelse innover, i det herværende.

– Da skal jeg prøve å snike den overskriften gjennom systemet. Men vi sporet av. Det er en broget forsamling du slår inn under vitalismebegrepet. Har noen noen gang sagt om seg selv: Jeg er vitalist?

– Å ja. Men også nei. En slik direkte ytring forekommer ikke i mitt materiale, i hvert fall ikke i en så banal form. Den er kanskje for prosaisk? Det er først og fremst tørrpinner som oss som snakker om vitalisme. Dikterne og kunstnerne snakker om vitaliteten selv: livet, begjæret, kroppen, musklene, blodet, skapertrangen, energien og så videre. En som har kommet med slike eksplisitte programerklæringer, gjentatte ganger, er samtidspoeten Bertrand Besigye.

– Så hva er det vi ser ved å se etter det vitalistiske hos dem?

– En rekke av dikterne fra første halvdel av forrige århundre hører sammen i et idémessig fellesskap, mener jeg, og ikke nødvendigvis under noe estetisk program. Ved å samle dem under en slik rubrikk håper jeg å gjøre oppmerksom på noen idémessige impulser og strømninger som alle disse forfatterskapene forholder seg til.

– Faren er at man ser sitt favortittbegrep overalt. Altså at du ser vitalisme der andre ser romantikken.

– Den faren er overhengende. Men jeg håper jeg har klart å differensiere, og å peke på hvordan disse forfatterskapene på ulikt vis henger sammen med de vitalistiske strømningene i samtiden. De fleste tekstene jeg arbeider med, hører til i kanoniserte forfatterskap, som ofte blir lest i faste, etablerte kontekster, og enkelte aspekter er da gått tapt, slik jeg mener det vitalistiske, særlig fra mellomkrigstiden, er blitt borte.

– Er det gått tapt bare i litteraturhistorien, eller er det en måte å føle på som vi ikke lenger har tilgang til, eller i alle fall ikke har så lett for?

– Om denne måten å tenke om livet på er borte? Det er et annet spørsmål.

– Noe er borte. Se i svømmehallene: Ungdommen dusjer med boksershorts på. Det ville sjokkert en gammel gymlærer, og passer ikke inn på Edvard Munchs bilder av badende nakne gutter.

– Nettopp, nakenhet, sol og egenutfoldelse var viktig, bort med de stramme klærne, på med de løsthengende reformklærne. Men dagens kroppsperfeksjonisme – som vel er grunnen til all denne påkledde dusjingen – kan jo også ses på som en pervertering av tidligere tiders sunnhetsdyrkelse.

– Reformklær?

– Vitalismen hadde en del samfunnsmessige utslag, utenfor litteratur og billedkunst.

– Nesten alle tanker fra mellomkrigstiden er blitt umulige å sette seg inn i uten å måtte snakke om faste verdimessige skjemaer: fascisme eller kommunisme.

– Det er en av grunnene til at vitalismen har vært borte fra litteraturhistoriskrivningen fra annen verdenskrig og fremover. En av de underliggende hypotesene mine er at mellomkrigstiden er en underforsket periode. Det som har vært skrevet har vært preget av polariserende forestillinger om mellomkrigstiden som verdikampens tid, polariseringen mellom de radikale og de mer høyreorienterte, eller åndelige i «den annen front». Disse sorteringsskjemaene har etter mitt syn hindret et mer nyansert syn på hva som egentlig foregikk. Mellomkrigstiden var et estetisk, politisk og filosofisk roterom hvor impulsene krysset hverandre.

– Kulturradikalerne Helge Krog og Sigurd Hoel får du inn under vitalismehatten, sammen med Hamsun og Åsmund Sveen. Det var da jeg begynte å tenke at nå ser Vassenden vitalister overalt. I hvilken forstand var de kyniske restaurantløvene Krog og Hoel vitalister?

– Jeg er ikke først og fremst opptatt av å undersøke i hvor stor grad de slutter seg til vitalismen, men også disse kritisk radikale gjør tankegodset til en av sine prosjekter, som Hoel i «Syndere i sommersol», hvor en gruppe ungdom prøver ut noen sider av naturlighetsdyrkingen i løpet av et par sommerdager. Sigurd Hoel fremviser og dramatiserer dette tankestoffet, men kan vel ikke sies å forbeholdsløst dyrke det selv.

– Hvilke andre vitalister valgte politisk, som Hamsun?

– Ved siden av Hamsun som utvetydig lar seg plassere også gjennom sine ikke-litterære tekster, var også Åsmund Sveen nazist og satt som byråsjef i kulturdepartementet under Quisling. Det aspektet ved vitalismen som gjør den politisk problematisk, er at den er så grunnleggende uklar, den drar sterkt i retning av fornuftskritikk, dyrking av det dunkle og ukontrollerbare, kontra den klare tanke.

– Blant dem som skriver nå, fremhever du vitalistiske trekk hos Thure Erik Lund og altså Kjartan Hatløy. Bør de føle seg støtt eller nikke interessert til din kategorisering? Hvordan lader du det?

– Jeg ønsker å få frem den ofte glemte sammenheng som en del av dagens forfattere står i, og henter frem en del av vitalismens vokabular, som jo nesten er blitt borte. Det kan handle om hvilke former livet har. Thure Erik Lund kan la livet ytre seg som industrielt maskineri, formasjoner av både kjøtt og tekniske installasjoner, som byer.

– Du bruker mye plass til en diskusjon mellom Hamsun og danske Johannes V. Jensen. De hadde ulikt syn på skyskraperbyen Chicago.

– Ja, og vitalister var de begge. De førte en forbitret debatt om teknologisk fremskritt. Livskreftene kan ytre seg i ulike former, også en fabrikk. Jensen beskrev Chicago som en jublende maskin, et syn som stod Hamsun fjernt.

– Hva skjer med vitalister når de skriver? Jubel og ekstase, men lite humor, utenom Hamsun?

– Humor finnes hos andre også, Uppdal ikke minst. Hos ham blir fokuset på kroppslighet blant annet til regulær slapstick! Men dragningen mot det ekstatiske og voldsomme gir en opphopning av organiske figurer som springer liksom spontant frem, ikke som refleksjon, men i rusens og suggesjonens tegn. Strukturen i poesien hermer ofte forplantningsakten, liksom oppbyggingen av den seksuelle ekstasen.

– Og så er de jo menn, disse vitalistene som bukter seg i lyngen?

– Det er påfallende. Jeg har gjort et lite poeng av det, i og med at boken har tretten kapitler, der tolv handler om mannlige forfattere og det trettende om Aslaug Vaa. Det at vitalisme i mange sammenhenger er en totalt maskulint dominert disiplin er ganske tydelig, og ett av aspektene som kan vekke et visst ubehag. Aslaug Vaas vitalisme er sett fra et spesifikt kvinnelig perspektiv, og vi ser der at erfaringsgrunnlaget er et annet. Hun skriver i en rekke tekster om det å skape liv, svangerskapet, fra mors posisjon, og her gir perspektivet en helt annen holdning til hva liv og livsdyrkelse er.

– Nå fikk jo Hamsun og Johannnes V. Jensen begge nobelprisen, men er de andre vitalistene dine gode, eller bare interessante?

– De fleste er jo begge deler! En som imidlertid har fått ufortjent lite oppmerksomhet, sjokkerende lite oppmerksomhet sett i forhold til de kvaliteter som finnes i tekstene hans, er Åsmund Sveen. Der finnes det ting som kan gi den mest blaserte leser bakoversveis. Den opplagte grunnen til at han er lite lest er naturligvis at han var høyt oppe i Nasjonal Samling og etter krigen fikk publiseringsforbud i 20 år.

– Dessuten var han homofil, men skriver som de andre om all denne forplantningen.

– Kanskje kunne vi kalle ham en tragisk vitalist. Han slutter seg til livsdyrkingen og oppfordrer til å ofre sitt driftsliv, siden målet er å bli flere, altså å gå inn i det Vesaas kaller det store spelet, livssyklusen. Et flott og grusomt trist dikt har tittelen «Avkjøme». Ungdommen skal være som våren, skriver han, og mangfoldiggjøre seg selv, men det kan ikke gjelde ham: «sjå ikkje til meg, hjå meg græt eit born i graset, hjå meg veks berre skarntyde». Jeg-et er ufruktbart, skarntyde er en giftplante. Her skaper motsetningen mellom livskrefter og individ et grusomt dilemma.

– Kan vi ikke slutte med noe annet. Kan du ta en bloddråpetrall?

– Jeg vil ikke ta sjansen på å gjengi den uppdalske eksase, men jeg kan kort si noe om den. I «Bloddrope-trall» er det ikke blodets hvisken vi møter, som hos Hamsun, men bloddråpens sang, den feiringen av livet og begjæret som sådan, som eskalerer fra generelle beskrivelser til den rene, voldsomme rus:

 

– Augo som opnar seg, fyller seg,

fyller seg med ljos,

tider seg.

– Varm hud med opne borur,

dei syg i seg sol,

tider seg,

– Dans i alle rørslur,

fraa hjarta til solbrend lugg.

– Kjøt: senar og segar i rytme,

fraa bleikraude fingertuppar,

til oklane, dei rundar seg

ned mot helen.

– Taktar og rytmar.

Dans. Trall.

 

hg@morgenbladet.no