Terrorisme som nyhetsdesign

Mediamanipulasjon: Journalistikken havner i en uløselig avhengighets-situasjon i møtet med terror.   Foto: Berit Roald/Scanpix
Mediamanipulasjon: Journalistikken havner i en uløselig avhengighets-situasjon i møtet med terror. Foto: Berit Roald/Scanpix

Forskningsfronten:

Hvem: Terrorister. Hvor: I media. Betydning: Uten massiv mediedekning er terrorisme langt mindre effektivt. 

I begynnelsen av februar arrangerte Høgskulen i Volda et seminar om terrorisme og ytringsfrihet. 22. juli sto i fokus: Anders Behring Breivik hevder at politisk vold bare var plan B. Terrorhandlingen ble initiert etter at plan A, som var bred sirkulering av manifestet, viste seg umulig.

 

«By creating reference points with our operations we also force the media to acknowledge our presence and agenda», skriver terroristen i sitt «manifest».

Hvordan bør journalister forholde seg til terrorister som er villige til å bombe og drepe for medieoppmerksomhet?

Forskningen på samspillet mellom media og terrorisme er preget av en forestilling om at terrorisme og massemedier har et nærmest symbiotisk forhold, der begge er avhengig av den andre. Det er mye riktig i dette. Litt spissformulert pleier jeg å si at terrorister som ikke makter å generere medieoppmerksomhet burde finne seg noe annet å drive med. Avhengigheten er gjensidig, fordi en nyhetsredaksjon som nekter å dekke alt som har med terror å gjøre, vil underminere sine seertall og sitt økonomiske eksistensgrunnlag.

Uten massiv mediedekning ville terrorisme være langt mindre effektivt. Imidlertid er et samfunn der ikke media får dekke hva de vil, mindre ønskelig enn et samfunn som tidvis utsettes for terrorisme. Sensur er ikke løsningen. Derimot kan en forståelse av hva terrorister ønsker å oppnå komme godt med når journalister skal avgjøre hvordan en av vår tids store sikkerhetsutfordringer skal dekkes. Mediene er en del av terroristenes kalkyle, og journalister bør være bevisste på hvordan dette samspillet kan fortone seg. Hos profesjonelle journalister aktiveres ofte ryggmargsrefleksene når noen vil selge inn et budskap, eller prøver å styre hva de skal skrive om. Det kan virke som om terrorister har knekket koden for hvordan man kortslutter disse mekanismene.

Det er ingen tvil om at media må dekke terrorisme i opplysningspliktens navn. En reporter som følger sine naturlige instinkter vil ikke kunne se vekk, og vil sjeldent la være å rapportere om en bombe eller en annen spektakulær terrorhendelse. Nettopp disse instinktene utnytter terroristene. De designer nyheter. De lager aksjoner som ofte rammer blindt og tilfeldig, men som vil generere medieoppmerksomhet. Mediene blir dermed fanget i dynamikken og dramaturgien. Ikke-dekning fremstår i hovedsak som en umulighet. Unntaket er – pinlig nok – om en journalist er blitt tatt som gissel.

På det mest grunnleggende plan ønsker terrorister å utøve makt. Gjennom storstilte aksjoner demonstrerer de sine (para)militære evner, og hvilken maktfaktor og trussel de utgjør. Å få oppmerksomhet for en politisk sak er i seg selv et mål. Terrorisme er politisk, eller ideologisk, av natur. Også religiøse begrunnelser for vold utfordrer de rådende politiske autoriteter. Ideen om at målet helliger middelet er terroristenes pseudo-etiske alibi. I mange tilfeller betrakter de seg selv som voldelige altruister på vegne av et innbilt kollektiv. Dette stemmer for både al Qaeda og Anders Behring Breivik.

Videre rettes volden ofte mot andre enn de man egentlig vil angripe. Man rammer en stedfortreder, eller angriper sivile eller ikke-stridende. Dette gjøres fordi terrorister sjelden makter å ramme samfunnets makthavere direkte. Det er vanlig at sivilbefolkningen er et mål i dobbel forstand. Uskyldige sivile drepes oftest. Samtidig er hele samfunnet et mål for en terrorkampanje, fordi terrorismens logikk er innrettet mot å skape frykt for neste angrep. Og denne frykten spres nesten utelukkende gjennom massemediene.

Terrorister bruker mye tid på å planlegge operasjoner. I samme vending designer de nyheter som journalistene blir nødt til å dekke. Fra første tastetrykk i dekningen av en terrorhandling bidrar journalister til å bygge opp den ansvarlige terrorgruppens renommé, og innen terrorbransjen er det ikke mye PR som er dårlig PR. De ønsker typisk å fremstå som innbitte krigere som vil spre død og ødeleggelse i samfunnet inntil deres krav innfris. Effekten av negativ pressedekning mister sin brodd, når man har å gjøre med miljøer som har som PR-strategi å sirkulere egenproduserte halshuggingsvideoer. Media blir penslet inn i et hjørne der man må dekke grusomheten selv om det gagner terroristen.

 

Hans Petter Graver, Johan F. Storm, Anders Romarheim, Cathrine Holst, Øystein Elgarøy og Camilla Stoltenberg rapporterer hver uke fra forskningsfronten.