Terror og tårer

<b>Thomas Hegghammer:</b> Født 1977. Utdannet i London og Paris.
Forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt. Felt: statsvitenskap og historie. <i>Foto: Ellen Lande Gossner</i>
Thomas Hegghammer: Født 1977. Utdannet i London og Paris. Forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt. Felt: statsvitenskap og historie. Foto: Ellen Lande Gossner

Terrorforsker Thomas Hegghammer (35) avdekket al-Qaidas røtter. Nå vil han finne ut hvorfor ekstremister gråter så mye.

Fakta

 

Forskere under førti

Morgenbladets forskerjury har talt. I ukene fremover presenterer vi de ti fremste av de fremragende yngre forskerne som er vurdert.

Les også:

«Hjernens eget GPS-system». Intervju med forsker Mariann Fyhn

Juryen om fremragende forskning

Juryformann Hans Petter Graver om forskertalenter

Marit K. Slotnæs: «Stjerner i øynene»

 

Da Thomas Hegghammer våren 2001 skrev ferdig masteroppgaven i moderne Midtøsten-studier, hadde han ingen planer om en forskerkarriere. Men den eneste sommerjobben han kunne finne, var ved det nyoppstartede terrorismeprosjektet Terra ved Forsvarets Forskningsinstitutt. 

– Den sommeren ble jeg hektet, forteller Hegghammer.  

Den arabisktalende 24-åringen brukte sommeren 2001 på å kartlegge konsekvensene av den første Gulf-krigen – deriblant fremveksten av en den gang nokså ukjent terrororganisasjon, ledet av saudieren Osama bin Laden, som drev store treningsleirer i Afghanistan. 

Så, en varm og solrik høstdag samme år, styrtet to kaprede passasjerfly inn i World Trade Center i New York.  

– Nå fikk jeg muligheten til å satse, sier Hegghammer.

Snaut elleve år etter 11. september er 35-åringen fra Narvik en av verdens fremste al-Qaida-eksperter. 

 

Feltarbeidet. Saudi-Arabia hadde lenge vært helt lukket for internasjonale samfunnsforskere, og dermed uutforsket.  

– Da vi begynte å se grundig på al-Qaida etter 11. september, ble det klart at Saudi-Arabia var en sentral leverandør av personell, penger og ikke minst tankegods, sier Hegghammer. 

I april 2004 reiste han inn i landet på feltarbeid. Formålet var å spore opp tidligere islamister som kunne fortelle mer om al-Qaidas røtter. Hegghammer hadde bare ett telefonnummer på blokken.

– Jeg jobbet på samme måte som enhver journalist: På slutten av intervjuet spurte jeg hvem andre jeg burde snakke med, og fikk ti nye kontakter. På den måten bygget jeg nettverk, forteller han. 

Hans viktigste kilder skulle bli menn som hadde brutt med Saudi-Arabias islamistmiljø. Noen av dem hadde kjent Osama bin Laden personlig. 

Lenge før al-Qaida oppsto, hadde saudiske islamister reist til land som Afghanistan, Tsjetsjenia og Bosnia for å kjempe. Tidlig på 2000-tallet var den rådende forklaringen at det sterke nærværet av saudiere i verdens konfliktsoner skyldtes kongerikets statsreligion, den strenge og puritanske wahhabismen. 

Hegghammers forskning ga nye svar. 

– Man hadde sammenblandet to ting. Wahhabismen fokuserer på korrekt moralsk atferd, men har nesten ingenting å si om internasjonal politikk. Den politiske radikalismen kom fra en understudert ideologi, det jeg kaller panislamisme. Den er basert på idealet om det muslimske fellesskapet, ummaen, og at muslimer i alle land bør hjelpe hverandre også militært. Panislamismen bruker en offer-retorikk, og ser konspirasjoner mot muslimer over alt, forklarer han. 

– Burde USA gjort noe annet i krigen mot terror hvis de hadde forstått dette bedre?

– De som tok beslutningene tidlig i kampen mot terror, tok nok ikke inn over seg den politiske dimensjonen i retorikken til al-Qaida. De hengte seg opp i teologien og de arabiske termene, i den tro at al-Qaidas ideologi er en slags mystisk teologisk kode. Nå vet vi at det antakelig er enklere enn som så: Det er ofte ikke teologien, men snarere de enkle symbolene på muslimsk lidelse som mobiliserer. 

Terrorforskeren mener mye kunne vært gjort annerledes dersom man hadde tatt hypotesen om at folk al-Qaida-rekrutterer motiveres av det politiske budskapet mer alvorlig.

– Man kunne tatt mange av de nødvendige harde grepene man måtte ta, men unngått å helle bensin på bålet. I stedet avfeide man al-Qaidas retorikk om Vestens fiendtlighet mot muslimer som tull. Så etablerte man Guantanamo, overså Palestina-spørsmålet, og invaderte Irak, på en måte som ga troverdighet til al-Qaidas propaganda.

 

Best i verden. «Kuriøst nok er det nordmennene, ikke amerikanerne, som best har forstått og omfavnet verdien av dypt intellektuelt engasjement mot fiendens ideer i dag», hevdet Jarret Brachman, en av USAs mest profilerte terrorforskere, da han var invitert til Representantenes hus i den amerikanske kongressen for å snakke om terrorisme høsten 2009.

«Nordmennene har etablert verdens ledende program for studier av ekstremistiske islamske bevegelser», skrev Brachman i notatet. Han snakket om det norske Terra-prosjektet, der Hegghammer for tiden er forskningsleder.

– Hva skyldes det at Terra oppsto i Norge, ikke i USA?

– Myndighetene der har kanskje ikke sett verdien av forskning, men følt at de får mer igjen for pengene hvis de investerer i etterretningsanalytikere.

Terra-prosjektet er med sine fem-seks forskere – de fleste av dem med bakgrunn i Midtøsten-studier – blant verdens største forskningsmiljøer på terrorisme. Tilnærmingen er nærmest unik.

– Selv i dag, over ti år etter 11. september, er det relativt få miljøer i verden der folk med bakgrunn fra Midtøsten-studier jobber fulltid med terrorisme. Her ligger også noe av hemmeligheten bak suksessen, sier Hegghammer.

– Hva slags føringer har dere fra Forsvaret?

– Veldig få. Innenfor visse rammer har vi nærmest full frihet til å velge fokus og tilnærming. Hele poenget med å ha oss er at vi skal oppdage ting beslutningstakerne ikke har tenkt på.

– Hva er samfunnsverdien av forskningen din?

– Jeg har to oppgaver. Den første er å sette myndigheter bedre i stand til å forhindre terror. Den andre, som er vel så viktig, er å forhindre at folk som ikke fortjener det blir behandlet som terrorister: Bidra til at muslimer som gruppe ikke blir stigmatisert som terrorister, at fremmedkrigere ikke blir dømt som terrorister, eller at islamister som er ekstremt sosialt konservative, men politisk moderate, ikke blir satt i bås med al-Qaida.

– Er det kontroversielt når du nyanserer?

– Noen ganger. Spesielt i de mer islamkritiske kretsene er det motstand mot å skille mellom sosial konservatisme og politisk radikalisme, altså mellom de som er ekstreme i sin tolkning av moralske og rituelle ting på den ene siden, og de som mener man bør drepe så mange amerikanere som mulig på den andre. I de samme kretsene er folk skeptiske til påstanden om at det finnes moderat islamisme.

– Finnes moderat islamisme?

– Ja, hvis vi med det mener ikke-voldelig, er det empirisk lett observerbart. 

– Hva er den største misforståelsen om terrorisme blant folk flest?

– At de fleste terrorister er muslimer, eller at religiøse terrorister alltid er mer voldelige enn sekulære.

 

En faglig bastard. Egentlig var det egyptolog Hegghammer skulle bli. For bachelorgraden dro han på feltarbeid i Midtøsten.

– Da oppdaget jeg at jeg var mer interessert i det som skjedde over bakken enn nede i utgravingene.

Hegghammers forskning beskrives i dag som unikt tverrfaglig. Selv beskriver han seg som en bastard, som ikke har et fast hjem i noe fagfelt. 

– Jeg er en hybrid av en historiker og en statsviter. Det som får meg til å ville se på noe, er interessant empiri kombinert med et forunderlig spørsmål. Agendaen er problemdrevet. Forsvaret gir oss problemer å løse, ikke en teori å forfine.

– Hva gjør deg til en god forsker?

– Det er nok en kombinasjon av kreativitet og nøyaktighet, at man kan tenke litt nytt og litt stort uten at det flyter ut. Hvis du har kreativitet uten nøyaktighet blir det bare spekulasjoner. Har du nøyaktighet uten kreativitet, blir det solid, men kjedelig. Hvis du har begge deler, kan det bli interessant.

– Har du en jobb med mye jobb?

– Å være forsker er en 24-timersjobb. Jeg ser på meg selv som en liten bedrift i global konkurranse med hardtarbeidende forskere i USA, som vil få et langt forsprang hvis jeg tar det med ro. Det går sikkert an å være forsker og jobbe fra ni til fire, men det blir ikke på den internasjonale forskningsfronten. 

 

Terroristenes tårer. Nå skal Hegghammer finne ut hva ekstremistene gjør rundt leirbålet. Eller sagt på en annen måte: Hans ferskeste forskningsprosjekt utforsker ikke-militære aktiviteter i jihjadistmiljøer, noe som aldri tidligere er blitt gjort.

– Det vi vet, er at radikale islamister gjør masse rare ting en ikke skulle forvente at de gjør. De synger sanger, leser og skriver poesi, og gråter mye i fellesskap. De bruker overraskende mye tid på tilsynelatende unyttige ting. Det er mye myk masse i terrorvirksomhet som ikke er studert, sier han. 

– Hvorfor er dette viktig?

– Det er mange ting vi ennå ikke forstår om terrorisme, som hvorfor noen blir terrorister, og andre ikke blir det. Jeg mistenker at mye av svaret kan ligge i den myke materien. Ikke-militære aktiviteter som poesi, bilder og film involverer følelser. Vi forstår ikke betydningen av følelser i rekrutterings- og radikaliseringsprosesser, men jeg mistenker at de spiller en stor rolle. Folk blir ikke med i al-Qaida fordi de har finlest de teologiske utredningene, men fordi de liker noe med livet eller kulturen i miljøet, eller fordi de har fått en emosjonell reaksjon på bilder eller musikk fra gruppen. 

Foreløpig intervjuer Hegghammer tidligere jihadister, blant annet om hva de sang rundt leirbålet. På sikt ønsker han å utvide prosjektet, og snakke med personer fra både høyre- og venstreradikale miljøer.

– Hver gang jeg hører om livet i ikke-islamistiske terrorgrupper, blir jeg slått av hvor mange paralleller det er. 

– Breivik laget både et kompendium og en emosjonell videosnutt?

– Ja, og han gråt da han så den i rettssalen. Jeg tenkte mitt da jeg så at han gråt. Det er noe der.

– Hva liker du med å forske?

– Jeg liker tanken på å produsere noe som varer. Jeg skriver bøker og artikler som vil være der når jeg dør. Og så er det veldig stimulerende å jobbe med et felt der det skjer noe hele tiden. Da bin Laden ble drept, fikk jeg telefon fra en Reuters-journalist klokken halv fem om morgenen. Plutselig kan det skje ting som forandrer dagen eller året for meg. 

 

Unntaket Brevik. 22. juli i fjor var det Norge som ble rammet av en bombe ingen klarte å forutse, da Anders Behring Breivik drepte 77 mennesker i regjeringskvartalet og på Utøya.

– 22. juli har virkelig gitt et korrektiv til de som har sett terrorister i alle muslimer, sier Hegghammer.

– Har 22. juli påvirket deg som forsker?

– Privat har jeg reagert på 22. juli på en helt annen måte enn på alt annet jeg har studert. Jeg har grått av å høre etterlatte bli intervjuet om det. Men det har ikke forandret synet mitt på terrorisme. Til det er Breivik et for stort unntak.

Hegghammer har holdt foredrag om trender i internasjonal terrorisme for 22. juli-kommisjonen.

– Det kom en diskusjon om terrorforskningen har lett på feil sted?

– Det forstår jeg. Men jeg tror ikke Breivik kunne vært stoppet med andre midler enn veldig tett overvåking av en type som er utenkelig i Norge. Jeg ser ikke noe myndighetene kunne gjort for å forhindre 22. juli, og vi kunne forsket masse på høyreekstremisme i forkant uten at han ville blitt oppdaget.

 

Tilfeldighetenes spill. De fire pilotene som kapret flyene 11. september, ville kanskje aldri blitt terrorister om de ikke hadde møtt en radikal islamist på et tog. Mannen fortalte dem om krigen i Tsjetsjenia, noe som fikk dem til å reise til Afghanistan på treningsleir.

– Hva er den største misforståelsen om terrorisme blant dem som burde vite bedre?

– Terrorisme er et fenomen med så lav frekvens, som involverer så få mennesker, at rommet for tilfeldigheter er veldig stort. Mye større enn man tror. Så man må akseptere sin maktesløshet i større grad, og ikke alltid gripe til store, strukturelle løsninger når det skjer ting, sier Hegghammer. 

– Store hendelser har ikke nødvendigvis store årsaker?

– Nei, det tror jeg man for sjelden tar inn over seg. Man må anerkjenne tilfeldighetenes spill. 

 

JURYENS BEGRUNNELSE

 

«En vitenskapelig oppdagelsesreisende med imponerende autonomi»

 

Terrorisme og ekstreme, voldelige bevegelser er blitt et omfattende forskningsfelt de siste tiårene. Fagperspektivene varierer fra psykiatri og psykologi til økonomi og religionshistorie. Studier av terrornettverk er vanskelig, fordi terrorister er skygger i bevegelse, fordekte og avhengige av å villede. Derfor blir det mytedannelser omkring dem, med svevende rykter og misvisende forestillinger. Er al-Qaida en organisasjon eller et førerløst nettverk? Er terrorister rasjonelle aktører eller ofre for egne vrangforestillinger og ødelagte sinn? 

Thomas Hegghammer er et internasjonalt stjerneskudd i studiet av militant islam. Han kombinerer historieforskning og statsvitenskap på en måte som har vakt oppsikt og gjort ham til en prisbelønt forsker og mye benyttet kommentator. De mange vitenskapelige arbeidene – slik som analysen av jihad i Saudi-Arabia – kombinerer inngående kildestudier med bred faglig innsikt. Konvensjonelle oppfatninger blir korrigert i møtet med vanskelig tilgjengelig materiale. I flere studier kommer saudisk og afghansk jihad i nytt lys, med lengre røtter og en annen politisk bakgrunn enn mange forskere har trodd. Sammenhengen mellom terrorbevegelser, arabiske regimer og Vesten er mer komplisert enn de fleste har antatt. 

Thomas Hegghammer fyller alle krav til vitenskapelig fantasi og nøyaktig etterprøving. Han forener krevende feltopphold i lukkede land med inngående kildestudier og høy metodisk bevissthet. Med solide grunninvesteringer i språk- og kulturkunnskap ble han tidlig en internasjonal autoritet på sitt felt. Thomas deltar i forskningsdialogen og samarbeider når det passer, men han er samtidig en vitenskapelig oppdagelsesreisende med imponerende autonomi.

Øyvind Østerud
professor i statsvitenskap og tidligere preses i Det Norske Videnskaps­Akademi