Skal man forstå hva som foregikk i det offentlige ordskiftet i Norge i første halvdel av det 20. århundret, er biografien om forfatteren, teologen, egyptologen, oversetteren og språkviteren Marta Steinsvik (1877–1950) ikke til å komme forbi. Gjennom rettssaker, i skrift og i tale utfordret hun mannskulturen som hersket og herjet i psykiatrien og medisinen, i retts- og fengselsvesenet og i skolesystemet. Marta Steinsvik var en av mellomkrigstidens betydeligste systemkritikere.
Steinsviks arkiv rommer dokumenter om egyptologi, dyrevern, galskap, psykiatri og definisjonsmakt, spiritisme, kamp for kvinnelige prester og mot bokstavtro teologi. Hun holdt et veldig oppgjør med teologiens kvinnesyn, den jesuittiske moralteologi og skriftemålets detaljkontroll av seksuallivet. To rettssaker opptar svært mye plass: Marta Steinsviks injuriesak mot en katolsk prest, og Riksadvokatens injuriesak mot hennes bok Sankt Peters himmelnøkler (1928). Hun gikk seirende ut av begge. Det var i kjølvannet av disse prosessene at den siste store offentlige debatt mellom katolikker og protestanter i Norge ble utkjempet.
Mangfoldigheten i hennes virke kan synes overveldende. Hun var på mange måter langt forut for sin tid, hun var full av motsetninger – og sto i et spenn fra religiøs mystiker og universalist til ultranasjonalist.
Åpningen av de geistlige embeter for kvinner i 1938 var utvilsomt en milepæl i historien om kampen for likestilling i kirke og samfunn. En analyse av stortingsdebatten som ledet frem til beslutningen om å gi kvinner adgang til å bli prester, viser at Marta Steinsviks artikler og foredrag leverte premissene for dem som argumenterte for forslaget. Hun ga dermed et betydelig bidrag til at kvinner og menn også skulle være åndelig likestilte.
Marta Steinsviks liv er også et studium i hvordan etablerte samfunnsinstitusjoner kan reagere når de kommer i kontakt med en dissident. Hun kan betraktes som en samvittighetsstemme i tiden som slo ned på urett og fikk fortgang i en rekke reformer.
En betydelig mengde avisutklipp forteller om en foredragsholder som har reist Norge rundt flere ganger for å forfekte sine saker – et menneske som ikke kunne bli prest fordi hun var kvinne, men som gjorde hele landet til sin prekestol gjennom foredrag i folkeakademiene. Alltid var det fulle hus, i en tid da fjernsyn og internett ikke eksisterte. Alltid ble foredragene etterfulgt av disputter i pressen.
Hennes antagonist i samtiden var Sigrid Undset. De kjempet om opphavsretten til de samme menn, Kristus og Hellig Olav, og representerte to ulike religiøse ståsteder.
Temaene valgte hun selv, bare ett emne ble pådyttet henne: galskapen. Intrikate forhold førte til at hun ble tvangsinnlagt på Gaustad Asyl i 1910, og diagnostisert av overlege Johan Scharffenberg som kronisk sinnssyk. Hendelsen fikk henne senere til å utforske sin samtids forståelse av sinnssykdom.
Boken Frimodige ytringer (1945), som blottstilte omfattende mishandling og overgrep mot landssvikfanger, tok nasjonens uskyld. En sekretær hadde hjulpet henne å skrive boken, siden hun i 1943–44 var blitt blind.
Diagnosen fra 1910, om at hun var kronisk sinnssyk, ble gjentatt i en offentliggjort legeerklæring i 1937 – Scharffenberg hadde ikke møtt henne på 27 år, men hadde ingen skrupler med hensyn til å fjerndiagnostisere henne. Scharffenbergs gjentatte diagnostisering av Steinsvik ble på folkemunne og i pressen brukt av dem som ønsket å underminere hennes troverdighet da hun utga Frimodige ytringer. Senere historisk forskning har påvist at mishandlingen var langt mer omfattende enn det Steinsviks bok ga inntrykk av. Dette utspant seg i et tidsklima da psykiatrien og det politiske system nærmest smeltet sammen.
Våren 1945 fremsatte psykiatriprofessor Gabriel Langfeldt påstanden om at psykiatrien var den eneste vitenskap som kunne forklare nazismen som fenomen. Den medisinske biologiske metode som psykiatrien representerte hadde, ifølge Langfeldt, det fortrinn fremfor den filosofiske tilregnelighetslære at den ganske enkelt objektivt beskrev tilstander, og dermed unngikk man enhver diskusjon om det forelå sjelelig svekkelse eller ikke.
Den 13. oktober 1945 ga Riksadvokaten Langfeldt mandat til å få Knut Hamsun innlagt. Omtrent samtidig ble Langfeldt bedt om å ta plass ved bordet i et «koordinerende studie- og arbeidsutvalg for landssvikproblemet» som Gerhardsen hadde nedsatt. Den 16. januar 1946 innvilget regjeringen støtte til Langfeldts omfattende forskningsprosjekt på landssvikernes intelligens og sjelsevner, hvor store deler av psykiatristanden skulle involveres. Hamsuns diagnose og Langfeldts gjentatte forsøk på å få Vidkun Quisling innbragt til «judisiell observasjon» må etter min oppfatning betraktes i lys av dette ambisiøse prosjektet.
Psykiatriske diagnoser ble tillagt stor vekt, og underbygget politiske vedtak som opphevet statsborgerskapet til mødre som hadde giftet seg med tyske fedre etter krigsutbruddet. Barneloven ble omgått slik at de fleste krigsbarn ikke fikk bidrag. Loven om barnetrygd ble også omformet, slik at krigsbarna falt utenfor.
Prosjektets verdi innskrenker seg ikke bare til den avskrekkende virkning det måtte ha på en leser i dag. Det er også en påminnelse om at psykiatrien i likhet med andre fag har hatt faser av grandios selvforståelse. Disse kjennetegnes blant annet av en overvurdering av fagets mandat og muligheter, ønske om definisjonsmakt og fravær av empati. Psykiatrien spilte en stor rolle i seleksjons- og displineringsforetaket som resulterte i «det moderne samfunn». I Henrik Ibsens Brand fremstår dette som en fremtidsvisjon, bestående av pesthus, arresthus, dårekiste og politisk festhus. En flerbrukshall der «årsak er med virkning stengt bak samme bom og samme lås».
Utviklingen i psykiatri og psykologi har siden Sigmund Freuds dager ikke gitt entydige teoretiske eller praktiske resultater. Man er ikke enige om hva terapi egentlig innebærer, for man er ikke enige om hva menneskelivet går ut på, hvilke muligheter det har, hvilket forhold det står i til virkelighetens hele, om det har noen mening, og i så fall hvilken. De retninger som støtter seg til forskjellige systemer av eksistensialistisk filosofi, kan heller ikke sies å bygge på solid grunnlag.
Eksistensialismen tolker virkeligheten ut fra det individuelle perspektiv, der kollektive produkter ikke er integrert i forståelsen. Psykiske lidelser kan lett ansees som et perifert fenomen i en ellers frisk verden. Den rettspsykiatriske vurderingen av Anders Behring Breivik avspeiler denne problemstillingen.
I det 19. århundre tilranet psykiatrien seg stor makt. Steinsvik protesterte mot at fagets fremste talsmenn diagnostiserte en «åndelig ledelse», som flere av historiens mest betydelige kunstnere og vitenskapsmenn mente å ha stått under innflytelse av, som en galskap. Genialitet ble ansett som en psykotisk tilstand, og religiøse mystikere led av hysteri. Mediumitet var et utpreget psykopatologisk fenomen hos hysterikere og nevrotikere, uttalte psykologiprofessor Harald Schjelderup til Aftenposten i 1936. Psykiatere som Scharffenberg og Ragnar Vogt tilsluttet seg denne oppfatningen. Det gjorde også Riksadvokaten.
Dette reiser et viktig spørsmål. Går man ut fra at genialitet kan gi opprinnelse til noe nytt i åndslivet og i vitenskapen, noe som fører menneskeheten fremover i utvikling, kan vi ikke stå likegyldig overfor spørsmålet om denne ledelsen er sunn eller om den er et utrykk for galskap.
Ingeborg Solbrekken er forfatter og psykoterapeut. Hun kom denne uken ut med boken Kors og kårde. Marta Steinsvik
– liv og virke (1877–1950).
Ingen kommentarer