Stakkars minister

Styre og stell: Slik man ikke kan undervise godt uten å praktisere faget, kan ikke våre ledere styre godt hvis de har glemt, eller aldri prøvd, den virkeligheten de bestyrer, skriver kronikkforfatteren. Her mottar Anne-Grete Strøm-Erichsen (t.v.) underskrifter fra Bente Bjørnhaug Pedersen fra fastlegeopprøret 24. januar. 	 Foto: Gorm Kallestad / Scanpix
Styre og stell: Slik man ikke kan undervise godt uten å praktisere faget, kan ikke våre ledere styre godt hvis de har glemt, eller aldri prøvd, den virkeligheten de bestyrer, skriver kronikkforfatteren. Her mottar Anne-Grete Strøm-Erichsen (t.v.) underskrifter fra Bente Bjørnhaug Pedersen fra fastlegeopprøret 24. januar. Foto: Gorm Kallestad / Scanpix

Utøver helseministeren omsorgssvikt – uten å vite det?

Legefiguren er skurk og helt, frelser og snylter, engel og jævel.

Det er krig mellom fastlegene og landets helsepolitiske ledelse. Opprøret er utløst av et usexy «høringsdokument» om nye spilleregler for fastlegeordningen. Norges mest populære offentlige helsetilbud er en velfungerende førstelinjetjeneste med 27 millioner kontakter i året hvor mange får hjelp billig og trygt uten å belaste sykehusene.

Hvis 4000 fastleger får det litt travlere og henviser bare 1 prosent flere enn de gjør i dag, vil sykehusene motta 30 prosent flere innleggelser og rakne i sømmene. Helsegevinsten vil være null. Det er det staten nå legger opp til, ved å la fastlegene bruke mindre tid med pasientene.

 

Høringsutkastet er faglig og språklig ubehjelpelig, innholdet en sammensausing av gode formål og uoverkommelige plikter og oppgaver. Teksten har vakt mistillit og sinne. Fastleger river seg løs fra kassaapparat og tette timebøker for å protestere, 2600 har skrevet brev til helseministeren.

Stakkars minister. Uten helsefaglig bakgrunn er hun avhengig av betrodde rådgivere. Hva da hvis rådgiverne og departementets grå eminenser ikke vet – i den dype betydning av å vite gjennom praksis over tid – hvordan det er å være fastlege i 2012? Og hva hvis de ikke vet at de ikke vet? Slik man ikke kan undervise godt uten å praktisere faget, kan ikke våre ledere styre godt hvis de har glemt, eller aldri prøvd, den virkeligheten de bestyrer.

Djevelen bor i detaljene. Alt praktisk arbeid er gjennomsyret av taus kunnskap som språket ikke kan fange. Fastlegers jobb består av tusener møter med sårbarhet. Intet menneskelig skal være oss fremmed. Det er et yrkesliv med nærhet under ansvar, med undring og fallhøyde, med lytting, makt og sorg, nederlag og glede i et mylder av logistikk og rystende menneskelighet. Hvis våre ledere ikke kjenner dette av erfaring og likevel tror de forstår, kan resultatet bli vanstyring – velmenende makt uten realkompetanse uten selvkritikk.

 

Lenge har leger og byråkrater «samhandlet» ved å snakke høyt om gode formål – alle kan enes om at det er bedre å være frisk og rik enn syk og fattig. Alle vet at ting kan bli bedre, at de som sliter med å bestille time, de som er for engstelige, skitne og rusede til å sitte på et venterom, trenger hjelp. Og ja, det er fint å få legetime innen fem dager – eller to! Men hvordan skal målene nås? Hva er realistisk, for hvem, når, til hvilken pris i kroner og frustrasjoner og utilsiktede effekter?

Som Aristoteles sa om å ta beslutninger: Enhver kan bli sint – det er lett. Men å bli sint på rett person, av riktig grunn, på riktig måte og til rett tid, det er ikke lett. Det er ikke departementets mål som er bak mål. Det er rekken av elendige løsningsforslag.

Forskriftsforslaget røper uvitenhet i en grad som setter fastlegeordningen i fare. Men kraften i legenes reaksjon skyldes også mistillit over tid – mange års fortvilelse over å bli administrert av myndigheter som egentlig ikke synes å forstå, og heller ikke bry seg om, fastlegers arbeidsforhold, fastlegers innsats og arbeidsglede, og betydningen av det vi gjør med og for vanlige norske mennesker.

Viljen og evnen til å styrke allmennmedisinsk forskning, infrastruktur og rekruttering er minimal. Fastlegenes avgjørende funksjon tas for gitt mens departementet lar oss råtne på rot. «Noen» synes å ikke forstå at fastlegeordningen ikke er drevet av et foretak, men av 4000 enkeltleger, og derfor svært sårbar.

 

Da helseminister Bjarne Håkon Hanssen i 2008 dro opp samhandlingsreformen med vyer for et fremtidig helsevesen uten vanntette skott mellom primærhelsetjeneste og sykehus, med mer forebygging og tverrfaglighet, slo han samtidig fast at vi har behov for minst et par tusen nye fastleger, altså 50 prosent økning. Nå er Hanssen over alle hauger, og etterkommerne prøver å gjennomføre en reform hvor de har tatt vare på de gode intensjonene, men droppet virkemidlene.

 

Rekrutteringen av unge fastleger er for eksempel minimal, fordi vi mangler fastlønnede stillinger hvor de kan snuse på yrket uten å sette seg i gjeld. En tredel av fastlegene er nå over 55 år og går mot pensjon. Stortinget bevilget fem millioner i 2011 til forsøk med utdanningsstillinger – Helsedepartementet lar pengene ligge ubrukt.

Et viktig eksempel på myndighetenes omsorgssvikt er legenes årelange strev for å få hjelp til å utvikle gode, robuste datasystemer som kan skape effektiv flyt av informasjon i og mellom den enkelte pasients helsedokumenter. Til tross for stor dugnadsinnsats fra entusiastiske enkeltleger, god dokumentasjon og konkrete, billige forslag som lett kan gjennomføres blir saken trenert i år etter år.

Det er ikke engang snakk om store utgifter, ikke økt inntekt for legene. Småpenger er nok til å ruste opp dataprogrammene og umiddelbart spare legeårsverk, øke effektiviteten i samhandling med resten av helsevesenet og beskytte pasientene mot fatale feil knyttet blant annet til medikamentbruk. Men nei, man har ikke råd til tjue millioner til programvare, i et tiår hvor bare veksten i sykehusbudsjettene årlig har vært rundt 5000 millioner – som er prisen for hele fastlegeordningen!

 

Leger i flokk som kritiserer helsemyndighetene tas knapt på alvor. Stereotypien om griske leger hindrer seriøs debatt – selv på høyt nivå er det legitimt å møte argumenter med latterliggjøring. I desember gikk tre fastleger ut i Dagens Næringsliv med kritikk av NAVs nye dialogmøter, som fastlegene må bruke tid på enten det virker nyttig for pasienten eller ei. Arbeidsminister Bjurstrøm svarte i Aftenposten 5. januar med det sedvanlige slag under beltestedet: «Det er legitimt å hevde egne interesser».

Legefiguren er skurk og helt, frelser og snylter, engel og jævel i det kollektivt halvbevisste. Det må vi tåle i et yrke hvor vi har makt og status, hvor hverdagen veksler fra banalt kjøp og salg til blottstilt smerte og skam i hemmelige rom hvor dramaer utspiller seg som ingen tabloidavis noen gang kan nagle til forsiden. Vi forventer ikke at alle skal forstå. Men vi forlanger at de som skal styre, organisere og bruke oss som en ressurs i samfunnet, har erfaringsnær forståelse av hva det innebærer å gjøre denne merkelige jobben, med grundighet og engasjement, slik pasientene fortjener, men kanskje ikke alltid forventer.

 

Idylliserer jeg fastlegehverdagen? Ja og nei. Mangt er kritikkverdig, legers kompetanse er ujevn, ikke alle har edle motiver, organiseringen kan forbedres. Men skal ordningen vokse seg bedre er det de beste eksemplene vi i fellesskap må beskrive, ta vare på, lære av og utvikle. Da må departement, fastleger og allmennmedisinsk akademi stikke hodene sammen og bygge forståelse gjennom samvær, slik alle tillitsprosesser krever. Og slik det ikke er pasientens, men legens ansvar å skape gode konsultasjoner og lære av dem, er det departementets oppgave å utvikle arenaer hvor de som styrer landet kontinuerlig kan lytte, tenke, påvirke og styrke «samhandlingen» med Norges fastleger.

 

Edvin Schei er fastlege, professor i allmennmedisin UiB, leder av Filosofisk poliklinikk og forfatter av boken Hva er medisin.