På griner’n

Foto: Ellen Lande Gossner
Foto: Ellen Lande Gossner

Hvorfor gråter vi med tårer?

«Gråt er en evolusjonært avansert adferd.»

Når man tenker på det, er gråt et besynderlig fenomen. Munnen avgir usedvanlige lyder, ansiktstrekkene forvrenges til det ukjennelige, og merkeligst av alt – det strømmer vann ut av øynene. Man vier kanskje ikke gråtens mysterium så mye oppmerksomhet i en travel hverdag, men når man en gang iblant opplever et voksent menneske som gråter – eller selv bryter hulkende sammen – kan spørsmålene trenge seg på. Hvorfor gråter vi med tårer? Man kunne jo fint skrike ut sin frustrasjon, sorg eller glede uten samtidig å garnere den med en vannbasert oppløsning. Men er det kanskje direkte sunt å gråte? Og i hvor høy grad er gråt en kulturelt påvirkelig manifestasjon?

 

En titt på faglitteraturen avslører at det ikke finnes all verdens seriøs gråteforskning, men en viss kunnskap er tross alt i ferd med å etableres. Helt overordnet synes det å være enighet om at vi mennesker er alene om å felle tårer av rent emosjonelle årsaker. I hvert fall så vidt man vet. Riktig nok refererte allerede Charles Darwin til fortellinger fra elefantpassere som mente at dyrene deres kunne finne på å gråte i spesielle tilfeller. Og senere har man hørt spredte historier om sjimpanser og gorillaer som gråter, men ingen av beretningene er verifisert. Man kan iaktta at krokodiller lar tårer trille fra reptiløynene, men det er etter alt å dømme ikke en følelsesmessig reaksjon, men en rent mekanisk følge av at de åpner munnen på vidt gap og dermed utøver trykk på tårekjertlene.

Til gjengjeld finnes det pattedyr som bruker tårer, eller rettere sagt tårevæske, som et element i en kjemisk kommunikasjon. Et eksempel er såkalte jordmus, en naken afrikansk gnager som ganske visst er blind, men hvis bittesmå øyne utskiller en veske som dyret smører seg inn i. Man har funnet ut at duften virker dempende på andre individers aggressivitet når dyrene støter inn i hverandre i de underjordiske gangsystemene de lager.

Hos helt alminnelige mus er det omvendt. Tårene inneholder proteinet ESP-1, som virker som et feromon. Hannmus gråter noen dråper, som de fordeler i pelsen – når det oppfanges av andre hanner stimulerer det aggressiv adferd, men for hunnmus som kommer i direkte berøring med den innsmurte hannen eller hans rede, er resultatet seksuell oppstemthet. Man har slått fast at hunner som snuser inn ESP-1 fra en hann, tre ganger så ofte som hunner som ikke gjør det reagerer med den adferden som kalles lordosis – de vender baksiden til og stiller ut kjønnsorganene i en ikke særlig subtil invitasjon til paring.

Man hadde nok en fornemmelse av at tårer kan påvirke menneskers seksuelle adferd, men at det skulle skje via kjemiske signaler kom som en overraskelse for mange. Ja, det ble faktisk mottatt som litt av en sensasjon da forskere forrige år satte kvinnetårer i direkte forbindelse med menns testosteronnivå. «Kvinners tårer demper menns sexlyst» og «Tårer er en manns turn-off» lød noen av overskriftene i internasjonale medier.

Bak de fete typene lå en studie som ble offentliggjort i tidsskriftet Science og var utført av nevrobiologen Noam Sobel fra det israelske Weizmann Institute. Utformingen var enkel. Sobel hadde latt en gruppe frivillige menn lukte på henholdsvis saltvann og tårer oppsamlet fra seks habilt gråtende kvinner, hvoretter han dels hadde målt effekten på mennenes testosteronnivå, dels hadde undersøkt hvordan de ble påvirket av å se på kvinner i en erotisk sammenheng.

I alt hundre menn, som på forhånd ikke kjente til eksperimentets formål og heller ikke visste at tårer var en del av det, fikk i laboratoriet utlevert en flakong med en fargeløs væske. Den ble de bedt om å lukte godt på, deretter fikk de betrakte bilder av en rekke fremmede kvinner og svare på hvor tiltrekkende hver enkelt av disse var. I et annet eksperiment skulle mennene bare lukte på en flakong og svare på hvor seksuelt oppstemte de følte seg.

Analysene viste ganske tydelig at de mennene som før billedsesjonen hadde snust inn tårer, betegnet de avbildede kvinnene som mindre tiltrekkende, sammenlignet med svarene fra dem som hadde vært utsatt for saltvann. Menn som snuste inn tårer følte seg også mindre oppstemte, og Sobel mente til og med å kunne se denne akutte demperen på libido i hodene deres. I et eget forsøk ble en liten elitegruppe utstyrt med enten tårer eller saltvann å lukte på mens de ble vist den erotiske klassikeren 9 ½ uker. Og da de straks etter rulletekstene ble lagt i en hjerneskanner, hadde tåresnifferne betydelig mindre aktivitet i områder av hypothalamus som ofte assosieres med seksuell lyst. Konkrete målinger av testosteron viste også at innsnusing av kvinnetårer ga et umiddelbart fall i testosteron på 13 prosent.

 

«Sagt mer direkte: Vi har funnet den kjemiske versjonen av ordet ’nei’», uttalte Noam Sobel friskt til National Geographic. Sex selger som bekjent godt, og det var en fristende konklusjon at kvinnetårer skulle inneholde et naturlig anti-afrodisiakum, men ikke alle var enige. Ganske snart var den nederlandske psykologen og gråtespesialisten Ad Vingerhoets ute og minnet om at testosteron er et allsidig hormon. Som han sa til Newsweek: «Jeg har mistanke om at den seksuelle effekten bare er en bivirkning: Testosteron handler ikke bare om sex, men også om aggresjon.»

Og så snart man tar inn et evolusjonært perspektiv, ser det ut til at nettopp aggresjon er en nøkkel til å forstå hvorfor vi i det hele tatt gråter. At en av tårenes viktigste funksjoner er å regulere andres aggresjon.

Det hevder blant annet zoolog ved Tel Aviv University Oren Hasson i en analyse fra 2009 i tidsskriftet Evolutionary Psychology. Her argumenterer han for at de gåtefulle tårene er utviklet som et biologisk signal, hvilket vil si at de ikke bare tilfeldigvis gir informasjon om den gråtendes tilstand, men at informasjonen bærer en betydning, som samtidig er en evolusjonær tilpasning.

 

Når man lar tårene strømme, bemerker Hasson, forteller man omverdenen at man er svak og ute av stand til å gjøre noen skade på eventuelle motstandere eller fiender. Ved å sløre til blikket og dermed gjøre den gråtende mindre kampdyktig, er tårer et troverdig tegn på underlegenhet og overgivelse – å hulke foran en overmakt kan sammenlignes med hunden som legger seg på ryggen og blotter strupen.

Men tårene har en bredere virkning i den sosiale kommunikasjonen. De kan vekke empati og dermed skape eller forsterke sosiale bånd, og ikke minst bygge tillit fordi de er uttrykk for at man lar forsvarsverket falle. Derfor gir det også mening at vi ikke bare gråter i faretruende situasjoner, men når vi i det hele tatt opplever sterke følelser av positiv eller negativ art. Gråten fungerer sannsynligvis som en slags sosial smurning. Eller som Oren Hasson, som i tillegg til å være zoolog også er praktiserende terapeut, konkluderer i Science Daily: «Gråt er en evolusjonært avansert adferd.»

 

Hvis gråt ikke bare er naturlig, men faktisk høyutviklet, fristes man til å slutte at den også er god. Sunn på en eller annen måte. Bare det at sammensettingen av emosjonelle tårer avviker fra den væske som produseres når man hakker løk eller får en flue i øyet, antyder at noe spesielt er på ferde. Ekte gråt inneholder langt mer protein og blant annet et par stresshormoner og noen smertedempende forbindelser. Allerede Aristoteles hevdet at tårer renser sinnet, og i Crying: The Mystery of Tears fra 1958 foreslår biokjemikeren William Frey at vår evne til å gråte er utviklet som et middel for å dempe stress. Nåtidige spørreskjemaundersøkelser synes å underbygge poenget, når rundt 80 prosent av kvinner og rundt 70 prosent av menn sier at de føler seg bedre til pass etter gråt.

Men de etterrasjonaliserer, mener Ad Vingerhoets, som er professor i klinisk psykologi ved universitetet i Tilburg og blant verdens fremste gråteforskere. «Å gråte er utmattende», konstaterer han lakonisk på sin hjemmeside. Deretter ramser han opp de medfølgende fysiske belastningene i form av økt hjertefrekvens og en akutt stigning i blodtrykket. «Noen ganger får man vondt i hodet og problemer med øynene», heter det videre. Og det er først etter noe tid man oppnår beroligende effekter som langsomt åndedrett og en viss tretthet.

Faktisk godtgjør Vingerhoets og to amerikanske kolleger i en undersøkelse fra 2008 at gråt ikke automatisk gir forløsning eller lettelse. Under overskriften «When is Crying Cathartic?» finner forskerne, ved hjelp av spørreskjemaer fra 500 unge studenter som ble bedt om å minnes og beskrive sine siste gråteutbrudd, at denne renselsen i svært høy grad avhenger av konteksten.

Det viser seg at man sjelden får mye ut av å gråte alene uten publikum, og at opplevelsen av lettelse i høy grad kommer fra andres reaksjon. Får man imøtekommenhet og emosjonell støtte fra sitt publikum og dermed hjelp til å se annerledes på sin situasjon, gir det anledning til lettelse. Men som Vingerhoets bemerker innebærer selve den sosiale konteksten også risiko: «Etter gråt er det ofte en følelse av skam over å ha sluppet seg selv foran en annen. På den bakgrunnen kan du føle deg verre til pass enn før.»

 

Men gråt er ikke bare gråt. Vi gråter forskjellig, og de mest karakteristiske forskjellene finnes mellom kjønnene. Undersøkelser tyder på at vi opp til rundt 13 års alder holder pent følge med hensyn til hvor ofte vi lar tårene strømme, men i forbindelse med puberteten skjer det noe, og man kan se at guttene legger lokk på. Voksne menn er således langt bak kvinnene når det kommer til gråtehabilitet. I 2009 sammenlignet det tyske oftalmologiske selskap – oftalmologi er læren om øynene og deres sykdommer – studiene som fantes på området, og slo fast at kvinner gråter mellom 30 og 64 ganger i året, mens menn bare lar tårene renne mellom 6 og 17 ganger årlig. Menn er også mer tilbakeholdne når det handler om hvor lenge og hvor intenst de gråter. En enkelt episode løper for menn opp i mellom 2 og 4 minutter, mens kvinner gjennomsnittlig gråter i mer enn 6 minutter av gangen og ofte noe lenger. Vi gir oss også mer hen. I nesten syv av ti tilfeller utvikler kvinners gråt seg til hulking, mens det samme bare forekommer i 6 prosent av menns gråteepisoder. Rent formmessig nøyer menn seg nemlig i overveiende grad med å felle noen tårer og la underleppen beve.

Men det mest interessante er kanskje at kjønnene gråter av forskjellige årsaker. De tyske øyespesialistenes oversikt avslørte at kvinner særlig bryter ut i gråt når de føler seg utilstrekkelige og er konfrontert med situasjoner de ikke umiddelbart kan løse. Den slags utløser ikke tårer hos menn, har Ad Vingerhoets funnet i egne undersøkelser. Han oppdager at det snarere får dem til å banne og smelle med dørene.

«Menn gråter typisk positive eller sentimentale tårer. Eksempelvis når fotballaget de følger vinner eller når barna deres blir født», forklarer professoren i en oversikt.

Sentimental mannegråt. Man spør seg om det var den som meldte seg da Anders Behring Breivik oppsiktsvekkende felte tårer – ikke i konfrontasjon med sine offers navn, men over fremvisningen av sin egen Youtube-video. Dette usagt, fremhever Vingerhoets at de faktiske forskjellene smitter av på synet på de to kjønns gråt – kvinners gråt oppfattes i høyere grad som uttrykk for inkompetanse og som manipulerende, mens man tar menns sjeldnere tårer langt mer alvorlig.

 

Kjønnsforskjellene varierer til gjengjeld med kultur. Det fremgår av en studie som ble offentliggjort sist november i Cross-Cultural Research, hvor Vingerhoets og Dianne van Hemert har sammenlignet spørreskjemaer fra flere tusen mennesker fordelt på 37 land. Når det gjelder selve tendensen til gråt, finner de at den som har minst å gråte over faktisk gråter mest. I rike og demokratiske nasjoner med høy livstilfredshet gråter både kvinner og menn mer enn de gjør i fattige og ufrie land. Og forskernes tolkning er nettopp at hyppigheten av gråt i høy grad er et uttrykk for hvor fri man er til å uttrykke seg. Man kan så konstatere at særlig kvinnene gjør bruk av denne uttrykksmuligheten, idet kjønnsforskjellene også er mest utpregede i mer velstående og mer demokratiske land.

Zoomer man inn på den mer velstående og demokratiske del av verden, kan man videre iaktta en aktuell utvikling innen feltet for når det er sosialt akseptabelt å gråte. Ikke minst når det handler om kjente mennesker som gråter offentlig.

I en artikkel i den irske The Independent beskriver Judith Woods og Damian Corless hvordan mannlige idrettsutøvere over et par tiår har gått fra en stort sett tårefri verden til en tid hvor stortuting foran kolleger og fans regnes som helt okei. Det store skredet kom med den britiske fotballspilleren Paul Gascoigne. Da han som 23-åring under semifinalen i VM i 1990 fikk sitt andre gule kort og dermed mistet muligheten til å spille i finalen, gråt han som pisket, og gikk fra å være «en fantastisk fotballspiller til kulturelt ikon». Etter Gazza kom syndefloden.

Også dagens politikere kan i motsetning til sine forgjengere la tårene få fritt utløp, ikke minst foran de alltid tilstedeværende tv-kameraene. Den demokratiske kandidaten Edward Muskie, som stilte i det amerikanske presidentvalget i 1960, ble kjent for å slå sin egen kampanje i hjel da han forsøkte å avvise motstanderens angrep på kona med tydelig tårevåte øyne. I dagens USA kan man iaktta lederen av Kongressen, Republikaneren John Boehner, hulke foran kameraene for et godt ord. Som Newsweeks Sharon Begley konstaterer, gråter han «når hans parti vinner kontrollen i Representantenes Hus, når han tenker på barn, når han går ned Husets røde løper for å løfte formannens hammer».

Og kanskje nådde vi nylig et foreløpig høydepunkt for den politiske gråt da selveste Vladimir Putin, Russlands jernmann, kvitterte for sin forventede seier i presidentvalget med ekte salte tårer.

 

Lone Frank er vitenskapsjournalist i danske Weekendavisen. Norsk enerett: Morgenbladet.