Nye tider, nye spørsmål

<B>Super-administrator:</B> Petter Aaslestad leder forskningsprogrammet som skal vise at humaniora har relevans for vår tids store spørsmål. Han mener det er bra at de humanistiske fakultetene reorganiserer seg for å møte samfunnets behov.  Foto: Håkon Mosvold Larsen/Scanpix
Super-administrator: Petter Aaslestad leder forskningsprogrammet som skal vise at humaniora har relevans for vår tids store spørsmål. Han mener det er bra at de humanistiske fakultetene reorganiserer seg for å møte samfunnets behov. Foto: Håkon Mosvold Larsen/Scanpix

Humaniora skal ta hensyn til hva samfunnet faktisk trenger av kunnskap og kompetanse, mener Petter Aaslestad, som leder en ny storsatsning fra Norges forskningsråd.

Fakta

Samkul-programmet

Tiårig forskningsprogram under Norges forskningsråd, fullstendig navn er «Samfunnsutviklingens kulturelle forutsetninger». Innenfor programmet skal det forskes på «de kulturelle forutsetningene for dagens samfunnsformasjon og samfunnsutviklingen generelt gjennom analyser av samspillet mellom menneske og omgivelser». Første utlysning fra Samkul-programmet er på 100 millioner kroner. Søknadsfristen er 18. april. Programstyret ledes av Petter Aaslestad, professor i Litteraturvitenskap ved NTNU.

«Hva skulle vi ellers være til for? Skape ren underholdning? Privat tidtrøyte?»

– Spørsmålet er ikke hva som tjener humaniora, men hva samfunnet faktisk trenger, sier Petter Aaslestad.

Han er toppsjefen for forskningsprogrammet Samfunnsutviklingens kulturelle forutsetninger, offisielt forkortet til Samkul – et etterlengtet NFR-program som i hovedsak retter seg mot humanister. Ifølge Norges forskningsråds (NFRs) overordnede strategi skal Samkul-forskning bli et «hovedinnsatsområde for norsk forskning». Intet mindre.

Samkul ble opprettet i kjølvannet av NFRs omstridte Nasjonal strategi for humanistisk forskning fra 2008, som igjen var et direkte resultat av at Utdannings- og forskningsdepartementet i 2002 «glemte» humaniora i stortingsmeldingen Vilje til forskning. Nå skal ambisjonene fra denne strategiplanen følges opp – ikke minst skal humanister her få jobbe tverrfaglig og få sjansen til å vise at de kan drive med ting med relevans i møte med dagens «samfunnsutfordringer»: «... klimaendringer og økologisk forarming, sosiale ulikheter og motsetningsforhold, sentralisering og urbanisering, medierevolusjon, internasjonal migrasjon og et mangfold av religion, etnisitet og kultur».

– Hva sikter dere til med «samfunnets kulturelle forutsetninger»?

– Det er et vanskelig begrep, men vi mener det alvorlig. Vi vil ikke ha forskning på fenomenene i seg selv, men forutsetningene for dem – de spesifikke faktorene som er med på å påvirke samfunnsutviklingen. Det ligger i begrepet at vi søker oss mot det som ligger forut for noe annet.

– Dette må du forklare!

– Vi ser på kultur som en ramme for hva som kan tenkes – en horisont av begreper og praksiser. Så ønsker vi å analysere dette relasjonelt ved å se på menneskets interaksjon med sine omgivelser. Poenget er at måten vi angriper de store spørsmålene på er kulturelt betinget.

– Dette lyder abstrakt. Har du eksempler?

– Du kan godt finne talende eksempler fra dagliglivet: På 1960-tallet diskuterte vi om kvinnelige skiløpere burde få stilkarakter i stedet for, som menn, å konkurrere om å komme først i mål. I dag virker det absurd. Det samme gjelder synet på homofiles rett til å få barn, som forutsetter både etisk og teknologisk utvikling. Humanistisk og samfunnsvitenskapelig analyse kan belyse hvordan slike tankemønstre spiller sammen og endrer seg, sier Petter Aaslestad.

 

«Falske motsetninger». Aaslestad er professor i litteraturvitenskap ved NTNU, og allerede litt av en super-administrator i Forsknings-Norge: I tillegg til å være styreleder i Samkul er han styreleder i Nokut – organet som ble opprettet etter Kvalitetsreformen for å kontrollere kvaliteten i høyere utdanning. Han sitter i humaniorakomiteen til The European Science Foundation (ESF) og i styret for Holberg-prisen. Tidligere har han ledet Fagkomiteen for humanistisk forskning i Norges forskningsråd.

I disse dager utlyses de første hundre Samkul-millionene, med søknadsfrist 18. april, og 29. februar sparkes det hele i gang med konferansen «Humanioras plass og plikt» i Oslo. Her skal det diskuteres om kravene til relevans medfører en «instrumentalisering og forflatning av fagområdene»: «Blir humanioras egenart ivaretatt når samfunnsnytte synes å være det sentrale?»

– Huff, jeg er faktisk ikke helt fornøyd med de formuleringene. Det blir litt for defensivt. Konferansen handler jo også om alle humanioras nye muligheter i forskningspolitikken, sier Aaslestad.

Han kaller Samkul et «offensivt prosjekt».

– Det er basert på en overbevisning om at humaniora kan gi dybde til forståelsen vår tids store spørsmål. Det motsatte ville jo være veldig rart. Hva skulle vi ellers være til for? Skape ren underholdning? Privat tidtrøyte? Jeg er sikker på at enhver humaniora-forsker synes at han eller hun holder på med viktige ting, selv om vi ikke alltid stoler på at andre også forstår det.

Han påpeker at debatten om nytteverdi og instrumentalisering noen ganger preges av «falske motsetninger».

– Det er klart vi ikke studerer språklig kommunikasjon bare for å kunne lage bedre skjema til bankkunder, men det er det jo heller ingen som foreslår, sier Aaslestad.

– Det er både viktig og legitimt å rendyrke tradisjonelle objekter og problemstillinger. Men ensidig tilbaketrekning en ingen god strategi for den som vil forsvare humanioras plass i samfunnet. Nye tider krever at vi stiller nye spørsmål, sier Aaslestad.

 

Europa. Rektor ved UiO, Ole Petter Ottersen, er blant dem som advarer mot ensidig nyttetenkning innen EUs forsk-ningsprogrammer. Til Morgenbladet har han sagt at han frykter for humanioras stilling i et regime som blir mer og mer innrettet mot innovasjon og økonomisk utvikling. Aaslestad er uenig.

– Man kan også se det fra en annen vinkel: Før var EU-programmene ganske ensidig innrettet på å øke konkurransekraften og slike ting. Nå snakker man mye mer om store samfunnsutfordringer, som klima og sosial uro. Og det liker jeg.

– For du tror dette vil komme humanistene til gode?

– Spørsmålet er ikke nødvendigvis hva som tjener humaniora, men hva samfunnet faktisk trenger, og nå merker vi plutselig at kommissærene og direktørene også henvender seg til oss humanister. Det er en krisebevissthet i Europa som når mye lenger enn bare til samfunnsøkonomien.

– Noen frykter likevel at vektleggingen nettopp av «globale utfordringer» vil gjøre det tøffere for humanister å hevde seg i konkurransen om forskningsmidler.

– Ja, men det får meg samtidig til å stusse: Er det feil å forsøke å adressere vårt tids store problemer? Ingen mener vel det …

– Nei?

– I så fall er det fantasiløst. Ta klimakrisen: Mange skjønnlitterære forfattere har vært brennende opptatt av miljøet. Hvorfor ikke la litteraturviterne undersøke disse tekstene? Inger Christensens lyrikk ville kunne berike klimadebatten. Og i dag leste jeg i Adresseavisen om historikeren Audun Dybdahl som skriver om klimaendringene rundt Svartedauden. Dette er strålende humanistisk klimaforskning!

– Kunne det vært et Samkul-prosjekt?

– Vi har ikke opprettet Samkul for at folk skal søke om penger til det de allerede driver med. Men klimaendringene er et godt eksempel: Prognosene blir stadig verre, samtidig som folk flest synes å miste interesse for fenomenet. Hva skjer? Humanioras erkjennelsesformer egner seg til slike spørsmål. Vi er gode til å konfrontere paradokser.

 

«Ikke kakepynt». Samkul nevnes hyppig i Arvid Halléns og Tora Aaslands festtaler, og forventningene har vært store i mange miljøer. Men Morgenbladet har plukket opp en viss skuffelse. Programmet er jo ikke stort sammenlignet med de store programmene innenfor medisin og realfag. De 200 millioner kronene skal fordeles på ti år.

– Vi lyser ut hundre millioner bare nå, i første omgang. Det er alt annet enn puslete. Så må vi huske at NFR har definert Samkul som et nytt hovedinnsatsområde innen norsk forskning.

– Det du sier er at dette programmet bare er begynnelsen?

– Ja. Jeg tar det NFR sier på alvor, og jeg ser på det som et uttrykk for en viktig holdningsendring: Tanken er at vi skal få mer humanistisk forskning inn i andre store programmer, som for eksempel klima og bioteknologi.

Nasjonal strategi for humanistisk forskning ble kritisert for ikke å ha større ambisjoner for humanistiske disipliner enn å bruke dem som hjelpevitenskaper for annen forskning.

– Her har mange misforstått. Det er nettopp dette vi skal unngå ifølge NFRs nye strategi. Når humanister blir med i programmene helt fra starten av, får vi muligheten til å forme selve problemstillingene det skal forskes på. Vi får dialog mellom disiplinene fra første sekund og kommer ikke inn som kakepynt i siste øyeblikk.

– Hent inn en moralfilosof!

– Slik har det vært tidligere. Nå skal vi være med på å sette agendaen. Vi kan ikke la teknologer og naturvitere alene få definere hva som er de store samfunnsutfordringene, sier Aaslestad.

 

Humanistiske perspektiver. Han reagerer på at enkelte synes å mene at man søler seg til ved å måtte samarbeide med fagfolk fra andre vitenskapsdisipliner.

– Det er jo tvert om: Vi blir beriket. Vi får anledning til å utfordre rådende kunnskapsregimer samtidig som vi får nødvendige impulser til teoretisk nyorientering. Dette er en viktig målsetning i Samkul-programmet.

– Har du et eksempel?

– Jeg har selv jobbet litteraturvitenskapelig med sykejournaler, og er sikker på at samarbeidet med medisinere har gjort meg til en bedre leser, også av skjønnlitteratur. Samtidig fikk medisinerne ny kunnskap om hvordan de konstruerer pasientbilder.

– Det handler om å sette dagsorden?

– Vi må være til stede der de viktige samtalene faktisk foregår. Diskusjonene om ny teknologi kan for eksempel fort bli demagogiske og entydige uten humanistiske perspektiver.

 

Reorganisering. Aaslestad mener Samkul og diskusjonene om humanioras plass i samfunnet har lite å gjøre med debatten om nedskjæringene ved de humanistiske fakultetene. Samtidig advarer han mot krisemaksimering.

– Vi glemmer lett hvor mye humaniora det faktisk er i Utdannings-Norge, spesielt rundt omkring på høgskolene. Vi er ingen truet rase.

– Men fakultetene krymper?

– De som styrer universiteter og høgskoler må ta hensyn til hva samfunnet trenger av kompetent arbeidskraft. Jeg tror det er bra at vi også innen humaniora reorganiserer disiplinene og fagporteføljen med tanke på det samfunnet som faktisk skal bruke kompetansen vi utvikler.

– Disipliner kommer og går, og det må vi leve med. Faginndelingene er ikke ahistoriske, platoniske ideer, sier Petter Aaslestad.

jkt@morgenbladet.no