Første gang de møttes, høsten 1954, var de to unge menn på 28 og 30. William F. Buckley hadde tre år tidligere gitt ut boken God and Man at Yale, et angrep på sitt alma mater, et av de mest prestisjefylte universitetene i USA. Boken var et polemisk oppgjør med det forfatteren så på som lærestedets forsøk på å indoktrinere sine studenter med ateisme og venstreliberalisme. Også Russell Kirk hadde året før gitt ut en bok basert på sin doktorgrad, The Conservative Mind: From Burke to Eliot, en idéhistorisk reise gjennom konservatismens historie, nærmest blottet for henvisninger til økonomi og kapitalisme. Derimot var den desto mer preget av en dyptfølt respekt og tilhørighet til en vestlig – særlig anglosaksisk – arv formet av et knippe tenkere, statsmenn og kunstnere.
Deres første møte var fuktig – mangfoldige glass Tom Collins skal ha blitt drukket – men det hadde også et klart formål. Den unge ikonoklasten Buckley oppsøkte den to år eldre professoren Kirk for å overbevise ham om å bidra med en spalte i det nye konservative tidsskriftet National Review. Professoren takket ja.
William F. Buckley, redaktøren og aktivisten, og Russell Kirk, akademikeren og tenkeren, skulle forme amerikansk konservatisme i tiårene fremover. National Review ble et ikon på høyresiden, en bibel for den voksende konservative bevegelsen. Så mektig ble magasinet at det bidro til å redefinere innholdet i amerikansk konservatisme.
En av de viktigste filosofene for USAs grunnlovsfedre – særlig for Thomas Jefferson, forfatteren av Uavhengighetserklæringen – var John Locke. Den engelske filosofens teorier om naturlige rettigheter gjennomsyrer Uavhengighetserklæringens budskap om at mennesket er født med rettigheter til blant annet liv, eiendom og «the pursuit of happiness». Men før John Locke ble inspirator for både den amerikanske og den franske revolusjonen, ble han knyttet til en annen «revolusjon» (og i denne sammenhengen er «gåsetegn» helt på sin plass) i sitt hjemland, nemlig den ærerike revolusjonen i 1688. I engelsk historie er den blodløse revolusjonen blitt stående som innledningen til det konstitusjonelle monarkiet og dermed til den moderne rettsstaten. Samtidig var den seirende part som avsatte monarken James II, svært opptatt av å fremstille revolusjonen som et opprør for kontinuiteten. Det var James II som i realiteten forsøkte å revolusjonere Englands styresett, ved å tilta seg mer makt.
John Lockes Two Treaties on Government (1689) ble skrevet som et politisk-filosofisk forsvar for revolusjonen. Locke teoretiserer med utgangspunkt i Englands, til samtiden å være, liberale forfatning. Som Edmund Burke senere skrev, hadde målet med revolusjonen i 1688 vært å gjeninnføre eldgamle lover og rettigheter, ikke å innføre nye. I de amerikanske koloniene og i enda større grad i Frankrike ble derimot Lockes ideer det teoretiske grunnlaget for en ny grunnlov og et nytt styresett. (Særlig i Frankrike – Burke påpekte i sin støtte til de amerikanske opprørerne at de amerikanske kolonistene også appellerte til noe langt mer konservativt: sine tradisjonelle rettigheter som undersåtter av den engelske tronen.)
Nettopp dette, at USA er grunnlagt på en filosofisk idé, er avgjørende for amerikansk konservatisme. Sammen med landets særegne etos – kanskje best oppsummert av gangsteren John Dillinger i Hollywood-filmen om ham fra et par år tilbake: «It’s not where you’re from, it’s where you’re going», den mest erkeamerikanske av alle trossetninger – skaper et jordsmonn som er avgjørende for å forstå USA. En nasjon som oppfattet seg som noe genuint annerledes enn det hierarkiske og lagdelte Europa.
Å være konservativ i USA har derfor i stor grad betydd å forsvare arven fra grunnlovsfedrene, en arv som i stor grad var formet av opplysningstidens idealer om rettigheter og frihet. I dag preges det vi kan kalle den konservative bevegelsen – som det er viktig å skille fra Det republikanske parti som sådan – av tre hovedstrømninger, hevder Carl T. Bogus i sin bok Buckley (2011): et sterkt forsvar for fri markedskapitalisme og individualisme, sterk betoning av religiøs tro og såkalte moralske spørsmål, samt en neokonservativ utenrikspolitikk basert på aktiv bruk av amerikansk våpenmakt.
Da Bill Buckley og Russell Kirk møtte hverandre hjemme hos Kirk i 1955, lå konservatismen på sotteseng. Det var likevel noen antydninger til at pasienten var ved å friskne til. På 1930- og -40-tallet hadde betegnelsen konservativ vært forbeholdt reaksjonære sørstatsdemokrater som tviholdt på det gamle agrarsamfunnet, og en liten krets forretningsfolk som så på Roosevelts New Deal som en kommunistisk konspirasjon. Selv sentrale skikkelser på høyresiden i Det republikanske parti, som Herbert Hoover og Robert Taft, omtalte seg selv som liberalere. Men på 50-tallet bidro blant annet Russell Kirks bok om det konservative sinn til en fornyet interesse for konservative tenkere som Edmund Burke, Alexis de Tocqueville og John Adams.
Selv om Kirks bok er en idéhistorisk studie som også dykker ned i konservatismens mørke kjeller, var han en svoren tilhenger av burkeansk konservatisme. Edmund Burkes filosofi oppsummeres godt i Bogus’ bok om Buckley: Sivilisasjon er avhengig av rettsstaten, og rettsstatens jordsmonn er ikke bare lovens bokstav, men vevet inn i samfunnets tradisjoner, institusjoner og normer slik de har utviklet seg gjennom århundrer. Fordi individet, som Burke skriver, er svakt, men arten er sterk, fordrer det en politikk tuftet på moderasjon og gradvise reformer.
Burkes konservatisme er med andre ord opptatt av å hegne om det vi ofte kaller liberale institusjoner, men avviser samtidig den radikale liberalismen som den største trussel mot nettopp disse institusjonene. Burke har stor respekt for enkeltmennesket, og det er nettopp for å beskytte mennesket at han legger avgjørende vekt på rettsstaten. Samtidig ser han tøylesløs og ahistorisk frihet som en oppskrift på anarki og kaos, som vil true selve menneskeverdet. Derfor er en burkeansk konservatisme vel så opptatt av fellesskapet som av individet.
Det finnes elementer av en slik konservatisme også i USA i dag. Vi ser det i den nostalgiske idylliseringen av livet i småbyenes Amerika hvor de tradisjonelle verdiene fortsatt lever, i opptattheten av familien og i respekten for grunnloven og historien. Men like mye er amerikansk konservatisme preget av et slagordmessig forsvar for mest mulig uregulert kapitalisme, for individualisme, og paradoksalt nok, for en temmelig puritansk moralisme.
Årsaken er trolig at i USA har klassisk liberalisme – og den mer ekstreme utgaven libertarianisme – smeltet sammen med det som ble kalt konservatisme, til en nokså ny hybridutgave av de to ideologiene. Det er først og fremst Bill Buckleys verk. Selv om Russell Kirk og Bill Buckley i én forstand var allierte, var de to også motstandere som sto for to vidt forskjellige versjoner av konservatismen. Én kritiker beskyldte Kirk for å være født i feil land og i feil århundre, og ikke helt uten grunn: Han mislikte det moderne forbrukersamfunnet, og den isolasjonen oppfinnelser som fjernsynet og bilen brakte med seg. For Kirk var kapitalismen og industrisamfunnet mer enn noe annet et nødvendig onde. Kirks konservatisme var burkeansk, moderat og til dels tilbakeskuende og nostalgisk, og hadde lite til felles med den individualismen som senere skulle komme til å prege amerikansk konservatisme.
Buckley derimot personifiserte den nye æraen. Han var optimistisk, kosmopolitisk, rik, individualistisk og en entusiastisk tilhenger av det frie marked; samtidig var han en dypt troende katolikk. Kombinasjonen av kapitalisme, religion og støtte til et sterkt forsvar definerer i dag amerikansk konservatisme. Tidligere var også anti-kommunismen en avgjørende bestanddel. Dette var Buckleys konservatisme.
Et sentralt år for fremveksten av amerikansk konservatisme er 1964. Det var et slags fugl fønix-øyeblikk for den fremvoksende konservative bevegelsen som Bill Buckley i stor grad hadde formet gjennom National Review. Datidens republikanske parti var slett ikke ideologisk rent, i samme grad som i dag, men revet av interne motsetninger mellom høyre- og venstresiden, moderate og såkalte konservative. I 1964 hadde Arizona-senatoren Barry Goldwater vunnet nominasjonskampen mot den mer moderate og liberale Nelson Rockefeller fra østkysteliten. I valgkampen sto Goldwater ansikt til ansikt med en av amerikansk politisk histories største sluggere, president Lyndon B. Johnson, en progressiv hardhaus fra Texas. Det endte i et knusende valgnederlag for den konservative bevegelsen. Goldwater vant bare sin egen hjemstat og fem sørstater. «In your heart you know he’s right», var Goldwaters slagord. «In your guts, you know he’s nuts», oppsummerte LBJs kampanje, og det amerikanske folket var inntil videre enig.
Goldwater forble likevel en helt for den konservative bevegelsen, og fra hans nederlag reiste en ny folkebevegelse seg. Som serberne feirer nederlaget ved Kosovo Polje i 1389, slik feirer høyrefløyen i USA 1964. I ettertid kan vi se at Goldwaters kandidatur pekte mot fremtiden. Ikke bare var han ikke en del av det gamle republikanske etablissementet på østkysten, men også antikommunist, hauk og skarp kritiker av New Deal-politikken. For Goldwater, som for Buckley, syntes konservatisme å ligne svært lite på det vi i Europa forbinder med begrepet. Snarere var kjernen en sterk betoning av kapitalisme og liberalistisk økonomi.
Ronald Reagan var den nye konservatismen. Han var en «self-made man» helt i tråd med John Dillingers oppsummering av den amerikanske drømmen, en tidligere demokrat som stemte på Franklin D. Roosevelt fire ganger, men gled gradvis mot høyre ikke minst på grunn av sin harde anti-kommunisme. Reagan var solskinn, optimisme, individualisme og patriotisme inkarnert, og det er like rimelig å kalle dagens konservatisme i USA for reaganisme (eller kanskje buckleyisme) som noe annet. Det er kanskje symptomatisk at Ronald Reagans favorittsitat slett ikke kom fra Edmund Burke, men fra den irsk-engelske statsmannens argeste motstander, den radikale liberalisten Thomas Paine som i pamfletter som Common Sense og The Rights of Man forsvarte den franske revolusjonen med nebb og klør. «We have it in our power to begin the world over again», sa Ronald Reagan med Paine. Det er et politisk kamprop og det er et politisk etos, en pregnant oppsummering av Amerikas tilsynelatende utømmelige optimisme, men også et historieløst utsagn som i verste fall kan være farlig.
Vi har det ikke i vår makt å starte verden på ny, vil enhver burkeansk konservativ si. Ja, det kan kanskje stå som en oppsummering av hele den konservative filosofi.
Epilog: På en restaurant i Arizona, 1994. Avgått senator Barry Goldwater kommer inn i et rom fylt av lesbiske og homofile aktivister som har en innsamlingsmiddag for homo-saken. Han får stående applaus. «Vel, Charlie, jeg er vel en æres-homo nå», skal Goldwater ha sagt til restauranteieren.
«It doesn’t matter if you’re straight as long as you can shoot straight», sa den aldrende Barry Goldwater om homofile i militæret. Den religiøse høyresiden hadde Goldwater bare forakt til overs for. Han kalte dem «en gjeng med gærninger». I 1996, da Bob Dole var partiets presidentkandidat og fikk lunken støtte fra den religiøse høyrefløyen, skal Goldwater ha hvisket til ham: «Vi er de nye liberalerne i Det republikanske partiet. Tenk det!»
Torbjørn Røe Isaksen er stortingsrepresentant og medredaktør i Minreva, Magnus Thue er med-redaktør i Minerva.
Artikkelen er en forkortet utgave av en artikkel som er på trykk i siste Minervas temaseksjon om amerikansk konservatisme.
ideer@morgenbladet.no
Ingen kommentarer