– Liberale prinsipper er ikke som de ti bud
Jytte Klausen, professor i internasjonalt samarbeid ved Brandeis University, Massachusetts. Forfatter av boken The Cartoons That Shook the World (2009).
1. Hvordan tolker du begrepet «multikulturalisme», og hvordan tror du det har påvirket vestlige samfunn og deres politikk?
– Tilhengere mener det betyr respekt for mennesker som praktiserer ulike religioner eller kler seg annerledes. Kritikere mener det betyr å utvanne «våre» normer og regler. Det er blitt et spørsmål om glasset er halvfullt eller halvtomt. Akademikerne oppfant begrepet for å beskrive juridiske ordninger som lar etnisk-religiøse grupper styre seg selv i spørsmål som har å gjøre med språk, utdanning, eller personlig lov (ekteskap, skilsmisse, eiendom). Lord Bhikhu Parekh foreslo en gang at respekt for andre kulturer burde innebære at britisk helsevesen måtte bekrefte at hinduistiske enker handlet av egen fri vilje, og at enkene måtte få kaste seg på sine ektemenns likbål langs Themsen. Dette tankeeksperimentet viser det absurde i den flerkulturelle innstillingen. I det moderne samfunnet handler alt om valgfrihet, men vi kan ikke juridisk sett reagere på at hinduistiske eller muslimske kvinner eller ungdom har færre rettigheter enn andre mennesker i våre samfunn. Ei heller kan vi – eller skal vi – akseptere at offentlige tjenestemenn behandler «de andre» dårligere basert på oppfatninger om deres «kultur».
2. Hva bør gjøres med spenningene knyttet til multikulturalisme og innvandring/migrasjon i Europa?
– Kriminelle personer som mulla Krekar styrer for mye av debatten. Religiøs pluralisme og sosialt mangfold ønskes velkommen, selv om de er utilsiktede og uforutsette konsekvenser av åpne samfunn. Innvandring er jo ikke noe problem i Nord-Korea. Med migrasjon oppstår nye sosiale problemer, og noen ganger må lovene endres. Det er på dette punktet spørsmål som «hvem justerer og hvor mye» oppstår. Liberale prinsipper er ikke som de ti bud. Ofte er det vanskelig å vite hva som er rett å gjøre. Nordmenn har rett til å sette grenser for innvandring og å fastsette forventninger, men det er en prosess som går begge veier. Hvis man ser bort fra moralske argumenter, er den sosiale velferden tjent med at det inngås kompromisser – og inngås på nytt – når vi revurderer våre verdier og lærer å leve med pragmatiske løsninger på motstridende verdier.
Men ikke alt er gjenstand for kompromiss. Voldshandlinger basert på religion og «kultur» er uakseptabelt. Dessuten er personlig sikkerhet en grunnleggende verdi, og derfor er tvangsekteskap og æresdrap en forbrytelse. Å forby hijab er bare dumt, for det virker mot sin hensikt. Å hindre religiøse muslimske kvinner i å jobbe hjelper ikke integreringen.
– Barn av muslimske innvandrere vil bli mer liberale
Kwame Anthony Appiah, professor i filosofi ved Princeton University. Forfatter av boken The Honor Code: How Moral Revolutions Happen (2010)
1. Hvordan tolker du begrepet «multikulturalisme», og hvordan tror du det har påvirket vestlige samfunn og deres politikk?
– Jeg tenker på multikulturalisme som en rekke tiltak i de avanserte demokratiene for å fremme anerkjennelsen av det store mangfoldet av etniske og religiøse identiteter. Tiltak og retningslinjer forutsetter at slike identiteter er knyttet til forskjeller i verdier og oppfatninger – forskjeller i det vi kaller «kultur», i ordets opprinnelige forstand. Vi bruker også ordet «kultur» for å referere til litteratur og kunst, så multikulturalisme tillater oss også å nyte de forskjellige gruppers kunst. Målet med undervisning i ulike verdier og oppfatninger, i tillegg til det å fremme kunst i etnisk-religiøse grupper, er å redusere fiendtlighet mellom grupper. Statens måte å reagere på forskjellige verdier hos medlemmer av de ulike gruppene på må hele tiden justeres for å imøtekomme dem som likemenn. Det samme gjelder lover som uttrykker symbolsk likestilling av alle i samfunnet, uansett etnisk eller religiøs identitet. Det finnes en annen idé knyttet til multikulturalisme som jeg ikke har noen sympati for. Det er en form for moralsk relativisme som slår meg som et filosofisk feiltrinn.
2. Hva bør gjøres med spenningene knyttet til multikulturalisme og innvandring/migrasjon i Europa?
– Mitt inntrykk er at det er en god del irrasjonell fiendtlighet rettet mot muslimer i Vest-Europa i dag. For å håndtere denne islamofobien vil jeg begynne med å erkjenne at de holdningene til kvinner og homofile som mange finner støtende hos muslimske innvandrere til Vest-Europa, er ganske like de holdningene som var vanlige i Europa inntil ganske nylig. Den sosiale integreringen av muslimske innvandrere som likeverdige borgere vil etter mitt skjønn føre til bortfall av dette problemet innen et tiår eller to.
Sekularisering etter den franske modellen, med aktiv fiendtlighet mot visse offentlige uttrykk for religion, slår meg derimot som lite hensiktsmessig. Jeg tror barn av muslimske innvandrere til Europa vil bevege seg mot mer liberale holdninger over tid, mens de utvikler former for religionsutøvelse mer lik moderne europeisk kristendom. Mange av dem vil, som sine innfødte jevnaldrende, bli ateister, gitt at de føler seg integrert som likeverdige. Men for mye i dagens Europa fremmedgjør mange av disse unge menneskene, og gjør at de holder seg til akkurat de skikkene som stigmatiserer.
– Det kulturelle og etiske miljøet må vokse organisk frem
Ronald Dworkin, professor i filosofi og rettsteori, New York University. Forfatter av boken Justice for Hedgehogs (2011)
1. Hvordan tolker du begrepet «multikulturalisme», og hvordan tror du det har påvirket vestlige samfunn og deres politikk?
– Multikulturalisme er flertydig; som et resultat blir politisk og akademisk debatt ofte forvirrende og til lite hjelp. Vi bør starte med en rent beskrivende definisjon. Et politisk samfunn er flerkulturelt, kan vi si, når det har en felles offisiell og juridisk struktur over et gitt selvstendig territorium, men når dets medlemmer – med hensyn til tilhørighet, interesser, troskap og ansvar – ikke bare identifiserer seg med det overordnede politiske fellesskap, men også som medlemmer av ulike undersamfunn basert på religion, nasjonalitet, etnisitet eller språk. Slik sett er multikulturalisme en kompleks virkelighet bestående av både sosiologi og holdninger. Et polariserende spørsmål blir da hvorvidt multikulturalisme bør anses som en trussel som må elimineres eller et ideal som må gis næring. Folk synes å være trukket til det ene eller andre svaret. Jeg mener selve spørsmålet er feil.
Multikulturalisme er åpenbart en trussel mot det overordnede politiske samfunn når lojaliteten til egne undergrupper erstatter lojaliteten til det politiske fellesskapet, og når de to gruppene, i alle fall i egne øyne, har motstridende interesser. Da er det viktige spørsmålet ikke lenger hvorvidt multikulturalisme er bra eller dårlig som et generelt sosialt fenomen, men hvordan denne politiske patologien kan forvaltes til å forebygge vold enten av eller mot den illojale gruppen. Det er likevel ikke denne ekstreme og farlige varianten vi bør være opptatt av, men den langt mer vanlige delte lojaliteten, der den antatte trusselen fra multikulturalisme ikke er fysisk vold, men kulturelt forfall. En undergruppe – vanligvis, men ikke alltid den største – gjør krav på et historisk hegemoni over et politisk territorium. De kaller seg selv «ekte» eller «naturlig hjemmehørende» skandinaver eller engelskmenn eller amerikanere, og de hevder at de «nye», eller «innvandrerkulturene» truer deres foretrukne verdier og levesett. Og de har rett. Minoritetskulturer er nemlig ikke hermetisk lukkede ghettoer, selv når medlemmene bor i pent avdelte nabolag – som pakistanerne i London, de hasidiske jødene i Brooklyn, tyrkerne i Berlin eller de homofile i Greenwich Village. Kulturer er både porøse og smittsomme. Altså vil et fellesskap som snakker et annet språk, som anser sex, kyskhet, ekteskap og skilsmisse veldig forskjellig, tilber i ulike templer og hyller ulik nasjonal historie, uunngåelig påvirke den mer generelle kulturen i det større fellesskapet. Og den påvirkningen virker uunngåelig skadelig på moral, kulturell smak og tradisjoner som fantes før mangfoldet. Det offentlige rom alle lever i – med skilt og butikkfasader – endrer seg slik at den «innfødte» gruppen stadig føler de blir konfrontert med noe de finner fremmed og usmakelig. De mister troen på at barna deres vil respektere det samme som dem selv. De ser på disse endringene som et slags tyveri; de tror de eier den gamle kulturen bare fordi de var der først.
Men også de nye gruppene mener de har rett til å overleve. «Vi ble invitert hit fordi de som var her fra før trengte ny tilførsel av arbeidskraft. Eller fordi nye politiske organisasjoner og grupperinger ga oss rett til å innvandre. Nå er det ingen vei tilbake. Vi har brakt med oss vår kultur, og hvis den tas fra oss – dersom vi blir bedt om å ta del i en fremmed kultur som vi ikke har røtter i, og som ikke vekker emosjonell gjenklang i oss, som faktisk definerer oss som mindreverdige – da fratas vi det mest dyrebare i livet. Vi blir sendt på evig vandring i en følelsesmessig ørken. Vi har rett til å opprettholde våre tradisjonelle, nærende kulturer via lover som beskytter vårt språk fra å brytes ned, vår forståelse av familiehierarkier og plikter fra såkalt progressiv reform, og mest av alt vår verdighet fra fornærmelser og latterliggjøring.»
Begge sider deler et underliggende premiss, og hvis vi godtar dette premisset må vi erkjenne fortrinn ved begge krav. Dette premisset tilsier at det overordnede kulturelle og etiske miljøet i et politisk samfunn må avgjøres av et felles politisk vedtak. Begge sider ønsker lover som favoriserer deres ambisjoner. De rasende nasjonalistene vil ha lover som begrenser innvandring fra land med ulike kulturer, som vil jage ut ulovlige innvandrere, som vil dempe språklig mangfold, og som vil kreve eller oppfordre til at man holder seg til etablerte forestillinger om kunst, smak, seksualitet og ekteskap. De nye minoritetene ønsker innvandringspolitikk som forsterker deres tall og deres politiske styrke. De ønsker lover og politikk som oppmuntrer til, og ikke straffer, språklig, kulturelt, kreativt og etisk mangfold. Men det delte premisset er en felles feil.
I et fritt samfunn bør ikke det kulturelle og etiske miljøet fastsettes kollektivt, på den ene eller andre måten, av en sentral politisk avgjørelse om innvandring, lokal uavhengighet eller språklige retningslinjer. Det må ikke bli avgjort politisk i det hele tatt. Det kulturelle og etiske miljøet må vokse organisk frem, med millioner av individuelle private, frie beslutninger om hvordan det skal tilbes eller snakkes eller spilles eller skapes eller elskes. Hva betyr det? Det felles kulturelle miljøet og underkulturene som forer det skal være biprodukter av hver enkelts beslutninger. Lovenesom begrenser og strukturerer de individuelle beslutningene må selv bli rettferdiggjort, uavhengig av hva slags kunstneriske eller religiøse praksiser eller kulturelle verdier de måtte avle. Innvandringspolitikk må fastsettes av økonomiske eller moralske hensyn, eller ut fra globale initiativ. De valg man har om offisielle språk og tillatt utdanningspolitikk bør gjøres av hensyn til de individene som er mest berørt, særlig studenter, snarere enn å bli utformet for å beskytte eller gi fortrinn til noe språk for språkets egen skyld. Velferdspolitikk må utformes med rettferdighet i tankene, uten hensyn til hvor mye hver enkelt undergruppe antas å vokse.
2. Hva bør gjøres med spenningene knyttet til multikulturalisme og innvandring/migrasjon i Europa?
– Vi bør slutte å snakke om «gruppens» heller enn individets rettigheter, slik vi dessverre ofte gjør. Folk har rettigheter ut fra sitt medlemskap i en undergruppe: For eksempel har de rett til ikke å diskrimineres i kraft av sin rase. Men disse rettighetene er ikke basert på særegne interesser: Antagelsen om at de faktisk er det – at politikk uunngåelig er en kamp mellom etniske eller andre undergrupper – er nå såpass rotfestet at den kan vise seg umulig å bekjempe. Den er en viktig grunn til at multikulturalisme har gått fra å være et sosialt faktum til å bli en dødelig fare.
Jeg vil ikke forstås dithen at den radikale endringen i politisk tenkning jeg beskriver, lar seg gjennomføre straks, eller i det hele tatt. Kan hende stikker rasistiske og etniske rivaliseringer, mistanker og hat så dypt at politikk ikke kan gjøre noe for å få slutt på dem. Det kan tenkes at dette hatet var avgjørende for å overleve på forfedrenes savanner, og at de nå, på en eller annen måte, er båret i vårt DNA. Det er en fryktelig, og jeg tror selv ubegrunnet, tanke, men vi må uansett gjøre det vi kan. Å forbedre begrepene og det språket vi bruker til å tenke om politisk moral kan være til hjelp.
Ingen kommentarer