Essay
Gaute Brochmann
En gruppe piperøkende menn i tweedjakker står krummet over et digert Oslo-kart. De diskuterer frem og tilbake, før en myndig ingeniør peker på en høydelinje godt inne i landet. Hit, sier han. Hit og ikke lenger! De andre nikker ettertenksomt. Året er 1932, og det arbeides på spreng med ny generalplan for hovedstaden. Akkurat nå handler det om hvor høyt drikkevann kan føres med naturlig trykk. Her går grensen! sier ingeniøren igjen, plasserer fingeren på kartet og holder den der til en fryktsom funksjonær har dyppet den bredeste penselen sin i blekkhuset og tegnet en tykk sort strek langs kote 220. Og dermed var Oslos bygrense et faktum.
Les også: Lengselen etter Christian IV
En anekdote som kan tas til inntekt for to vidt forskjellige måter å tenke planlegging på. På en side kan dette tjene som eksempel på den ekstreme effektiviteten et offentlig byråkrati kan fremvise om de først bestemmer seg for å skjære igjennom. En påminnelse om at planfaget i prinsippet kan underlegges en enkel Christian Kvart-logikk, der myndighetene peker med hanskekledd hånd og undersåttene bygger på befaling.
Men historien kan også sees i diametralt motsatt lys. Oslo bys fotavtrykk har på ingen måte har noe med planfaglig autoritet å gjøre. Og det eneste som ikke er tilfeldig med bygrensen som bygrense, er kuriøst nok at det ligger noe annet enn planhensyn i bunn. Tilgang på drikkevann er et praktisk argument folk ser fornuften i. Mens en avgrensning besluttet på rent urbanistiske premisser aldri kunne bli foreslått, langt mindre gjennomført; vi har ingen tradisjon for slikt.
En påstand som bekreftes ved måten grensen faktisk ble konstituert på: Kote 220 lå i 1932 dypt inne i bondelandet langt bak bebyggelsen, men sakte men sikkert krøp byen etter, la seg inntil – og truet sågar med å krysse. Da ble det igjen fremvist handlekraft, men da gammel sedvane ble til norsk lov i 2009, het den typisk nok ikke byloven, men markaloven. For det handlet på ingen måte om å etablere Oslo som en kompakt og hensiktsmessig urban størrelse. Men om å verne et kolossalt naturområde. Og det er på bakgrunn av slike forhold at byplanleggere, i den grad de finnes, ofte legger inn årene og innser at det å holde båten flytende er en stor nok utfordring i seg selv, om man ikke attpåtil skal begynne å sette egen kurs. Eller til og med ro mot strømmen.
Med andre ord: Fordi planfaget er direkte knyttet til så å si alle andre samfunnsforhold; økonomi, politikk, arkitektur, verneinteresser og så videre, kan det virke som det ikke bare er nødvendig, men også direkte hensiktsmessig å bytte ut en aktiv rolle med en holding der kontroll og kvalitetssikring fremheves som de mest sentrale arbeidsoppgavene. En holdning som gikk fra å være stilletiende erkjennelse til gjeldende praksis på 1980-tallet. Det ble igangsatt en nødvendig renovasjon av et offentlig styrt samfunnsmaskineri som arbeidet stadig tregere og var i ferd med å stoppe helt opp. Og vi fikk Thatcher, Reagan og vår egen Willoch som mente at hva som bygges hvor ikke først og fremst er et offentlig anliggende. Skattebetalerne slipper kostnader og økonomisk risiko, myndighetene beholder retten til å si ja eller nei og etterser at det bygges innenfor norsk lov.
Enkelt og greit, ikke minst fordi denne politikken falt sammen med den særnorske situasjonen der Oslo gikk mot alle globale tendenser og opplevde netto utflytting i løpet av 1980-tallet. Ved utgangen av tiåret var den mest lønnsomme bruken av en ubygd sentrumstomt parkeringsplass. På Grünerløkka fikk du kjøpt en hel bygård til en snau million. Og langs Akerselva og andre steder lå store mengder gammel industri brakk og bare ventet på å bli kjøpt opp og bygget om til boliger eller kontorer eller hva som enn måtte trenges. Byen lå som et råttent lik, som en professorer ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo ynder å uttrykke det – der eiendomsutviklerne som ble sluppet løs var de åtseleterne og likormene som skulle til for å forvandle kadaveret til fruktbar jord.
Slik er det ikke lenger. Oslo har, i likhet med alle landets større byer, opplevd at vekstpilen siden den gang har pekt rakt oppover. Og ser vi videre inn i fremtiden, er det ingen tegn på at dette kommer til å avta. Men i motsetning til for tyve år siden, er ikke dagens situasjon skreddersydd for en privat drevet byggeboom. Tvert imot: Det som var en balansert situasjon der marked og etterspørsel sto i forhold til hverandre, har eskalert til et stadig mer gapende misforhold. Som i sin tur avleder noen av de mest graverende samfunnsproblemene vi har. Det er allerede altfor lite bolig i byen. Det som bygges er ofte av en kvalitet som for bare et snaut tiår siden ville blitt sett som totalt uakseptabelt. Og på toppen av det hele er prisene så høye at stadig flere tvinges inn i ørsmå, mørke og dårlige leiligheter. Eller langt verre: Ut av boligmarkedet.
Spørsmålet er ikke om vi har et boligproblem. Det har vi. Men hvorfor er det slik at vi, på høyden av vår velstand med ubegrensede geografiske ressurser, ikke makter å bygge de boligene vi trenger?
1. Planforhold: Kikker du ned på et glissent bebygd Oslo fra luften, er det lett å se for seg en dobling av bebyggelsen innenfor bygrensene. Men ledig plass betyr ikke god plass. Særlig østover kommer tomtene med forurenset grunn, tungtrafikk utenfor stuedørene og generelt lite attraktiv industri som naboer. Mer problematisk er likevel de kamuflerte hindrene; en serie juridiske og planfaglige forhold rundt det å få etablert jordstykker som er store nok til at det er hensiktsmessig å bygge på dem. Vi har småhusplanen som sikrer eplehager, biologer som passer dyrelivet, antikvarer som vokter kulturarven i alle dens avskygninger og naboer med juridisk artilleri på den ene siden. Men for å tale boligutviklingens sak, nei der står det formelt sett ingen. Med andre ord: Det er gjort svært vanskelig å bygge hus i Oslo.
2. Bolig for hvem? Det bygges og planlegges en god del boliger. Men like relevant som at de finnes, er spørsmålet om hvem de finnes for. I dag er det ingen regulering av markedet i form av subsidier eller kontroll over hvem som kjøper hva. Dermed blir nye sentrumsboliger i stor skala plukket opp av bedrifter som trenger kortidshjem for ansatte, rike vestlendinger som ønsker seg byhytte eller velstående Oslo-borgere som trenger et hjem nummer to – eller tre. I mange land er utbyggere lovpålagt å legge inn en betydelig andel social housing, boliger øremerket og tilrettelagt økonomisk for dem som virkelig trenger dem. Slike systemer har vi ikke her – hvor selve ordet «sosialbolig» sender signaler om armod og underklasse.
3. Tomtepriser. På film og tv tildeles ofte boligutviklere skurkerollen, som kapitalistene uten moral og med de økonomiske trumfkortene. Det er vanskelig å se dette i dagens Oslo. Når det bygges tett med lavkostnadsløsninger – til blodpris – skyldes det tomtemangelen. Som er så stor at prisen for en jordflekk gjør at en leilighets potensielle kvaliteter ofte får sin dødsdom underskrevet samtidig med at tomteskjøtet signeres. Og hva gjør at tomtene er for dyre? At det er altfor få av dem og at offentlig eide selskaper selger dem til markedspris.
4. Leiemarkedet. Det er ikke en menneskerett å eie sin egen bolig. Saken er bare at det norske samfunnet ikke har noe reelt alternativ. Leiemarkedet vårt stigmatiserer brukerne. Helt annerledes enn hos selv våre nærmeste naboer som Danmark og Sverige der leie absolutt ikke bare er for de mest nødstilte. Den norske modellen er ikke i seg selv dårlig, vi bryr oss mer om eiendom vi selv eier, vi unngår de mest utarmede drabantbyene og gettoområdene, og vi slipper utbytting av leietagere fra griske bolighaier. Men det hjelper lite når vi nå står overfor en situasjon der stadig flere faktisk ikke kan betale prisen det koster. Antallet boligløse er nå på landsbasis 11 000, en dobling siden 2007.
5. Offentlig deltagelse. Fra 1945 og frem til omtrent midten av 1980-tallet var boligbygging et offentlig anliggende. Det er det ikke lenger. Oslo-kommune ville ikke drømme om å gå aktivt inn på utbyggersiden. Ikke så rart, for hvilken politiker vil stå til ansvar for milliardsprekk på boligspekulering? Dessuten finnes det heller ikke kompetanse på feltet. Fagorganet Plan- og Bygningsetaten driver med noe overordnet planlegging, men i all hovedsak er deres arbeidsoppgave saksbehandling. Det private kommer med forslag, kommunen sier ja eller nei. Som om de sitter i samme bil: Utbygger i førersetet med to hender på rattet, og kommunen som passasjer med labben på håndbrekket. Noe som gir betydelig makt, men minimal påvirkning hva retning og veivalg angår. Hvilket i praksis betyr at den institusjonen man skulle tro hadde et ansvar for å sørge for å skaffe de boligene som trengs, ikke har andre styringsverktøy enn å bremse igangsatte prosjekter.
Vi står altså overfor et problem som er så sementert i selve samfunnsorden at det fortoner seg som en slags naturlov.
Men situasjonen er menneskeskapt, og handler i stor grad om nasjonal tradisjon kombinert med nedbyggingen av statlig styring – et prosjekt som fungerte optimalt i tider der større reguleringer ikke var nødvendig. En politisk dreining som ikke bare overførte ansvar til privat sektor, men som også påla offentlige instanser å drifte seg selv som private bedrifter. Det vil si at selv om eierskapet forble offentlig kom alminnelige krav til drift og inntjening. Dermed eies offentlig eiendom gjennom kommersielt drevne selskaper av typen Jernbaneverkets ROM eller Oslo Havns HAV eiendom. Som tenker bunnlinje på lik linje med enhver privat aktør.
Jeg skal ikke kritisere dette systemet på ideologisk grunnlag, men rent konkret har det gitt oss problemer det ikke er i stand til å løse. For hvem skal egentlig ta tak i de fem punktene ovenfor? Politikerne, fagetater og institusjoner som Husbanken og Obos har sagt fra seg sitt mandat som aktive aktører. Boligssituasjonen er så prekær at det må gjøres et løft der man griper så langt ned på stammen at alle forgreiningene følger med. Et så tungt løft at det først og fremst er et politisk spørsmål. Men selv om utfordringene rundt bolig utvilsomt er tema på Rådhuset, er det ingen tegn på strukturelle endringer.
Naturlig nok. En stakkars politiker som tar til orde for å subsidiere en tomt med noen skarve millioner, vil skalle hodet i en stabel av forskrifter helt opp på EU og EØS-nivå. Men om politikerne ikke sitter med kompetansen til å håndtere et komplekst lovverk, har de plikt til å rekruttere noen som gjør det. Vanskeligheten med å få gjennomført enkelttiltak demonstrerer tydelig at en ny helhetstenking på alle nivåer er helt nødvendig.
Første målsetning må være å ta ansvar for situasjonen. For så å skaffe en presis oversikt over hvor mange boliger Oslo trenger, hva som er de best egnede tomtene, og hvor hurtig de lar seg bygge ut. Parallelt med en omfattende nytenkning i måten å drive disse byggeprosessene på. En nytenking som jeg tror beror på to viktige faktorer: For det første burde kommunen besørge en planmyndighet med et utvidet mandat for aktiv planlegging. Gjennom tilrettelegging av enkeltprosjekter – og ikke minst en koordinering av disse – slik at den situasjonen vi har hatt i tredve år med punktvis og tilfeldig byutvikling kan avløses av en mer sammenhengende strategi. For det andre trengs et tettere og mer forpliktende offentlig-privat samarbeid i selve utbyggingsfasen. Ikke ved at kommunen sprøyter inn kontanter eller prøver seg som spekulant i eiendomsmarkedet. Men ved at den kompetansen den innehar kanaliseres bedre i en situasjon der tillit og troen på felles interesser avløser gammel mistenksomhet og konfliktlinjer.
Dette kunne bety at plan- og bygningsetaten fikk betydelig økning av makt og innflytelse. Men enda mer effektivt ville det være med en ny etat med en definert utøvende rolle, der gjennomføring og realisering er like sentralt som kontroll. En etat som hadde myndighet til å forme egne utviklingsselskaper sammen med private aktører og aktivt drive prosjekter fremover, med politisk mandat og byråkratisk forkjørsrett.
Jeg innledet med et bilde av hvordan byplanlegging ofte bestemmes av helt andre ting enn byplan, noe som ikke er et problem før det blir et problem. Det er det nå. Enkelte vil kanskje si at det gjøres noe, at det bygges nok. Men slike uttalelser vil garantert ikke komme fra folk med hjemmeadresser i Ringnes Park, Grønlandskvartalene eller Kværnerbyen. Videre vil mange steile ved forslaget på prinsipielt grunnlag. Omorganiseringen som antydes ville garantert bli møtt med en storm av kritikk av demokratisk underskudd, overstyring og påpekinger om at dette ikke ville være noen garantist for økt kvalitet. Hvilket kan være riktig. En slik garanti finnes ikke. Det vi snakker om er en mulig løsning. En mulig løsning på et stort og voksende samfunnsproblem.
Gaute Brochmann er arkitekt og skribent.
Ingen kommentarer