Morgenbladet skrev forrige uke om situasjonen ved de humanistiske fakultetene ved norske universiteter. Det fremkom blant annet at flere fag og emner kuttes ved NTNU, deriblant lingvistikk. Ved Universitetet i Oslo krymper HF, og går fra totalt 360 vitenskapelige årsverk i 2005, til 297 i 2016. Fag som tidligere var store er blitt kraftig redusert gjennom naturlig avgang. Dette gjelder ikke minst emnet nordisk språk, som fra 2013 vil stå igjen med 2,5 vitenskapelige årsverk.
Ond sirkel. Dekan ved NTNU, Kathrine Skretting hevdet «omstillingen ligger innbakt i finansieringssystemet», mens Oslo-fakultetets prodekan for forskning, Einar Lie, pekte på det han kalte «HF-klemma»: Siden det er vanskelig å nedlegge fag tvinges man til å tappe ressurser fra store og forskningssterke fagmiljøer. Dermed stiller man også svakere i kampen om eksterne midler. Det er en ond sirkel.
Men svaret er klart og kontant når Morgenbladet spør forsknings- og høyere utdanningsminister om hun mener humanistiske fag har særlige utfordringer innenfor dagens finansieringssystem for forskning og høyere utdanning.
– Nei. I utgangspunktet er det ikke noe som skiller humaniora fra andre fagområder. Finansieringssystemet er likt for alle, sier Tora Aasland.
To deler. Ministeren peker på at bevilgningene til universitetene består av to deler: en langsiktig, strategisk del og en del som er regelstyrt og resultatbasert. Hun sier dette til sammen gir universitetene et økonomisk handlingsrom som er stort nok til at man skal kunne prioritere og beskytte viktige fagområder – også når de ikke produserer mange studiepoeng. Aasland sier hun vil «minne om» hva som var tittelen på Mjøsutvalgets utredning, stortingsmeldingen som dannet grunnlaget for hele kvalitetsreformen: «Frihet med ansvar».
– Noen synes å tro at høyere utdannelse i Norge er stykkprisfinansiert. Men slik er det jo ikke. Grunnbevilgningene er fortsatt aller viktigst, og universitetene og høyskolene må selv ta ansvar for å prioritere mellom aktiviteter og fagområder. Vi forventer at de da også legger vekt på å ivareta dannelsesperspektivet – det er jo på mange måter det som utgjør selve fundamentet vitenskapene bygger på, sier Aasland.
– Prodekan for forskning ved HF-fakultetet i Oslo, Einar Lie, påpekte at det synes å være et misforhold mellom samfunnets forventinger til humanistiske fag som kulturbærende med ansvar for dannelse og de målemetodene som bestemmer finansieringen. Ser du en slik spenning?
– Nei, jeg gjør ikke det. Det er som sagt ingen grunn til å gjøre forskjell på humaniora og andre fag, og jeg kan ikke se at systemet med utteling for gjennomførte studiepoeng virker annerledes innenfor humaniora enn ellers. Jeg innser at realfagene kanskje har litt flere kanaler for å innhente publikasjonspoeng for sin forskning, men rammevilkårene er her gode også for humaniora og akkurat dette utgjør uansett en forsvinnende liten del av finansieringen, sier Aasland.
Endringer. Aasland sier «alle må være forberedt på endringer», og trekker frem de siste årenes oppbygging av såkalt livsvitenskap som eksempel på at «gamle merkelapper og faglige inndelinger blir mindre relevante enn tidligere».
– Life science er alt som har med det biologiske å gjøre, men begrepet inkluderer forskning og kompetanse fra mange forskjellige tradisjonelle fagfelt, som for eksempel medisin og fysikk. Noe lignende kan skje også innenfor human- og samfunnsvitenskapene, sier Aasland.
Nasjonalt perspektiv. Når det gjelder nedleggelse av fag sier Aasland at det i tiden fremover blir viktig å anlegge et nasjonalt perspektiv på faglig utvikling. Hun trekker frem at regjeringen finansierer det såkalte SAK-samarbeidet – et prosjekt som skal fremme økt samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon i universitets- og høyskolesektoren.
– De humanistiske fagene kan bli flinkere til å samarbeide. Vi ønsker oss bedre arbeidsfordeling mellom de norske utdanningsinstitusjonene, det er jo ingen vits i å tilby alt alle steder. Målet med SAK-samarbeidet er å gjøre fagmiljøene mer robuste. Dette gjelder spesielt for de små språkfagene. Vi vil kort sagt at institusjonene skal samarbeide med hverandre isteden for å konkurrere seg imellom.
– Universitetet i Oslo er alene om å tilby mange de små språkfagene. Da er det vel ikke så mye å hente i arbeidsfordeling?
– Det er forståelig at lærestedene legger ned fag når det ikke er nok studenter. Slike utfordringer kan ikke forstås isolert. For eksempel henger interessen for tysk og fransk som universitetsfag nøye sammen med hvor mange elever som velger seg disse fagene i videregående skole. Her er det mange som har et ansvar.
Motivasjon. Dekan Kathrine Skretting sa forrige uke til Morgenbladet at dagens finansieringssystem er så sensitivt for varierende søkertall at langsiktig fagutvikling blir vanskelig. Aftenposten skrev onsdag at studietilbudet i Norge er doblet på ti år: «Unge vasser i kreative studiemuligheter,» skrev avisen på forsiden.
– Er det i dagens system en fare for at studentens preferanser i for sterk grad får styre den faglige utviklingen?
– Vi ønsker å motivere studentene til å velge fag som er viktige for samfunnet, og har spesielt vektlagt lærerutdanning, helsefag, matematikk og realfag. Det å ivareta store og viktige fagområder er en sentral del av universitetenes strategi. De humanistiske fagene vil alltid være en del av universitetets grunnstamme.
Ingen kommentarer