«Lillebror ser deg»-samfunnet

<b>Facebook-tvang:</B> Stadig mer av innholdet på nettet samles på stadig færre hender, men 45 prosent av oss er ennå ikke på Facebook.
Facebook-tvang: Stadig mer av innholdet på nettet samles på stadig færre hender, men 45 prosent av oss er ennå ikke på Facebook.

Facebook kan sette dagsorden for utviklingen på nettet resten av dette tiåret. Vil vi det?

«Stadig flere nettsteder og tjenester blir utilgjengelige for oss som ikke er med.»

Man kan bli teknologideterminist av mindre. Les TNS Gallups mediestatus for 2011, og fortell meg at ikke internett er dømt til å gjøre papiraviser til historie på sikt. Sosiale nettmedier krever mer og mer av tiden vi er online (et ord som snart er like aktuelt som «bødtker», for øvrig), og ingen av dem krever mer tid enn Facebook.

Det amerikanske nettstedet, skapt av tre nerder i 2004, ble brukt ukentlig eller oftere av 71 prosent av alle nordmenn med nettilgang – blant unge er tallet enda høyere. På verdensbasis har nettstedet idag over 850 millioner brukere, og det er bare et spørsmål om tid før det passerer Kina som verdens største samfunn.

Facebook er også en økonomisk braksuksess. I skrivende stund står det foran en børsnotering som vil reise kapital nok til at det kan sette dagsorden for utviklingen på nettet resten av dette tiåret. Med andre ord: Alle som ønsker å gjøre noe av betydning på internett, blir pent nødt til å ta stilling til Facebook.

Mange norske aviser har allerede gjort det ved å skaffe seg Facebook-sider. Aftenposten leder an med bruk av Facebook-elementer som «Anbefal» og bilder av brukernes venner integrert i artiklene sine, mens VG nylig overlot kommentarfeltet under alle avisens artikler til nettstedet.

Facebook har ambisjoner om å bli en ledende leverandør av innhold på nettet (derav avtalen med musikktjenesten Spotify i fjor), og prøver å knytte journalister til seg via programmer som «Facebook+Journalists». Det kan se ut som om det å ta stilling i praksis er et spørsmål om når man takker ja til å bli en del av Facebook-familien.

 

Den høyt respekterte (og Facebook-kritiske) IT-analytikeren Clay Shirky mener i alle fall det. I et intervju med NRK i fjor spådde han at at Facebook i fremtiden kommer til å bli en «utility», en uunnværlig hverdagstjeneste på linje med telefonen.

Jeg hører til et lite (og krympende) mindretall som er uenig. Jeg mener det ikke bare er mulig, men også ønskelig at så mange som mulig av dem som ennå ikke er på Facebook, holder seg unna.

La oss ta det ønskelige først. Selv om Facebook står bak nyttige nyvinninger, er motivet tvilsomt. Facebook har gjort bruk av eget navn til en norm på nettet, noe som gjør nettstedet til en ganske enestående virtuell infrastruktur for virkelige sosiale relasjoner (for å si det på nettforskersk). Brukerne får svært mye, uten at det koster dem en krone.

Dette mesterstykket klarer Facebook ved å gjøre brukerne til et produkt. Den egentlige hensikten med nettstedet er å samle inn informasjon på vegne av Facebooks kunder, som er annonsørene. Jo mer Facebook vet om deg, dine venner, hobbyer, politiske interesser, samtaleemner, spill, medievaner, geografiske posisjon og så videre ad absurdum, desto mer verdifull blir du som produkt.

 

I sin iver etter å skape reklame tilpasset hver enkelt bruker, bygger Facebook nå opp en global database med personinformasjon som langt overgår hva e-tjenester i demokratiske land kan tillate seg. At mange motstandere av det omstridte Datalagringsdirektivet protesterte nettopp på Facebook, må derfor kunne kalles ironisk.

For ikke å si tragikomisk, da Facebook stadig fisker etter mer informasjon om brukerne, som fortrinnsvis skal deles med så mange andre som mulig. Bak fraser som «sosial lytting» og «friksjonsfri deling» skimtes konturene av et fremtidig «Lillebror ser deg»-samfunn, hvor alle vet hvor alle andre er og holder på med til enhver tid.

 

Mer enn noe annet representerer Facebooks vekst en trussel mot den åpne nettallmenningen som ble etablert med World Wide Web for tjue år siden. Den digitale offentligheten er i ferd med å privatiseres, noe som merkes i det daglige ved at stadig flere nettsteder og tjenester blir utilgjengelige for oss som ikke er med.

For mediene merkes privatiseringen ved at de i økende grad må forholde seg til utenlandske eieres bruksvilkår i tillegg til gjeldende lovverk (som forøvrig ikke er norsk, da Facebook har base i Irland). Blant annet har Facebook amerikanske (les: snerpete) normer for sømmelighet. Det erfarte Aftenposten da nakenbilder av Fridtjof Nansen ble slettet fra avisens Facebook-side ifjor.

Symptomatisk for den episoden var reaksjonen til leder i Norsk Journalistlag, Elin Floberghagen. Hun uttalte til Aftenposten: «Hæ? Dette er en helt ny problemstilling, og som jeg aldri har hørt om før.» Da ordene ble ytret, hadde det lenge rast en internasjonal debatt om Apples kluntete rolle som «overredaktør» for tekst og bilder som blir formidlet via selskapets App Store.

Det beste med Nansen-saken er at ingen lenger kan si at problemstillingen er ny, og at vi har fått avdekket en betydningsfull kulturforskjell. Selskapene som skaper fremtidens medieplattformer springer selv ikke ut av mediebransjen. De ble skapt og ledes av teknologer, som mangler fingerspitzgefühl i sin omgang med ytringsfriheten.

 

Når stadig mer av innholdet på nettet samles på stadig færre hender, øker risikoen for at et eierskifte fører til innstramninger. Et hint om dette fikk vi ifjor, da prins Walid bin Talal av Saudi-Arabia kjøpte seg inn i nettsamfunnet Twitter (norske journalisters favoritt). Etter intens spekulasjon blant Twitter-brukere i Midtøsten gjorde bin Talal det klart at han ikke ønsket bruke sin posisjon til å påvirke nettstedet.

Det er godt mulig at prinsen holder ord. Men at et medlem av en av klodens mest repressive regjerende familier (som også frykter en Twitter-drevet «arabisk vår») går til dette skrittet, hadde fortjent noe mer enn tausheten nyheten ble møtt med i Norge.

Prinsipielle betenkeligheter og hypotetiske muligheter er dog av underordnet betydning, om det ikke praktisk lar seg gjøre å unngå Facebook i lengden. Jeg tror som sagt at det er mulig, både for privatpersoner, bedrifter og institusjoner.

 

45 prosent av oss er ennå ikke på Facebook, og tjenester som har sitt utspring i det åpne nettet dominerer fremdeles den daglige nettbruken. Det finnes rikelig med alternativer for den som vil være sosial på nettet uten å låse seg fast til én aktør.

Vi har også historisk erfaring for at IT-selskaper med napoleoniske drømmer om dominans faller for eget grep – enten brukerne går lei (Myspace) eller myndighetene setter en strek for eventyret (Microsoft).

Et av de mest interessante tegnene på at utviklingen sjelden går spikrett i én retning, men liker å ta snirklete omveier, finner vi i den nyeste opplagsstatistikken fra Mediebedriftenes Landsforening.

Den viser at Morgenbladet, Klassekampen og Dag og Tid i 2012 fortsatte å være unntak fra regelen om at papir er på vei ut. Det er like mange forklaringer på mottrenden som det er medieanalytikere. Men i denne konteksten er det umulig å overse et påfallende fellestrekk ved de tre: Ingen av dem driver nettpublisering i større skala, eller forsøker å bygge en relasjon til leserne via sosiale medier.

Så hvem vet: kanskje den beste nettløsningen for medier i dag er å skynde seg langsomt, og leve med bli kalt for gammeldags i mellomtiden? It’s hip to be square.