I pakt med naturen

Besserwisser: Erik Tunstad betrakter vitenskapen fra sin utkikkspost i havgapet.

Indianerne jaktet bøffelen til nær utryddelse i god tid før Buffalo Bill. De slaktet for fote – av og til lot de hele flokker råtne, de var bare ute etter tungene. Da de hvite kom, hadde indianerne for lengst utryddet langhornet bison, kjempeflodsvin, kamel, hest, huleløve, hulebjørn, sabeltanntigre, ulike mammut- og mastodontarter, kjempedovendyr – for å nevne noen få fra en omfattende katalog.

I våre forestillinger besitter urfolk – og der igjennom våre forfedre – en spesiell økologisk innsikt. Samer og indianere, inuitter og aboriginere er i sin natur mer naturvennlige enn moderne, hvite, vestlige menn. Vi har sett det på film, der de takker hjorten for at den ga sitt liv, vi har lest Høvding Seattles tale, der han formaner de hvite om ikke å ødelegge naturen.

Studier av virkeligheten gir et annet bilde. Finnmarksvidda er overbeitet. Inuittene holder på sin eldgamle tradisjon med fangst av grønlandshval – en art som straks er utryddet, og senest denne uken kunne vi lese at USAs Arapahoindianere dreper utrydningstruede ørner – av religiøse grunner. Og går vi tilbake i tid, var det ikke bare indianerne: Hvor ble det av Europas store pattedyr? Hvor er New Zealands moaer, eller Madagaskars elefantfugler? Hvor ble det av Australias store pungdyr? Lignende historier finnes fra alle kontinenter, og gir oss et deprimerende bilde av oss selv. Vi har spist oss over kloden som soldatmaur – intet levende blir tilbake. Ingenting av dette slår meg som oppsiktsvekkende økologisk.

Jeg skriver dette fordi jeg er i optimistisk modus. Vi har aldri vært fredeligere enn nå, skrev jeg for to uker siden. Dagens påstand er at vi antagelig heller aldri har vært mer miljøvennlige. En av grunnene til at påstanden virker absurd, er at de fleste av oss er i stand til å se. Naturen dør!

Vi ser også at vi gjør ekstremt dumme ting. Kinesere bygger motorvei over Serengeti. Regnskogen hugges ned. Bilene spyr ut eksos og forbruker olje. Korallrevene rives i stykker, mens fiskeriene er omtrent like bærekraftige som indianernes bisonjakt.

Og vi velter oss i luksus. Så hvorfor denne utidige optimismen? Jo – fordi katastrofene ikke bare skyldes egoisme og uforstand. Hovedgrunnen til at verdens tilstand er så dårlig i dag, er at vi er blitt fryktelig mange. Setter vi denne faktoren til side, fremstår moderne mennesker, om noe, som mer miljøbevisste og -bevarende enn de før oss. Det er i dag vanskelig å tenke seg storskala nedslaktning av elefanter eller løver – rett og slett fordi vi for første gang i historien både forstår hvordan naturen fungerer og bryr oss om den. Takket være de siste tiårenes miljø- og klimabevissthet har storsamfunnet nådd en tilstand som gir grunn til optimisme: For første gang inngår vi kostbare, men forpliktende avtaler om miljøet.

Men våre forfedre, da? Det har aldri eksistert en tid der folk «respekterte» naturen – for naturens egen skyld. De var pragmatiske, akkurat som oss. Er du sulten? Drep noe.

I tillegg kjente de ikke naturen, slik vi gjør: For indianerne var bison en uuttømmelig ressurs. De «visste» at bøffelflokkene kom opp av et hull i jorden, et sted nær De store sjøer, stormende ut fra en uendelig underjordisk prærie. Mekanismen var at jo flere dyr du drepte, jo flere kom til …