Hvor er venstresidens Tea Party?

<b>Roper varsku:</B> De neokonservatives tidligere yndling, Francis Fukuyama, mener forskjellene melleom fattig og rik er blitt for stor i Vesten. Foto: Francesco Guidicini/Camera Press/Scanpix
Roper varsku: De neokonservatives tidligere yndling, Francis Fukuyama, mener forskjellene melleom fattig og rik er blitt for stor i Vesten. Foto: Francesco Guidicini/Camera Press/Scanpix

En gang var Francis Fukuyama de neokonservatives yndling. Nå mener han at demokratiet trues av kapitalismens utskeielser og etterlyser en Tea Party-bevegelse fra venstre.

Relaterte artikler
Fakta

Francis Fukuyama

Statsviter og forfatter.

Arbeider ved Stanford.

Berømt for boken The End of History and the Last Man (1989) der han hevder at historien som en kamp mellom ideologier er slutt: Etter den kalde krigen triumferer demokratisk kapitalisme. Boken ble omfavnet av amerikanske neokonservative.

Fukuyama har tatt avstand fra Bush-regjeringens nykonservative agenda. Utga i fjor storverket The Origins of Political Order.

– Professor Fukuyama, i ditt mest kjente essay, «Historiens slutt», erklærer du at etter Sovjetunionens fall har det liberale demokratiet gått sin seiersgang i verden. Nå hevder du i et nylig forskningsarbeid at denne formen for demokrati kan være truet av misforhold ved kapitalismen og globaliseringen. Hvordan vil du forklare en slik endring?

– Det blir feil å snakke om «kapitalismen» her, for det finnes ikke noe reelt alternativ til kapitalisme. Det som derimot skjer, er at økonomisk vekst og utviklingen av en moderne økonomi er i ferd med å stanse opp i USA, av flere grunner: Store teknologiske endringer har gjort ufaglært arbeidskraft overflødig, og mange mennesker i vestlige demokratier har mistet jobbene sine.

– Som jo er grunnen til at land som USA og Storbritannia har ønsket å gjøre økonomien «tjenestebasert».

– Vi har helt ukritisk støttet opp om en form for globalisering der det antas at verden raskt må gå over til et post-industrielt stadium. Men da har vi jo glemt selve grunnen til at sosialismen aldri slo an i USA – nemlig at en moderne økonomisk utvikling viser seg å skape middelklasse-samfunn der et flertall av befolkningen kan tilhøre middelklassen. Denne middelklassen var ansatt nettopp i den industrien som nå er lagt ned og flyttet til land som Kina.

– Selv om deler av middelklassen har beholdt jobbene sine, har inntekten deres stagnert, eller til og med sunket. Et lite mindretall på toppen har derimot tjent enormt på globaliseringen. Inntektsforskjellene i i-land er nå større enn noen gang tidligere. Hva slags konsekvenser får dét?

– Det er ikke bra for demokratiet. Hvis inntektene er noenlunde jevnt fordelt, og det ikke er veldig store forskjeller på fattig og rik, vil dette styrke fellesskapsfølelsen. Det vil styrke tilliten. Det politiske systemet vil ikke gi forkjørsrett til visse samfunnslag som dermed kan fremme sine egne interesser...

– ... noe som jo vil underminere demokratiet.

– Det du får i et demokrati der middelklassen svekkes, er en mye sterkere populisme, flere interne konflikter, og en manglende evne til å løse fordelingsspørsmål på en ryddig måte. Vi ser en slik styrking av populismen i USA nå. Den burde kommet fra venstre, men den kommer stort sett fra høyre. Folk fra Tea Party-bevegelsen viser et voldsomt engasjement så fort det blir snakk om myndighetene. De hater myndighetene. De føler seg forrådt av eliten.

– Men i USA begynner man vel nå å snakke mer åpent om problemet med sosiale forskjeller?

– Ja, dette er noe man gradvis begynner å innse. Den siste tidens snakk om forskjeller og fremveksten av Occupy Wall Street-bevegelsen tyder på det. Problemet er at det er uhyre vanskelig å skape engasjement rundt rene klassespørsmål i USA. President Obama ble avskrevet som «europeisk sosialist» da han foreslo å øke skattene til de rikeste. Debatter av denne typen, som tar utgangspunkt i klasse, har aldri vært populære – med unntak av en veldig kort periode under depresjonen på 1930-tallet.

– Den siste finanskrisen er ofte blitt sammenlignet med depresjonen. Så hvorfor har ikke venstresiden igjen gjort opprør mot de rike?

– Ja, hvor blir det av opprøret fra venstre? Jeg vet faktisk ikke. Dette er en krise som har oppstått på Wall Street, og som virkelig er nært forbundet med måten finanssektoren i USA er blitt fristilt på. Vanlige folk har lidd enorme tap, mens landets rikeste – finansfolkene – har tjent stort, og kommet bra ut av krisen takket være myndighetenes hjelpepakker. Så man skulle tro at alt lå til rette for en venstrepopulisme à la den vi så på 1930-tallet. En slags venstresidens Tea Party-bevegelse.

– Kan Occupy Wall Street-bevegelsen fylle dette tomrommet på venstresiden?

– Jeg tar faktisk ikke den bevegelsen alvorlig, fordi den har et så snevert sosialt grunnlag. Den består stort sett av de samme ungdommene som demonstrerte mot Verdens handelsorganisasjon i Seattle i 1999 – altså av anti-kapitalister. Venstresidens store problem i USA, rent sosiologisk, er at den hvite arbeiderklassen og lavere middelklassen gjerne stemmer på eller sympatiserer med Republikanerne, mens tilsvarende grupper i Europa støtter lojalt opp om sosialdemokratene. Med mindre Occupy-bevegelsen fanger opp disse, vil venstrepopulismen i USA aldri få stor oppslutning.

– Har krisen rett og slett ikke rammet hardt nok til at dét er mulig?

– Fordi sentralbanken og finansdepartementet kom finanssektoren til unnsetning, har krisen ironisk nok ikke utviklet seg til økonomisk depresjon, slik den gjorde på 1930-tallet, med en arbeidsløshet på opp mot 20 prosent. Den gang kunne president Franklin D. Roosevelt restrukturere de store bankene. Jeg tror dét er eneste løsning på dagens problemer – å restrukturere store banker som Goldman Sachs, Citigroup og Bank of America, gjøre dem til mindre enheter som ikke lenger er too big to fail – man kunne latt dem gå konkurs. Men så langt har dette ikke skjedd.

– President Obama er kanskje ikke så modig som Roosevelt var?

– Obama hadde virkelig sjansen da krisen var på sitt verste, da Newsweek skrev på sin forside at «nå er vi alle sosialister». Da kunne bankene ha blitt nasjonalisert, og deretter solgt stykkevis og delt. Men i sitt syn på hva som er mulig og ønskelig, er Obama og staben hans fortsatt veldig preget av hensynet til de store bankene.

– Obama og de innflytelsesrike rådgiverne hans, som finansminister Timothy Geithner, er kanskje selv del av den «ene prosenten» som Occupy-bevegelsen er så sinte på?

– De er helt klart del av den prosenten. De omgås jo guruene fra Wall Street. Lloyd Blankfein, direktøren i Goldman Sachs, hadde flere møter med Geithner i løpet av krisen. En så tett kontakt vil helt klart prege verdensbildet i Det hvite hus.

– Men vil du faktisk hevde at Republikanerne er noe mindre bundet til Wall Street?

– Langt ifra, republikanske politikere er jo kjøpt og betalt av Wall Street. Så hvorfor fortsetter deler av arbeiderklassen å stemme på dem? Etter mitt syn kan dette til dels forklares med amerikanernes sterke mistillit til alle former for styring, en mistillit som har røtter langt tilbake i historien. I dag gjenspeiles den av politikere som Sarah Palin, som først og fremst kritiserer Obama fordi han gikk på Harvard. Det finnes elementer i amerikansk politikk av populistisk motstand mot å bli styrt av eliten.

– Selv Tea Party-bevegelsen er da i stor grad finansiert av milliardærer, som står for alt det jevne Tea Party-medlem er motstander av?

– Tea Party-bevegelsen er virkelig en grasrotbevegelse, så jeg kjøper ikke konspirasjonsteoriene om at det er rike milliardærer som står bak. Det er et voldsomt engasjement for eksempel blant Ron Pauls tilhengere; det vil du merke hvis du drar på møtene deres. De er ofte unge, og har denne libertarianske forestillingen om at styring er roten til alt ondt. Så Tea Party-aktivistene mener nok det de sier, de er ikke ført bak lyset av milliardærene. Men det er riktig at de jobber mot sine egne økonomiske interesser, og for interessene til eliter som de burde forakte. Jeg skjønner ikke helt hvorfor de gjør det.

– Hvorfor når ikke Obama ut til disse frustrerte menneskene?

– Han har aldri tatt til orde for noen annen økonomisk politikk enn den klassiske oppskriften til Demokratene, med økte offentlige utgifter. I økonomiske spørsmål har Demokratene aldri gjort annet enn å skue bakover til 1970-tallet, en sterk stat og så videre, eller til fagforeningene – som er veldig globaliseringsfiendtlige.

– Hva burde Obama ha gjort i stedet?

– Fra et amerikansk ståsted synes jeg faktisk den tyske modellen er svært interessant. Tyskland er fortsatt verdens nest største eksportør, men sammenlignet med USA har tyskerne vært langt flinkere til å beskytte industrien og arbeiderklassen. USA trenger en strategi der målet ikke er å øke de samlede inntektene, men å beskytte middelklassen, ved at vi forholder oss til verden og til globaliseringen på en måte som tjener interessene til det store flertallet i USA. En slik strategi har Demokratene aldri klart å formulere.

– Da Gerhard Schröder var kansler i Tyskland, gjennomførte han en rekke omstridte arbeids- og velferdsreformer, kalt Agenda 2010, som brøt med klassisk sosialdemokratisk tenkning. Har USA noe å lære av dette?

– Sosialdemokratene i Tyskland har klart å skape et mer fleksibelt arbeidsmarked, og en velferdsstat som er vennligere innstilt til kapitalistisk konkurranse. Den tradisjonelle målsetningen, der det eneste som teller er stadig bedre sosiale ordninger, er ikke lenger enerådende i Tyskland, og det er bra. Noe av problemet i Europa i dag er at Frankrike og Italia ikke har gjennomført lignende reformer.

– Vil det å beskytte middelklassen på denne måten innebære en ny form for global proteksjonisme?

– Vi skulle aldri ha latt kineserne få avindustrialisere store deler av verden. Kineserne har klart å sette vestlige land opp mot hverandre, stjålet teknologien deres, i bunn og grunn. De har lyktes fordi alle i Vesten har fulgt en kortsiktig tankegang: «Kan hende blir vi snart feid av banen av kineserne, men vi må tjene penger nå, hvis ikke gjør noen andre det. Så la oss gjøre forretninger med dem, selv om vi taper på det.» Dette er veldig korttenkt. Vi skulle vært mye tøffere mot Kina.

– Er det for sent å snu?

– Ja, særlig for USA. Alt vi hadde av viktig industri er forsvunnet til Kina.

– Følelsen av hjelpeløshet er rådende også i Europa. EU-politikerne kommer stadig med nye løsninger på euro-krisen, men klarer ikke å få med seg finansaktørene i resten av verden. Er politisk styring fortsatt mulig når finansmarkedene har så stor makt?

– Mangelen på politisk styring skyldes ikke bare press fra markedet. Moderne demokratier sliter også med at de politiske prosessene ofte kuppes av grupper som er godt organiserte, men som ikke er representative for befolkningen som helhet. Her har du Hellas’ problem i et nøtteskall: Alle sosiale grupper – farmasøyter, leger, offentlig ansatte, arkitekter – inngår i en tett allianse som kontrollerer prisene, samtidig som den stort sett unngår skattlegging. Disse gruppene har tjent en formue, mens landet er dømt til å gå konkurs.

– Teknokrater og rådgivere utenfra skal nå inn og reformere det greske systemet. Hva slags følger vil det få for demokratiet?

– Mitt tips er at Hellas kommer til å tre ut av euro-samarbeidet, fordi gresk opinion vil se enhver innblanding utenfra som en udemokratisk tvangsinnføring av en politikk de ikke ønsker. Grekerne vil jo aldri kunne bli som tyskerne, eller hva?

– Kan Europa bevare demokratiet i sitt desperate forsøk på å redde euroen?

– Hele det europeiske prosjektet har vært elitestyrt fra starten av. Det har jo vist seg at hver gang et land har holdt folkeavstemning, og folk har stemt mot de nye reguleringene fra EU...

– ... så har avstemningen blitt holdt på nytt.

– Budskapet fra eliten i EU har vært: «Greit, dere stemte feil nå, da bare fortsetter vi helt til dere stemmer riktig.» Det finnes nå ytterliggående høyrepopulistiske partier så å si i alle EU-landene. De er mot EU og mot innvandring, av nøyaktig samme grunn – de opplever ikke at eliten i Europa taler deres sak.

– Autoritære styresett ser derimot ut til å få økt oppslutning. For eksempel er tyske næringslivsfolk som reiser til det kommunistiske Kina, fulle av lovord om det politiske systemet. De snakker hele tiden om hvor raskt det går an å fatte viktige avgjørelser der.

– Næringslivsfolk fra USA sier det samme. Kontrasten er spesielt slående når man sammenligner Kina med Europa og USA, der det nå synes umulig å få bestemt noe som helst.

– Betyr dette at det autoritære Kina vil bli et nytt forbilde for verden? Det er i såEfall stikk i strid med din antagelse i «Historiens slutt», om at demokrati er den politiske modellen verden nå foretrekker.

– Nei, Kina vil aldri kunne bli et forbilde for verden. Vårt nåværende vestlige politiske system har noen helt grunnleggende mangler, men det kinesiske systemet vil heller ikke fungere. Det er et dypt urettferdig og umoralsk system der hvem som helst kan miste alt de eier på et øyeblikk, der folk dør i togulykker på grunn av en gjennomgående mangel på åpenhet og gjennomsiktighet, og der korrupsjonen rår. Alt nå demonstrerer folk over store deler av Kina...

– ... og kommunistpartiet frykter at oppstanden har likhetstrekk med den arabiske våren.

– Når de politiske lederne ikke lenger kan levere like sterk økonomisk vekst, vil det bli åpenbart hvor moralsk sårbare de er. Det er fortsatt det liberale demokratiet som gjelder her i verden, til tross for alle dets feil og mangler.

 

Oversatt fra engelsk av Cato Fossum

©Der Spiegel