Hva kan gjøres?

Bekymringsmelding: Det er nødvendig å problematisere barnevernets dobbeltrolle som hjelper og som politi og aktor, skriver Gro Hillestad Thune, som fronter aksjonsgruppen «Concerned citicens».
Bekymringsmelding: Det er nødvendig å problematisere barnevernets dobbeltrolle som hjelper og som politi og aktor, skriver Gro Hillestad Thune, som fronter aksjonsgruppen «Concerned citicens».
En grunn til at det er vanskelig å nå frem med kritikk, er barnevernets taushetsplikt – som er viktig, men som bidrar til den rettsløsheten mange opplever.

barnevern

Norsk barnevern blir sterkt kritisert i India og flere andre land. Det er lett å gå i forsvar. Er det noen som vet å ta godt vare på barn, er det personer med barnefaglig kompetanse ansatt i norske kommuner! Likevel melder spørsmålet seg: Hvor sikre kan vi egentlig være på det?

Det er grunn til å minne om de tidligere barnehjemsbarnas kamp for erstatning på grunn av alvorlig omsorgssvikt og overgrep ved offentlige barneinstitusjoner. Hovedforklaringen på at det kunne skje, var manglende innsyn og svikt i det offentlige tilsynet. Tilliten til de personene som hadde ansvar for barna, var for stor. Bekymringen for at noen ville misbruke sin makt var for liten.

Dagens barnevern foregår også bak lukkede dører. Oppgaven er krevende. Den enkelte ansatte har vide fullmakter og myndighet til å gripe dramatisk inn i menneskers liv. Det innebærer mye makt på få hender og en tilsvarende svak posisjon for det enkelte barn og foreldrene. Mange i kontakt med barnevernet opplever det samme som barnehjemsbarna, nemlig at kontrollen utenfra med det som skjer er for dårlig.

Bare spør:

 

14-åringen som har sittet i rullestol siden i fjor vår, da barnevernet tvang ham vekk fra hjemmet inn på en institusjon for ungdom med adferdsproblemer. Like før hadde han løpt glad rundt på fjellet sammen med storebror og lillebror. Seks uker etter at barnevernet hadde overtatt omsorgen for ham, var han så avkreftet at han ikke var i stand til å stå på egne ben. Barnevernets melding til Fylkesmannen var at han hadde det bra, og det ble godtatt. En bekymringsmelding fra over 30 personer i guttens omgivelser forandret ikke noe.

 

Den somaliske moren som ringte politiet fordi datteren ikke var kommet hjem fra skolen. Politiet kunne fortelle at barnevernet hadde vært og hentet henne.

 

Besteforeldrene som barnevernet straffet med redusert samvær da de oppdaget at datteren deres/barnets mor uten varsel dukket opp til en familiebegivenhet hvor barnet var til stede. Etter reglene skulle samværet skje uten moren til stede.

 

Den unge tenåringsjenten som ble hentet hjemme i nabolaget sammen med foreldre og tre søsken av barnevernet, som hadde med seks politibetjenter i uniform med køller og skjold – midt på lyse ettermiddagen. Etter noen dager var hele familien hjemme igjen og har vært der siden.

Ingen vet hvor mange som opplever slikt. Nokså sikkert flere enn vi tror, mange av utenlandsk opprinnelse. I hvert fall er det i innvandrermiljøer en økende frykt og mistillit til det norske barnevernsapparatet. Derfor bør vi – det sivile samfunn – kjenne vår besøkelsestid og rette et skarpt lys mot problematiske sider ved barnevernets praksis. Vi kan ikke leve med en situasjon hvor mennesker utsettes for krenkelser og overgrep fra offentlig ansatte betalt for å gi barn hjelp og trygghet.

Som menneskerettighetsjurist blir jeg selv stadig kontaktet av bestemødre, tanter, mødre og fagpersoner som beskriver hvordan barnvernet påfører barn og foreldre urimelige belastninger. Det er nettopp opplevelsen av å være rettsløs mange beskriver i møte med barnevernsansatte som overhører, overkjører eller misforstår, bygger på diffuse bekymringsmeldinger fra skole og barnehage og handler på grunnlag av antagelser og dårlig dokumenterte påstander. Kontrollapparatet oppleves å være til liten hjelp, dels fordi man er mer opptatt av formalia enn krenkende praksis, dels fordi barnevernets barnevernsfaglige vurderinger tillegges uforholdsmessig stor vekt. Også advokater bekymrer seg for rettssikkerheten i barnevernet.

Å bli fratatt et barn med makt er sannsynligvis for mange verre enn å komme i fengsel. Men rettssikkerheten er på langt nær like god. Det fremgår tydelig av de store dokumentbunker jeg mottar i posten, og nødskrik i telefonen. Vantro og mistillit formidles fra barnets omgivelser. Tror jeg det kan være snakk om menneskerettighetsbrudd? Ja – det tror jeg faktisk ganske ofte. Og i de sakene jeg har gått inn i, har barnevernets uforsvarlige håndtering av saken mest av alt gått ut over barna.

En grunn til at det er vanskelig å nå frem med kritikk, er barnevernets taushetsplikt – som er viktig, men som bidrar til den rettsløsheten mange opplever. Presseetiske hensyn gjør det vanskelig for media å formidle en historie om krenkende behandling av barn og foreldre. Journalisten trenger barnevernets kommentar, men den kan de ikke få på grunn av taushetsplikten. De få gangene historier likevel kommer frem i offentligheten, blir de lett møtt med et skuldertrekk. «Det må nok ligge noe alvorlig bak. Barnevernet vet nok hva de gjør.»

Mange som jobber i barnevernet gjør en stor innsats og fortjener respekt. Det er systemet som må forbedres. Det er nødvendig å problematisere barnevernets dobbeltrolle som hjelper og som politi og aktor. Alternative måter å styrke rettssikkerheten på må på bordet, drøftes og gjennomføres. Og kanskje aller viktigst: Ansatte må få flere korrektiver. Feil blir alt for sjelden registrert, korrigert og unnskyldt. Sakene hvor folk har dårlige erfaringer og er sinte på barnevernet, blir i for liten grad analysert og brukt konstruktivt til å lære og til å bli bedre. Mer samarbeid må til med innvandrermiljøene om utfordringer knyttet til kulturforskjeller. Og ikke minst – den makt hver enkelt ansatt har over menneskeskjebner må problematiseres mer, både i utdanningen og i praksisfeltet.

Kort sagt, her er det mye å gå løs på for den barneministeren som ønsker å gjøre en innsats for å sikre barna et barnevern de fortjener og som vi kan stole på.

 

Gro Hillestad Thune
Advokat og
menneskerettighetsrådgiver