Kjønnskampen foregår på mange slagmarker, men en av de mer interessante er selve forskningen som beskjeftiger seg med kjønnsforskjeller. For det er her debattanter og ideologer uunngåelig henter sin ammunisjon til fortsatt beskytning av hverandre. Undersøkelser som tas til inntekt for at forskjellene mellom kjønnene enten skyldes sosialisering og gamle stereotypier eller er evolusjonens uutslettelige spor i hjernevindingene våre. Men også forskningen selv opplever kamper. – Vitenskapen opplever også pendel-svigninger, og akkurat nå merker mitt forskningsområde så avgjort en bevegelse inn mot midten, sier Margaret McCarthy. Som professor i fysiologi ved University of Maryland forsker hun selv på kjønnsforskjeller hos dyr, men følger feltet bredt. – Vi ser en reaksjon på ideen om at de to kjønnene fra naturens side er kolossalt forskjellige, den tenkningen som har dominert dagsorden de senere årene – du vet, hele retorikken om Mars og Venus.
Hjernemisunnelse. Mars og Venus har vært innbringende. I 2003 fikk psykolog S.B.-C. ved Cambridge University, Simon Baron-Cohen slik et folkelig gjennombrudd med boken The Essential Difference, hvis hovedhypotese er at kvinners hjerner er optimalisert for empati, mens menns er optimalisert for å forstå og konstruere systemer. Halvparten av det poenget løp den amerikanske nevropsykiateren Louann Brizendine straks videre med. I bestselgeren The Female Brain fra 2006 fremstiller hun den kvinnelige hjernen som et overlegent redskap for følelsesmessig forståelse og kommunikasjon. Et vidunder som nødvendigvis måtte etterlate måpende menn med akutt «hjernemisunnelse». – Den var ikke helt heldig, sier McCarthy. – Og en kritisk gjennomgang viser at forskningsresultatene er sterkt overfortolket. Et eksempel er Brizendines understrekning av at strukturen corpus callosum, som forbinder de to hjernehalvdelene, er større hos kvinner og dermed gir dem en seksfelts motorvei for kommunikasjon. Konklusjonen var basert på en undersøkelse av 14 hjerner og den er senere grundig tilbakevist. Nyere forskning har også gitt Baron-Cohens empatiforskjeller et skudd for baugen. Han bygget særlig på selvevaluering, hvor kvinner og menn selv uttalte seg om hvor godt de forsto andres følelser. Hvis man derimot bruker mer objektive mål og ber forsøkspersoner avlese og bedømme følelser uttrykt i ansikter på en dataskjerm, viser det seg for det meste ingen kjønnsforskjeller. – Det har ikke forplantet seg til den brede offentlighet ennå, sier McCarthy. – Men den seriøse forskningen er på vei bort fra forestillingen om at det er en avgjørende forskjell på kjønnene. Kjønnet adferd oppstår i et komplekst samspill mellom gener, hormoner, sosialisering og kognitiv utvikling.
Testosteron. Selv den mest forherdete sosialkonstruktivist må erkjenne at begynnelsen på det hele og dermed en nøkkel til forståelse av kjønnsforskjeller er testosteron i fostertilstanden. Særlig mellom 8. og 24. svangerskapsuke overrisles guttefostre av testosteron produsert i deres egne testikler, mens jentefostre til sammenlikning eksponeres for ganske lite. Hormonet og dets nedbrytningsprodukter går rett til hjernen, som er fylt med reseptorer for testosteron.
– Hos samtlige dyrearter vi har undersøkt, påvirker denne syndefloden av testosteron alt fra hjernecellers overlevelse til deres kjemi og dannelsen av kommunikasjonsforbindelser, sier McCarthy.
– Det er vanskelig å forestille seg at mennesket skulle være den eneste arten hvor denne ombygningen ikke betyr noe.
Det er vanskelig å nærstudere hjernene hos små eksemplarer av Homo sapiens. Til gjengjeld kan man se en tydelig sammenheng mellom testosteron og adferd i lek. Undersøkelser finner igjen og igjen at allerede fra ni måneders alder har jenter og gutter forskjellige preferanser for leketøy og type lek. Særlig viser gutter sterke preferanser for mer mekaniske saker som biler og baller fremfor dukker og bamser, jentene har ikke fullt så sterke preferanser, men heller relativt sett mer til dukkene. Samtidig har guttene et høyere aktivitetsnivå og bruker betydelig mer tid på «voldsom lek».
– Dette er forskjeller som er langt større enn hva som helst man kan finne i intellektuelle prestasjoner og personlighet, sier McCarthy.
Og de kan ikke alene forklares med foreldrenes trang til å presse kjønnsstereotypier ned over hodet på sine avkom. Dels gjenfinner man samme mønster hos rhesusaper, som er fremmede for både dukker og brannbiler og aldri har fått opplyst hva som passer seg for hvilket kjønn. Dels kan man konstatere sammenheng mellom testosteronnivået hos jentefostre og graden av kjønnsstereotyp adferd senere i livet.
Overlapping. Jenter med CAH, congenital adrenal hyperplasi, produserer på grunn av en genetisk feil mannlig kjønnshormon i fostertilstanden. Etter fødselen leker disse jentene betydelig mer som gutter, og de leker mer med gutter enn jenter i kontrollgruppen.
– CAH-jentene er en spesiell gruppe, men mye tyder på at testosteronnivået innenfor normalområdet påvirker de individuelle forskjellene, sier McCarthy.
Man har målt hormonnivåer i fostervann og navlestrenger og funnet at høyere testosteronnivå hos jentefostre henger sammen med dels mindre kjønnstypisk adferd i lek, dels et økt aggresjonsnivå som nærmer seg gutters og menns.
– Man skal ha for øyet at all adferden og de mentale egenskapene vi snakker om i sammenheng med kjønn ikke er et enten-eller. Det er snakk om normalfordeling for begge kjønn. Man kan se det for seg som to klokkekurver som overlapper hverandre, men kan være mer eller mindre forskjøvet.
Rosa leker. – Hvordan de kurvene forskyves er jo et interessant spørsmål, lyder det fra lektor i nevrovitenskap ved Rosalind Franklin University i Chicago, Lise Eliot.
I boken Pink Brain, Blue Brain fra 2009 peker hun på hvordan små biologiske forskjeller kan vokse seg større fordi sosialisering får lov å støtte opp under dem. Som hun sier:
– Det finnes ganske riktig konstaterbare forskjeller, både hos voksne og barn. Men vi er altfor villige til å anta at fordi de har en biologisk rot er de også uforanderlige. Man hører hele tiden uttrykket hard-wired, men glemmer at hjernen er et ytterst plastisk organ, som livet igjennom formes av opplevelser og erfaringer.
Eliot peker på studier som viser at de helt tidlige forskjellene i lekeadferd og villskap forsterkes når foreldre og omverden spiller med. Eksempelvis konstaterte en gruppe fra Cambridge University i 2005 at graden av «kjønnstypisk» lek hos jentebarn ikke bare henger sammen med testosteron, men også hvor mye foreldrene oppmuntrer det kjønnstypiske i forbindelse med leketøy.
– Jeg synes jo det er interessant at i takt med at aksepten av biologiske kjønnsforskjeller har vunnet frem, er leketøyet blitt mer kjønnet enn noen gang før. Skarpt oppdelt med rosa og dukker til jentene, mens guttene får noe med action i. Man dyrker og forsterker altså noen forskjeller og peker så på hvor store de er, sier Eliot.
Hun påpeker at foreldres forventninger til barn også svært tidlig er knyttet til kjønn. Det fremgår blant annet av et eksperiment hvor fedre og mødre ble bedt om å stille opp med sine seks månder gamle barn, som uten foreldrenes tilstedeværelse ble testet av forskerne for å se hvor bratt underlag de kunne kravle seg oppover. Det var ingen målelig kjønnsforskjell i ungenes evner. Det var det til gjengjeld i foreldrenes hoder. Da de ble bedt om å gjette på hvor steil kravletur barna deres kunne klare, ble jentenes kapasitet solid undervurdert sammenliknet med guttenes.
– I forlengelsen av dette har andre studier konstatert at foreldre i høyere grad oppfordrer guttene sine til å våge noe rent fysisk. Bare klatre opp i det treet, og få nå støttehjulene av sykkelen din, ikke sant? Jentene råder de til å være forsiktige. Til gjengjeld snakker mødrene mer med jentene i førskolealderen enn med guttene.
Kultur og matte. Dermed er vi kommet til de kognitive forskjellene vi ofte får repetert. Jenter snakker i gjennomsnitt en måned tidligere enn gutter, og opp gjennom skolen har de bedre verbale evner og større leseferdighet. Gutter klarer seg derimot bedre enn jentene i mattematikk. Slik har det i hvert fall sett ut i amerikanernes National Assessment of Educational Progress hvert eneste år siden de begynte å måle i 1971.
– Det er riktig, medgir Eliot.
– Men det er et viktig poeng her at bildet kan modifiseres av sosiale faktorer.
Jentenes leseforsprang er således mer enn dobbelt så stort i Norge og Østerrike som i Japan og Mexico. I USA har det matematiske gender-gap slik det blir målt ved universitetenes opptaksprøver, skrumpet de siste 20 årene, og ser man på de internasjonale Pisa-undersøkelsene fremgår det at størrelsen på gapet varierer sterkt. I land som Island og Thailand er det rett og slett snudd på hodet, så jenter klarer seg best. I artikkelen «Culture, Gender and Math» i tidsskriftet Science fra 2008 påpeker Luigi Guiso fra Northwestern University i Illinois at land med høyere grad av likestilling systematisk har mindre forskjell mellom de to kjønnenes prestasjoner i mattematikk.
Personlighet. Akademiske prestasjoner kan trenes, men hva med personlighet? Ifølge en artikkel publisert i tidsskriftet PloS one i januar er personlighetsforskjellene mellom kjønnene langt større enn hittil antatt. Her tar vi kanskje endelig fatt i den definerende forskjellen? I hvert fall erklærer de tre forfatterne at: «Det er vanskelig å overdrive den teoretiske og praktiske betydningen av kjønnsforskjeller når det gjelder personlighet.»
Marco del Giudice fra universitetet i Torino og hans to kolleger fra Manchester University går den amerikanske psykologen Janet Hydes syv år gamle «Gender Similarities Hypothesis» etter i sømmene. I 2005 satte Hyde opp en oversikt over 46 meta-analyser av personlighetstrekk og fant at forskjellene mellom kvinner og menn for de ulike trekkene typisk ligger på mellom ti og 35 prosent og på det høyeste sniker seg opp på 100 prosent. De største forskjellene finnes i «varme», «følsomhet» og «engstelighet», der kvinner skårer høyest, samt i «emosjonell stabilitet», «dominans» og «regelbundethet», der menn tar ledertrøya. Men de relativt beskjedne avstandene mellom kjønnene skyldes en dårlig målemetode, sier del Giudice nå. I stedet for å sammenligne kvinner og menn innen hver enkelt personlighetsfaktor gjør han en såkalt multivariat analyse, som tar samtlige faktorer med i betraktning og angir forskjellen i det samlede bildet av personligheten. Trekløveret kaller det «global personlighet». Og i den er det skarve ti prosent overlapp mellom kurvene for menn og kvinner – herav overskriften The Distance Between Mars and Venus.
I kjølvannet har det vært diskusjon om metoden, om hvordan man overhodet skal forstå forskernes globale personlighetsmål, og om hvorvidt de konkrete forskjellene er en evolusjonær tilpasning. Samtidig glemmer man kanskje det mest interessante – nemlig å heve blikket mot de dataene som peker på kulturelle modifikasjoner.
Tilbake i 2008 undersøkte David P. Schmitt fra Bradley University i Illinois personlighetsdata fra 60 land og i alt 40 000 personer, og fant kjønnsforskjeller alle steder. Men det overraskende var at disse forskjellene er større i likhetsdyrkende, moderne, industrialiserte nasjoner enn i tradisjonelle og fattigere samfunn. To utearbeidende norske akademikere befinner seg altså personlighetsmessig lenger fra hverandre enn en bonde og hans hjemmearbeidende kone i det patriarkalske Botswana.
Schmitts tolkning er at det moderne, progressive velferdssamfunnet løfter den basale overlevelsens tunge byrde fra menneskenes skuldre og dermed gir plass til at forskjeller i interesser og tendenser som er predisponerte og evolusjonært begrunnet kan utvikle seg og springe ut i fullt flor.
– Og interessene er vitterlig forskjellige, sier Lise Eliot. – Når man spør etter unge menns og kvinners yrkesinteresser, er det generelle bildet grovt sagt at menn vil arbeide med ting, mens kvinner vil arbeide med mennesker.
Her snakker vi om normalfordelinger som er en hel standardavvikelse fra hverandre, hvilket er mye i psykologien.
– Hvor den forskjellen kommer fra? Det vet vi ikke, sier Eliot.
Epigenetikk. – Hvis vi vil lenger og dypere ned i vår viten, må forskningen på kjønnsforskjeller forfølge en mer kompleks dagsorden, sier Margaret McCarthy.
Forskningen må bort fra å søke etter selve den avgjørende forskjellen mellom kvinner og menn som om det var en hellig gral.
– Fremtidens store oppgave er ikke å katalogisere forskjellene og krangle om hva som er biologi og miljø, men derimot å oppklare mekanismene for det subtile samspillet mellom biologi og sosialisering, sier McCarthy.
Hun er selv på vei inn i det feltet man kaller epigenetikk. Her kartlegger man hvordan arvemassen vår fortolkes og omfortolkes i og med at enkelte gener i en gitt celle kan tennes eller slukkes i en nøye regulert prosess. En prosess som settes i gang av alle slags påvirkninger utenifra – altså det vi i bredeste forstand kaller miljø. Når det kommer til epigenetikkens rolle for kjønnsforskjeller er man ennå bare kommet til dyreforsøk, men de gir allerede interessante resultater.
Ta nå rottemødre og effekten av den måten de behandler ungene sine på. Oppildnet av en spesiell lukt fra hannenes urin, slikker og rengjør mødrene hannungene sine mer enn hunnunger i samme kull. Og man kan se at det gjør en forskjell for gen-aktiviteten i områder av hjernen som nettopp er kjent for størrelsesmessige forskjeller knyttet til kjønn. Det er forskjeller som kan følges helt inn i voksenlivet. Hvis man lurer rottemoren med duftspray og får henne til å slikke hunnungene sine litt ekstra, blir hjernene deres til en viss grad ommøblert og adferden senere i livet mer maskulin.
– Om lignende mekanismer gjør seg gjeldende for gutter og jenter? Vi vet det ikke, men det er ikke usannsynlig at hormoner og sosial interaksjon til sammen virker på genene våre, og dermed organiserer noen kjønnsforskjeller i hjernen, sier McCarthy.
– Kanskje kjønnskampen i virkeligheten først og fremst utspilles i DNA-et vårt.
Lone Frank er vitenskapsjournalist i danske Weekendavisen. Norsk enerett: Morgenbladet.
Ingen kommentarer