Halals tilsløring i Norge

Dagens veterinærer slår ring rundt norske slakterier og kaster sten feil vei.

Kjøttproduksjon

Anne Viken mener jeg er upresis fordi jeg påstår at debattene rundt halal tildekker det instrumentelle dyrehold (i Morgenbladet 9- mars). Hun mener jeg løsriver «avlivingsmetoden halal frå konteksten slaktinga foregår i». Jeg vet utmerket godt at halal-slakt er industrialisert. Jeg har sett lam bli slaktet i stor stil på Fatland, og ville ikke forstått at en tusj-strek på veggen skulle indikere retningen til Mekka eller at mumlingen slakteren utsa for hvert strupekutt var en bønn, om jeg ikke hadde blitt fortalt det på forhånd. Det var ingenting som var annerledes enn det vanlige norske såkalte humane og moderne slaktet. Det var langt fra forestillingen om «religiøs slakting», og ingenting ved det som var Gud, dyret eller mennesket verdig.

Mitt lille poeng var at debatten om halal tilslører en substansiell beskrivelse av det industrielle dyreholdet.

Ser man på hva som skrives om halal, skulle man tro at muslimer driver villet dyremishandling i Norge. Søker man på «halal» på norske nettsider, er islamhatet like overveldende som den manglende kunnskapen. Facebooksiden «NEI til halal slakting i Norge» er typisk. Her er det forestilling om systematisk dyremishandling kombinert med: «Hvorfor skal de forpulte muslimkreka velsigne kjøtt. […] Hvorfor skal landet rette seg etter ønsker som de jævlene bringer med seg fra søpplelandene sine!!! faen å jeg misliker denne svakheten som blir vist mot dem!»

I dagens Norge foregår halalslakt med bedøvelse etter norsk lov. Det er ingen annen forskjell enn en bønn. (Metafysisk kan man godt ta avstand fra det, slik Tore Stubberud og strenge sikher gjør, men ikke i et dyrevelferdsperspektiv.)

At Viken vil gjøre avliving uten bedøvelse relevant for denne norske konteksten, fører nettopp til fortsatt å vende fokus fra de etiske problemene knyttet til industriell slakt. Med den konsekvensen at Dyrevernalliansen systematisk mottar telefoner fra selvgode nordmenn som mener vi burde forby halal, med argumentet: «Halalslakt fordrar at dyret skal være levende når det slaktes. Derfor burde dette være forbudt i Norge.» Samtidig degges det opp om en forestilling om at dyrevelferden i Norge er lik glansbildene Animalia og Gilde trykker.

Å tegne egen godhet ut fra andres forestilte ondskap er ikke alltid en god idé – historisk sett – i hvert fall ikke for dyrene. Det var også med dyrevernspatos at kosher ble forbudt i 1929. Men man kan jo lure på hvordan dagens mattilsyn ville reagert hvis de hadde kommet til et slakteri som drev slik man gjorde i Norge den gangen.

På sin blogg har Viken typisk nok lagt ut videoer av halal og kosher for å belegge lidelse og ondskap med advarselen: «Obs! Sterke bilder» (de er neppe fra Norge). Vi savner tilsvarende videoer av et typisk norsk slakteri, der ting går galt, som det gjør rett som det er. Det er en grunn til at Nortura ikke tillater filming på slakterier.

Hvis de anti-jødiske og anti-muslimske holdningene ville føre til bedre dyrevelferd, ville det i det minste vært en god konsekvens. Norske veterinærer er ansvarlige for norsk dyrehelse. Vi forventer at Viken og hennes profesjon bidrar til en offentlig beskrivelse av de faktiske forhold, men dagens veterinærer slår ring rundt norske slakterier og kaster sten feil vei. Skal man kjempe den ellers legitime kampen mot slakt uten bedøvelse i andre land, er den norske offentligheten klart feil adresse.

Runar Døving

Sosialantropolog og professor ved Markedshøyskolen