Gjerrig vår

<b>Mars i Paris:</b> Kalde vinder langs kanalene.  <i>Foto: Peter mark/Scanpix </i>
Mars i Paris: Kalde vinder langs kanalene. Foto: Peter mark/Scanpix

Noe hadde smilt til meg, noe fremmed, et smil jeg ikke hadde bedt om, skriver Anne Grete Preus.

Det suser i de glisne løvtrærne langs Canal Saint-Martin. En og annen bil farer langs kanalen nedover mot Bastille-plassen eller nordover mot Place de Stalingrad. Enda sjeldnere skynder noen seg over de gamle jernbroene denne søndagskvelden. Det er tidlig vår i Paris.

Jeg er nok ikke den eneste skandinaven som har overvurdert marsværet der jeg, i altfor tynn frakk med oppslått krage, krøker meg sammen for å bli et mindre vindfang for de sure kastevindene langs den brede kanalen.

Det er kjølig ute, men ikke inni meg. Jeg tar raske skritt nedover Rue Dieu, Guds gate, og runder noen hjørner før jeg skimter blinde fru Justitia i en enorm utgave midt ute på Place de la Republique.

Målet for kveldsturen er Chez Jenny, et ærverdig, men folkelig brasseri på det sydøstlige hjørnet av den digre plassen.

Jeg passerer et stengt mini-tivoli, som på dagtid byr parisiske unger en magisk tur i en liten lastebil eller på en rosa ponny. Nå er det øde, og ingen bekymrede eller lykkelige barneansikter er å se.

Lenger borte holder noen uteliggere på å rigge seg til for natten. Uteligger – ordet trer en grå hette over hodet deres. Vi som har innrettet oss bedre, kan smykke oss med mange ansikter. Vi er sønner, mødre, unge, gamle, omtenksomme, sinte, intelligente, grådige, professorer og håndverkere. Uteliggere blir ikke tillagt verken fortid eller framtid, som om tiden for dem står stille. Det hender vi oppgir kjønn, hvis det gjelder en kvinne, fordi det påkaller enda sterkere stigmatisering, men stort sett visker ordet uteligger ut alle personlighetstrekk.

For noen år siden, da jeg var ny i Paris, ble min enfoldighet satt på plass. Jeg var først ute til en avtale nede i latinerkvarteret. Vi skulle møtes ved fontenen på Saint-Michel. Jeg sto og trippet, kikket på klokka, og da jeg så opp, møtte jeg det sørgelige blikket til en umiskjennelig solbrun, groskitten og skjeggete mann. Overrumplet sendte jeg ham et smil han returnerte og blottet en hvit tanngard som både avslørte hans unge alder og at tilværelsen på gata ikke hadde vart i uminnelige tider, slik jeg automatisk antok for typer som ham. Han sto bare noen meter fra meg, og jeg kjente den stramme stanken. Rask på labben straks kontakten var etablert, satte han et par blå øyne i meg.

– One euro?

Før jeg rakk å reagere på at han snakket engelsk og altså treffsikkert hadde plassert meg som ufransk turist, hadde jeg puttet hånden i lomma for å finne fram en slant. Det var ingen tvil. Tennene, engelsken – dette var en type som nylig hadde havnet i elendigheten. Sikkert yngre enn meg, og jeg hadde jo flere liv foran meg, hadde jeg ikke? Kanskje var det forvirringen og skammen over min fordomsfullhet som gjorde at jeg tok opp en større seddel enn jeg pleier å stikke til tiggere. Jeg tenkte, her ligger det en historie og den handler ikke om hell.

– How can you stand it?

Det bare glapp ut av meg. Oftere og oftere hadde jeg i det siste erkjent hvor stor pris jeg setter på det komfortable i livet. Et pent rom, en ren, oppredd seng med langfibrede bomulls-laken. En nattbordlampe innenfor armlengdes rekkevidde. Kokt egg og rykende varm kaffe til frokost. En god natts søvn. Stillhet og en dør å lukke. Et ildsted å gjøre opp i på en kjølig ettermiddag.

Noe i de sterke blå øynene sa meg at det ikke var lenge siden kanskje alt dette hadde glidd ut av hendene hans. Jeg innså det fornærmende som lå i mitt impulsive spørsmål, men før jeg rakk å bekymre meg for å få et aggressivt svar, sa han helt nøytralt:

– I’m waiting for chapter four.

Det kom et trassig smil over det dratte ansiktet, men som mildnet da han tok imot avlaten min.

Som fra ingen steder dukket min venn opp, og øyeblikksmøtet var over.

 

Hvor er den solsvidde nå? En av skikkelsene som jeg ser har slått seg ned over varme luftsluser fra metrostasjonen på Republique? Under en av Seinens broer med begynnende tannråte? En feiret forfatter som holder på med kapittel sju i en helt ny roman?

Jeg fortsetter videre over plassen og trekker vårfrakken sammen foran brystet. Det har så vidt begynt å småregne. En sur natt å sove under åpen himmel. Jeg tar de siste trappene opp til Chez Jenny i tre store byks.

Jeg får anvist et bord midt inne i den store spisesalen som bare så vidt er halvfull nå som klokka har passert ni. Pariserne er på tampen av sin søndagsmiddag. Kaffeduft, skrapende stoler, takksigelser og avskjedskyss understreker følelsen av at jeg ikke er i rute. Jeg er på besøk. På Chez Jenny kjenner jeg meg som en velkommen gjest, og jeg skal gjennom de hellige tre stjerners rituale. Forett: østers. Hovedrett: steak frittes. Dessert: tarte au citron.

Jeg setter tennene i den første østersen og tenker ikke en vettug tanke før den siste sprø smulen fra min tarte au citron er borte fra tallerkenen. Jeg ber om regningen, menyen hørtes kanskje eksklusiv ut, men summen er ikke all verden. Opp av lomma trekker jeg stolt mitt franske bankkort, som det var et svare strev å skaffe seg, den gangen jeg var blitt den overstadig lykkelige eier av en liten skrivestue ved Canal Saint-Martin.

Jeg taster koden. Avvist! Kelneren peker vennlig på den lille hvite lappen. Jeg vet det er penger på kontoen og at koden er rett. Feilen er helt sikkert deres, og jeg ber om å få prøve igjen. Kelneren er helt på min side og beklager seg over kortmaskiner som ifølge ham gjør altfor mange feil. Han kommer trekkende med en ny. Etter flere forsøk på tre ulike terminaler, med samme miserable resultat, spør min nå etter hvert lett irriterte servitør om jeg ikke har et annet kort. Jo, mitt norske Visa ligger 15 våte, forblåste minutter og fem bratte trapper unna. Kelneren snur ryggen til bordet og den tilsiktede virkningen oppnås: dette er mitt problem.

Jeg reiser meg tafatt for å ta fatt på en ikke særlig heroisk øvelse: tre ganger 15 minutters rask gange over Canal Saint-Martin. Er regnet blitt til sludd?

Da skjer det noe. Bak noen grønne potteplanter som har skjermet mitt bord fra det neste, reiser det seg en stor mann. Han er svart som Parisnatta og stotrer på svært gebrokken engelsk.

– I can pay for this.

Jeg er først forvirret, målløs, og så kommer protestene. Han har ikke engang spurt om hva regningen er på. I underkant av femti euro er ingen enorm sum, men dette kan jeg ikke ta imot. Han gjentar sitt uvirkelige tilbud, og jeg takker høflig og nå roligere nei. Tross alt er det bare en, riktignok lite ønskelig, nattevandring som skal til før denne flaue saken er ute av verden. Jeg har allerede frakken halvveis på meg, da jeg stopper opp og møter det mørke, klare blikket.

– Please, let me.

Jeg hører hva han sier. Det er som å våkne. Han ser tålmodig på meg. Jeg nøler. Mine høflige protester kjennes som skuespill, som om jeg leser opp fra et manus. Hvorfor ikke?

– Give me your card so I can get in touch with you and pay you back. Only on this condition!

Han forstår visst knapt nok hva jeg sier. Jeg gjentar, og motvillig rekker han meg visittkortet, betaler min regning og virker døv overfor mine takksigelser.

Verden lykkeligste trallalist ramler ut i Parisnatta med nyoppredde laken ventende 15 forblåste minutter unna. Noe hadde smilt til meg, noe fremmed, et smil jeg ikke hadde bedt om. Jeg kjenner meg selvlysende der jeg valser nedover de siste trappetrinnene og over på fortauet foran leiegården hvor jeg holder til. Vel hjemme legger jeg visittkortet med et navn jeg ikke klarer å uttale på spisebordet og kommer meg i seng.

 

For en presang! Halvt inne i søvnen demrer det at jeg har fått to gaver denne kvelden. En liten og en stor. Den lille er en vennlig håndsrekning på femti euro som skal betales tilbake. Den store er at verden har åpnet seg og sagt at jeg er velkommen. Den store gaven er en følelse.

 

Jeg våkner tidlig og kjenner meg energisk og smått euforisk etter forrige kvelds hendelser. Vinden må ha brukt natten til å feie skyer, for det jeg kan se av himmel da jeg trekker fra gardinene, er knallblått og klart på en måte det bare kan være tidlig om våren.

Jeg lager meg kaffe og tar med mac-en inn i senga for å komme meg på internett og sende min redningsmann med det umulige navnet en mail. Til min forundring, og etter hvert stigende irritasjon, dukker ikke det vanlige åpne nettverket MARTIN, med den fraværende lille hengelåsen opp. Jeg tasser rundt med mac-en i hver krok av mine 35 kvadrat, men nei, i dag når jeg ikke den trådløse ruteren.

Jeg har litt av en dag foran meg på kryss og tvers av en by som huser over ti millioner mennesker. Ved hjelp av metro skal jeg sørge for å få gjort opp husleien på én kant av byen, betale årets forsikring på en annen, og ikke minst har jeg en avtale i banken foran den gamle operaen. Jeg skal få koder og utstyr til å betale regningene mine over internett, og samtidig finne ut hva som er galt med bankkortet mitt.

Jeg gjør et siste forsøk, men klapper oppgitt mac-en sammen og er ukomfortabel fordi jeg prioriterer min egen dagsorden framfor å få gitt et livstegn til – ? Hvor er kortet hans? Jeg roter gjennom papirene som har ligget ordnet på bordet. Har jeg kastet visittkortet i vanvare? Jeg går motvillig gjennom søppel med kaffegrut, brødsmuler, harskt smør, teposer, reklamekort fra lokale håndverkere og nyttårshilsen fra Centre Pompidou. Men nei, ikke noe visittkort. Jeg er grisete på hendene.

Dette er jo helt sjukt, og klokka er over ti allerede. Skal jeg rekket alt, får jeg bare komme meg av gårde. Må finne det kortet i ettermiddag. Jeg småspringer nedover den smale trappa og tar korteste vei til metroen.

Etter en travel formiddag kommer jeg meg gjennom den voldsomme trafikken på plassen foran operaen og i sikkerhet innenfor det pompøse inngangspartiet til den internasjonale filialen for Frankrikes største bank. Jeg passerer en bankautomat og rygger. Stikker inn kortet, slår koden og jeg tilbys uttak i ulike størrelser, betydelig større beløp enn gårsdagens restaurantregning. Jeg trykker på knappene og etter sekunder putter jeg, eiendommelig nok skyldbetynget, seks nystrøkne femti-eurosedler ned i lommeboka.

Jeg melder meg ved skranken, finner en stol og tar et reklameblad mens jeg venter på å bli ropt opp. Legger fra meg bladet, løfter blikket og møter et ansikt i den andre enden av rommet.

 

Det er et kullsort og alvorlig ansikt. Øynene stirrer intenst på meg. Min første tanke er: Dette er umulig?! Statistisk sett er det større sjanse for å vinne millioner i lotteri enn at man i en by der et titalls millioner mennesker beveger seg på kryss og tvers, tilfeldig skal støte på samme person på ulike kanter av byen to ganger på under et døgn. Vantro avslører jeg mitt pedanteri ved å rope til den stirrende i en skarpere tone enn jeg hadde tenkt.

– Do I know you?

– Sort of, we met yesterday.

Jeg reiser meg, går mot ham mens jeg opprømt finner frem en av mine knitrende femti-eurosedler og rekker den fram. Har han bare hatt dette ene ansiktsuttrykket gjennom hele det siste døgnet? Han er like alvorlig, men åpenbart forundret, for han ser på meg og sier med sitt underlige tonefall.

– Very special! Have a coffee?

Jeg fylles av en urolig og velkjent følelse. En slags mistenksomhet. Det skjer automatisk. Jeg tenker ofte at kunsten å omgås mennesker er en slags surfing. Finne bølgens brytested så du dras med opp, komme seg av i tide før du smadres, finne en annen bølgerygg å seile på. Før eller siden går det galt. Timingen din er for dårlig eller bølgen for uberegnelig. Du skylles over, kastes rundt, sluker saltvann og spys ut uten å vite opp eller ned på verden. Forhåpentligvis i live.

Jeg beveger leppene, men det kommer ikke en lyd. Tankene mine styres av redsel for at dette eventyret skal få en triviell og banal slutt. Den der bunnlinja er ønsket om en annen takk enn den jeg er villig til å gi og vennligheten henger av seg jakka og ikke lenger er så vennlig. Jeg kjenner meg usjenerøs og tåpelig. Jeg burde selvfølgelig spandere en kaffe på min redningsmann! Hans agenda hadde da vært uklanderlig i går kveld. Han hadde absolutt ingen garanti for verken å få noen form for velfortjent heder eller pengene sine tilbake.

Det er kaotisk inni meg. Jeg er sulten. Jeg lengter hjem til bøkene mine, til gitaren, til en fredelig ettermiddag. Jeg klarer ikke svare nei heller. Jeg sier ingen ting, så jeg sier alt. Jeg reddes av at navnet mitt ropes opp, snur meg og mumler.

– Maybe some other time.

Jeg rekker å se at han faktisk kan smile. Et melankolsk smil brer seg idet jeg skynder meg forbi ham og inn bak skranken.

Først når jeg omsider har fått roet meg ned med en matbit, går det opp for meg hva det er jeg har sagt.

Til tross for iherdig leting fant jeg aldri igjen visittkortet, men smilet hans har jeg fortsatt.

 

Anne Grete Preus er musiker.