I Forskningsrådets ferske evaluering fikk mange av de helsefaglige forskningsmiljøene negativ omtale. Forskergrupper som utnytter biobanker, helseregistre og helseundersøkelser kom imidlertid meget godt ut, og det internasjonale panelet oppfordret til enda sterkere satsing på slik infrastruktur.
Da ideen om en nasjonal biobank i Norge ble lansert omkring år 2000, vakte det betydelig interesse. Noen var bekymret for om biobanker var etisk forsvarlige, andre var opptatt av deres kommersielle potensiale. Etter 10-15 år ser vi at nasjonale biobanker først og fremst har bidratt til å profesjonalisere forskningen, de er en infrastruktur på linje med vei og jernbane. Drømmen om å tjene penger på å drive en nasjonal biobank er ikke blitt innfridd, men håpet er fortsatt til stede for bedre forskning som kan føre til at veien fra ny kunnskap til ny behandling blir kortere. Og ny behandling kan man ofte tjene penger på.
Før samlet enkeltforskere biologisk materiale fra egne pasienter og la det i sin egen fryser, gjerne med en papirlapp med ens eget navn på, under trappen eller i et bakrom på et sykehus. Nå er kravene større og strengere, og det er bra både for deltagerne og kvaliteten på forskningen. Krav om at det skal foreligge samtykke fra deltagere, godkjenning fra etisk komité, og dokumentasjon for at biologisk materiale fra mennesker blir forvaltet forsvarlig, har ført til større åpenhet, bedre sikkerhet og høyere kvalitet. Forskere konkurrerer internasjonalt, og kravene til kvalitet, hurtighet og størrelse på studiegruppene øker stadig. Derfor må forskningen profesjonaliseres slik avanserte biobanker og biobanktjenester har bidratt til.
Det er kombinasjonen av gode biobanker, helseregistre og helseundersøkelser som gir Norge et fortrinn på linje med de andre nordiske landene. Man har lite nytte av en biobank, hvis man ikke også kan koble til informasjon om hvordan det går med personene som har avgitt materiale til banken. Det kan vi imidlertid i Norge. De gode registrene våre gjør det mulig å følge personer fra fødsel til død – og fra generasjon til generasjon. I tillegg er det også lett å rekruttere personer til å avgi materiale til biobankene fordi vi har et lovverk som sikrer deltagernes rettigheter, og som regulerer biobankene og forskningen.
I 2010 bevilget Forskningsrådet midler til infrastrukturprosjektet Biobank Norge. De fire regionale helseforetakene, universitetene i Tromsø, Trondheim (NTNU), Bergen og Oslo og Folkehelseinstituttet samarbeider om Biobank Norge, som skal fungere som én nasjonal og felles ressurs for forskning. HUNT Biobank ved NTNU og biobanken ved Folkehelseinstituttet er valgt som nasjonale biobanker. De skal betjene forskere i hele landet, men partnerne i Biobank Norge er også med på å utvikle biobanktjenester i stor skala for hele Europa ved å delta i Biobanking and Biomolecular Resources Research Institute (BBMRI). EU har plassert biobanker på det europeiske veikartet over kritisk forskningsinfrastruktur. Norge og Norden er høyt oppe, og det vil kunne gi store muligheter for ny kunnskap i fremtiden.
Camilla Stoltenberg er lege og assisterende direktør ved Folkehelseinstituttet. Johan F. Storm, Øystein Elgarøy, Anders Romarheim, Cathrine Holst, Camilla Stoltenberg og Hans Petter Graver, rapporterer hver uke fra forskningsfronten i Morgenbladet.
Ingen kommentarer