Forbrytelse og straff i Lilynorway

Tablå 1: I Halden finnes «verdens mest humane fengsel» ifølge ukemagasinet Time. Dette nye superfengselet er innrettet med sofakroker, klatrevegger og lekre enkeltrom med flatskjerm. På fengselsmuren (som fangene ikke ser innenfra, fordi den er kamuflert av trær) har en graffitikunstner laget malerier som symboliserer straff på en lekende og uhøytidelig måte. Fangevokterne kalles omsorgsarbeidere og går typisk kledd på samme måte som de innsatte. «Hele meningen er at vi ikke skal fremstå autoritære», uttaler fengselsdirektøren til den danske avisen Politiken. «Gjør man det får man hurtig en ’oss mot dem’-kultur.»

Tablå 2: En amanuensis fra Lillehammer (det er meg) gripes av en apokalyptisk stemning når han besøker landets hovedstad. Ambassadefolk gripes av den samme engstelighet. Tablået fortoner seg i grelle konturer. Tiggere. Svensker som smisker for fylliker. Nyrike som griser med penger og sitt øvrige avfall. NSB har på forhånd advart amanuensen mot typer på sentralbanestasjonen som tilbyr å rulle hans rullekoffert for ham. Han møter narkomane og dealere, når han på egen hånd ruller ut på Karl Johan. Han hører om gjenger. Om billettkontrollører som knivstikkes. Om hold-ups og overfallsvoldtekter en masse og om det som er enda verre. Han vet at det i nærheten sitter en forfatter og massemorder, som foreløpig er idømt livslang terapi.

Tablå 3: Amanuensen, det vil si jeg, får ikke umiddelbart disse tingene til å henge sammen. Kombinerer jeg de to tablåene, sitter jeg tilbake med et inntrykk som minner om den enfoldige opplevelse av moderne kunst: Verket gir kun mening hvis en ekspert setter ord på det. Den enfoldige kausalitet som ligger i begreper som «forbrytelse og straff» og «dem og oss» synes borte vekk. Jeg søker derfor trøst i populærkulturen. Den hjelper meg til å forstå hvordan sosiale konfliktlinjer og dilemmaer i vår tid blir bearbeidet og forsøksvis eliminert gjennom kulturelle formler. Dette essayet er produktet av mine tolkningsøvelser. Jeg er redd resultatet er ukoselig. Det handler om to underholdningsbaserte, norske tv-serier, Taxi og Lilyhammer, men også om et kunstverk, nemlig den nye filmen Play av den svenske regissøren Ruben Östlund.

Høstens dramaserie Taxi, skrevet og regissert for NRK av den norskpakistanske regissøren Ulrik Imtiaz Rolfsen, tar utgangspunkt i det usagte premisset i ovenstående Oslo-parodi: miséren springer i høy grad ut av multikulturell forvirring. Hvis vi foreløpig ser bort fra de nevnte plattheter og vulgariteter, foruten massemorderen, synes en god del av hverdagens tyranni i Oslo å tilhøre en merkbar minoritet blant minoritetene: de vinningskriminelle. For eksempel skattefuskerne.

Slik sett pirker Taxi i et smertepunkt med høy symbolverdi: Norgeshistoriens største skattebedrageri i 2007 i Oslos sterkt innvandrerdominerte drosjemiljø. Nesten en halv milliard kroner ble i dette tilfellet unndratt beskatning. 500 drosjeeiere og 2000 sjåfører var på ulike plan involvert. Det er klart at denne ukulturen blant våre nye landsmenn måtte bli oppfattet som en antikultur av mange gamle landsmenn. Et svik. I Norge blir borgermoralen i høy grad målt på skatteofferet, det er en grunnverdi. Etnisk segmentering av moralen er unorsk. Av samme grunn forekom det mange skamløst, da mange av de samme taxifolkene kun et par år etter raste over den «norske» ytringsfriheten – da Dagbladet offentliggjorde en Muhammed-tegning – ved å streike og demonstrere.

I Taxi blir skatteskandalen utnyttet som inspirasjonskilde for en enda tøffere fiksjonsfortelling. Hovedpersonen Javar er en toppintegrert, norskpakistansk jurist, som får innsikt i systemet av falske regnskaper i Oslos taxiverden, understøttet av en korrupt, norsk toppsjef i skatteetaten. Når han innvier sin «hvite» journalistkjæreste i svindelhistorien blir den en politi- og mediasak, og jakten på Javir setter inn. Det gjenginfiltrerte taximiljøet – basert på den flytende nettverkskontakten mellom hundrevis av sjåfører i Oslos gater – gjør alt for å knuse ham.

Som man vil forstå er det tale om en typisk «oss mot dem»-historie. Det ligger i sjangeren. I en klassisk, amerikanskinspirert spenningsserie som Taxi er avstanden mellom de gode og de onde dramaturgisk påkrevet. Den er også differensiert og basert på personlig erfaring. 13 av Imtiaz Rolfsens egne pakistanske slektninger kjører taxi. Sidehistoriene om konformitetspresset mellom kjærlige og ukjærlige bygdedyr i det norskpakistanske miljøet – blant annet hemmeligholdelsen av etnisk blandede og homofile kjæresteforhold – springer ut av erfaringsbakgrunnen til mange av de norskpakistanske skuespillerne i serien. Midt i moderskjødet NRK lufter «det pakistanske miljøet» ut: i seg selv en bedrift.

Selv om serien altså utviser en egen dødsforakt gjennom sin blotlegging av det pakistanske Oslo-miljøets uhyggelige sider, er det verste i serien forbeholdt den hvite nordmannen. På overflaten er det tale om enda en sjangerkonvensjon i paranoia-thrilleren, nemlig «de på toppen er verst». Likevel er argumentasjonen for påstanden interessant. I seriens siste episode ønsker finansministeren og hennes embetsverk å dysse saken ned ved å dekke over den korrupte skattesjefen etter Javars avsløring av ham. Systemet beskytter sin grunnverdi, som en av hvitsnippskurkene sier: «Skattepenger er hellige. Selvangivelsen er basert på tillit og viljen til å bidra til fellesskapet. Vi har ikke råd til at folk mister tilliten til skatteetaten.»

At skurken på toppen nesten slipper unna straffen (før Javar formidler den endelige avsløringen og seriens happy ending), ligner en populistisk lettkjøpthet i denne på mange måter beundringsverdige dramaserien. Hever man seg imidlertid over seriens sjangerklisjeer sitter man tilbake med et tidstypisk spill om skylden. Systemets forbrytelse består ifølge Taxi i dets korrupte konfliktskyhet. «Si meg, er du Frp-er?!», spør den «hvite» skatteskurken, når han vil lukke munnen på de mistenksomme og fortsette sin norskpakistanske business as usual. Systemet – i serien symbolsk representert av regjeringsbygget, mens det enda var intakt! – ser seg ikke i stand til å straffe ham, fordi det selv mangler moralsk legitimitet.

Den eneste som fremstår som moralsk topplegitim i Taxi er hovedpersonen Javar. Derfor tilkjennes han også retten til i et avsluttende oppgjør med gjenglederen, som har myrdet hans søster, fysisk å invalidere ham for livstid. Drivkraften bak den private avstraffingen, pleiet som motiv i utallige cowboy- og selvtektsdramaer, springer i den større sammenheng ut av myndighetenes passivitet – en utpreget Dirty Harry-idé, men her i norsk 2011-innpakning.

I NRKs nye dramaserie Lilyhammer gjenkjenner man tankegangen – momentant morsomt, ofte plumpt – som et komediekonsept. Her er det ikke regjeringsbygget som er depravasjonens arne, men en annen og enda mer populær skyteskive: Nav-kontoret i kommunehuset med dets nedladende byråkrater og småfordervede udugelighet.

Den store gimmicken i Lilyhammer som dramakonsept er selvsagt møtet mellom Mjøsbyens urbane rutiner uten pistol og pistolmetodene til en innvandret new yorker-mafiosi, Frank Tagliano, spilt av Steve van Zandt fra The Sopranos. Her er det i høy grad tale om produktplassering. Løsningsmodellene til den amerikanske populærkulturen blir i denne serien omsatt i lokal valuta: En blond ballademaker settes korporlig på plass av Frank innen toget ankommer til Hamar, en muslimsk mørkemann, som nekter å håndhilse på sin kvinnelige innvandrerlærer, får et tilbud som gjør det umulig for ham å avvise sin lærer i fremtiden, og på toppen av Lysgårdsbakkene lodder Frank mulighetene i den norske erfaringspedagogikken ved å sende et fremmedfiendtlig MC-medlem ned ad hoppbakken på treski.

«We believe dialogue is much more effective», svarer en SFO-pedagog Frank, da han i et opphold mellom de mange skolegårdsslagsmålene fremsetter et forslag på sin mobbede, norske adoptivsønns vegne (en stein pakket inn i snø). Heri ligger den nasjonale arvesynd, ifølge Lilyhammer: Nordmenn er konfliktsky. De er handlingslammede og skinnhellige. Av samme grunn blir deres latente korrupsjonskultur forløst gjennom den manifeste korrupsjonskulturen i Franks tv-koselige morderskikkelse. I løpet av halvannen episode har Frank med sine klassiske gangstermetoder utskiftet det tilsynelatende usleste av alt – den offentlige forsørgelse av unyttige idioter ved unyttige idioter – med vanlig Las Vegas-vett.

Lilyhammer er blant andre sponset av Lillehammer kommune. Det er mulig at min egen kjære arbeidsplass, Høgskolen i Lillehammer, kunne vært inndratt i seriesatiren, hvis man i sin tid hadde spurt. Her har man hengt opp skilt på alle toalettene med punktvise instruksjoner i hvordan man vasker hender. Meningen er å fremstå autoritær i et bakterielt «oss mot dem»-perspektiv: «Husk å fordele såpen slik at alle flater på hendene blir fuktige.» Man gjenkjenner holdningen i Ruben Östlunds nye film Play. Jevnt fordelt over det meste av filmen fremsier en ansatt i Svenska Järnvägar den samme appellen over togets høyttaler: «Jeg ber vennligst dem som har anbrakt en vugge i nærheten av førsteklassekupeen om å fjerne den omgående! Det skal være fri passasje i togkorridoren av hensyn til brannsikkerheten og annen sikkerhet.»

Play handler om hvor lett man mister sikkerheten i våre omsorgssamfunn. Filmen samler seg om forbrytelsen i sin elementære form. Ettergivenhet er et annet hovedtema. Handlingen baserer seg på en lang rekke ran i virkelighetens Göteborg, hvor mange unge som i andre storbyer driver rundt uten voksent tilsyn. I filmen rekonstrueres historien om en liten gruppe innvandrergutter som «overtaler» hvite, jevnaldrende ungdommer til å gi fra seg sine verdigjenstander uten bruk av vold eller direkte trusler. Metoden er enkel: «Får jeg se mobiltelefonen din?» «Den ligner på min brors som nylig ble stjålet!» «Følg med oss, for dette må vi finne ut av.» De hvite guttene følger med og vi andre følger med dem. De og vi blir presset stadig lenger inn i en situasjon vi ikke kommer oss ut av før vi er blitt ydmyket, skremt buksene av og ranet.

For vårt vedkommende blir vi frarøvet sikkerheten. Det er den som kleber til tilskuerposisjonen i ni-og-en-halv av ti filmer: Det psykologiserende nærbildet, den kommenterende kryssklippingen, den sosialt avslørende dialogen og andre kontekster som sukrer fiksjonspillen. I Play minner konteksten om den vi kjenner eller husker, når vi farer vill i skogen eller blir slått i sandkassen, mens vi hører trærnes indifferente sus i bakgrunnen.

På mange måter virker Östlunds metode iskald (kameraavstanden, langsomheten, lydene som eksploderer utenfor bilderammen), men man skal ikke la seg forføre av laboratorieattityden i filmens disseksjon. Regissøren er en intens retoriker. Likesom Dostojevskij anerkjenner han dialogen som en kampsone mellom mennesker og likesom absurdistene Ionesco og Frisch er han ikke redd for å skjære sine fryktvisjoner ut i selvlysende tablåer. Da innvandrerguttene feirer røvertoktet på en burgerbar, blir deres hånflir bare avbrutt av deres rovdyraktige appetitt. Da noen middelklassepene fedre til slutt i filmen manner seg opp til å refse en av barneovergriperne, reagerer denne med en standardforklaring – «Jeg har seks sultne søsken hjemme!» – innen han utdeler en ørefik til en av fedrene.

Play er en ubehagelig film fordi den er vanskelig å avvise. Den minner oss om at kriminalitet først og fremst er menns og gutters domene. Den minner oss også om et kulturmønster i møtet mellom tøffe machoidealer hos marginaliserte innvandrergutter og myke verdier hos hvite «kyllinger», det vil si middelklasseliberale fedre og sønner (dette har Christian Tybring-Gjedde tidligere minnet oss om, men han er jo den negative suttekluten vår og ingen prisbelønt art cinema-regissør). Fremfor alt minner filmen oss om et problemkompleks av allmenn interesse: Hva gjør vi med vår vrede? Hva stiller vi opp med mot den unge mannen som seiler sin egen sjø? Som momentant overskrider grensen til det onde? Hvordan respekterer vi forbryterens menneskelighet?

Et svar på sistnevnte spørsmål kunne lyde slik: Vi respekterer forbryteren ved å gi ham hva han fortjener: rettferdig straff. Straffer vi ikke rettferdig, fratar vi forbryteren hans menneskelighet, hans mulighet for anger og dermed hans ansvar. Straff er gjengjeld. Vi vet at dette prinsippet fungerer i mafiaens verden, men vi vet også at i mafiaens verden finnes det ingen rettferdighet. Lov og orden er et spørsmål om rett og galt. Ditt og mitt samfunn straffer for å gjøre det lynende klart hva det ikke vil finne seg i.

Jeg kniper meg selv i min kulturradikale arm, mens jeg skriver disse ordene. De er i essaysjangerens ånd et forsøk, for vi er med tiden blitt uvante og ubekvemme med dette vokabularet. Vi vet at det inngår et straffeelement i fengselsinstitusjonen, likesom vi vet at menn ser porno. Men vi overlater gjerne våre underlødige hevnfantasier til populistiske tv-serier som Taxi og Lilyhammer med deres underholdende forakt for det offentlige.

I en «seriøs» diskusjon blir spørsmålet om forbrytelse og straff overlatt til eksperter, som vet hva det dreier seg om – i prinsippet i den samme ånd som hos de usikre politikere som i innvandringsspørsmålet støttet seg til innvandrerlærere, psykologer og forskere. Spesialistene var spesielt interesserte i å anlegge minoritetenes perspektiv, men distrémed hensyn til sammenhengskraften i majoritetssamfunnet.

Overveielser som disse fyller meg når jeg passerer det sønderskutte regjeringsbygget med min rullekoffert. Vi var så praktisk uforberedte på ondskapen, tenker jeg. Vi var i første omgang så gode til å se bort fra den. Vi er – muligens – i andre omgang så dårlige til å straffe den. Det er blant annet derfor, tror jeg, at 22. juli blir et slikt traume for oss.

Man vil bemerke at også i mitt kontrære tilfelle handler det slutt om vårt traume og ikke om hans forbrytelse. «Fint», ville en omsorgsarbeider si. «Nå blir du snart frigitt i Halden.»

Søren Birkvad er førsteamanuensis i film- og fjernsynsvitenskap ved Avdeling for samfunnsvitenskap, Høgskolen i Lillehammer.