Dyr, upraktisk, men til å leve med?

På sjekker’n: Den fineste halen vinner i konkurransen om damer. Forfatterne har imidlertid vist at samarbeid også kan ha sine fordeler, ettersom de sammen har skrevet boken På stedet løp.    Foto: Noah Seelam/AFP/Scanpix
På sjekker’n: Den fineste halen vinner i konkurransen om damer. Forfatterne har imidlertid vist at samarbeid også kan ha sine fordeler, ettersom de sammen har skrevet boken På stedet løp. Foto: Noah Seelam/AFP/Scanpix

For å hevde deg i konkurransen må du bli litt bedre for hvert år – de andre blir jo bedre. Det er slik verden går fremover, men kanskje også står på stedet hvil?

Det er påfallende mange paralleller mellom evolusjonsprosesser i natur og kultur.

Konkurransen er hovedmotoren i alt fremskritt, all utvikling. Hadde det ikke vært for konkurransen ville vi fremdeles ha befunnet oss på amøbestadiet. Hadde konkurransen blitt avviklet gjennom en kommunistisk revolusjon på midten av 1800-tallet, ville verken fly eller datamaskiner ha sett dagens lys. Hadde idrettsfolk bestemt seg for at samarbeid er å foretrekke, ville fotballkamper ha vært en selsom affære, for å si det mildt. («Nå har vi scoret, og da er det selvfølgelig det andre lagets tur til å score.»)

 

Samtidig har konkurransen altså en paradoksal side: Selv om jeg yter stadig mer og presser meg alt jeg kan, hjelper det ikke så lenge du gjør det samme (og ligger litt foran meg). Men gårsdagens vinner blir morgendagens taper enten vi snakker om den raskeste løperen, den mest siterte forskeren eller den rikeste bisnissmannen, dersom han hviler for lenge på sine laurbær. For å bli stående på stedet hvil må du løpe kontinuerlig, og helst stadig raskere. Dette er bakgrunnen for at vi har kalt vår nye bok På stedet løp.

I boken utforsker vi konkurransens paradoks, som vi kaller tredemølleparadokset. Det kan gjenfinnes på nær sagt alle livets arenaer. Det er nemlig påfallende mange paralleller og mønsterlikheter mellom evolusjonsprosesser i natur og kultur.

Hva kommer det for eksempel av at trærne i skogen på død og liv må være så høye? Hvorfor kunne ikke grantrærne i Nordmarka ha nøyd seg med en høyde på fire-fem meter; hvorfor må de strekke seg tretti meter opp i luften? Svaret er enkelt. Trærne ved siden av er nesten tretti meter høye, og for å få nok lys til å produsere kongler å forplante seg med, må du – hvis du er et grantre – bli minst like høy som naboene.

 

Suset i granskogen lyder rent som et styremøte i Apple Computer, der et av styremedlemmene opphisset utbryter: «Hvorfor kan ikke alle bare kjøpe den første Ipad-en og bli ferdig med det?»

«Nå ja, det ville de kanskje», innvender en annen; «om bare ikke Samsung nettopp hadde laget et bedre nettbrett, med kamera både foran og bak.» Og så måtte Apples «padde» forbedres raskere enn ingeniørene hadde forutsett. Men ikke før hadde de lansert Ipad 2, kom pinadø Samsung og de andre etter med fikse brett som spiser markedsandeler både i vest og (særlig) øst. Ipad 3 er nok like rundt hjørnet, med trådløst tastatur, pulsklokke og innebygget brødrister.

Denne formen for konkurranse fører på sine premisser til fremskritt. Dingsene blir mindre, raskere, hendigere og mer allsidige. Takket være teknologisk innovasjon produseres det globalt sett mer mat med mindre innsats enn noen gang tidligere, vi lever lenger enn før fordi de medisinske forskerne kniver om prestisje og penger, og de heldigste av oss har både strøm, innlagt vann, kabel-tv og elektriske pepperkverner med innlagt lys.

 

På noen områder oppleves det likevel som om menneskeheten passerte middagshøyden for en stund siden. Etter Rembrandt, og særlig etter fotografiet, var det ikke lenger så mye å hente ved å overgå sine forgjengere i naturalistisk malerkunst. Etter romantikken – fra Beethoven til Mahler – var det vanskelig å videreutvikle den klassiske orkestermusikken. Mange mener at det samme gjelder for arkitekturen og andre kunstneriske uttrykk (skjønt, La Sagrada Familia er ennå ikke ferdig bygget).

Løsningen på dette problemet – at det virker umulig å overgå sine forgjengere – er, innenfor en moderne mentalitet, å skape en ny nisje, altså å finne nye arenaer å konkurrere på. Tolvtonemusikken ble jo til bare en verdenskrig etter at Mahler hadde komponert sin niende og siste symfoni.

 

Parallellene til tredemøllekappløpene og konkurransedynamikken i naturen er slående også på den måten at det på begge arenaer i stor grad dreier seg om kampen om oppmerksomhet og posisjon enten vi snakker om farger, sang, prangende påfuglhaler eller fargesterk reklame i postkassen – og det dreier seg om et marked som utgjør seleksjonsmekanismen. Hvis Rema setter ned prisen på kål for å lokke kunder inn i butikken, frister Rimi allerede neste uke med billig kålrabi.

Trangen etter å overgå naboen, forgjengerne eller kollegene medfører både at prestasjonene forbedres og at utviklingen skifter retning. Men når poengsummene til slutt regnes ut, er det stadig bare plass til tre på pallen. Derfor er det nødvendig å løpe det man orker for å bli stående på stedet hvil.

 

Konkurranse er luften vi puster i, men den er ikke uskyldig. Det er lett å se at en såkalt vinnerkultur skaper flere tapere enn vinnere. Nå kan vi mennesker etablere måter å dempe disse effektene på, og det blir også gjort i samfunn hvor ulikhetens pris blir forstått.

Et mer presserende problem er imidlertid det faktum at kampen om å bli det høyeste treet i skogen, som har gitt oss som lever i konkurransesamfunnet teknologiske og medisinske nyvinninger av absolutt verdi, samt en umåtelig rikdom innen musikk, kunst, litteratur og vitenskap, også kan fungere destruktivt på systemnivå.

Én ting er at det øker turtallet både i våre liv og omsetning av varer og tjenester, men det alvorligste er kanskje at konkurransen også fremmer kvantitet og forbruk på måter som i dag synes styrt av sin egendynamikk, og som ligger i bunnen for mange av vår tids største miljøproblemer.

 

Fra evolusjonshistorien er det særlig to eksempler som kan illustrere vår tids store dilemma. Påfuglens hale er det ene. Den er fremkommet gjennom konkurranse på tredemølle, ettersom hannene med den mest prangende fjærprakten fikk flest damer. Halen er upraktisk og dyr i evolusjonær forstand, men den er til å leve med.

Den minner kanskje mest om Petter Stordalens fester: ikke helt uten et komikkens skjær, men i det store og hele harmløs, både for seg selv og omgivelsene.

Det andre eksempelet er dystrere. Den irske kjempehjorten, som levde over store deler av Eurasia frem til etter siste istid, hadde stort gevir i stedet for en flott hale. Ettersom hver hannhjort måtte overgå sine konkurrenter i gevirstørrelse, eskalerte veksten i geviret til det ble dysfunksjonelt. Klimaet ble mildere, tette løvskoger grodde frem, og de mest vellykkede hjortene – altså de med størst gevir – fikk problemer med å manøvrere mellom trærne. Om dette er grunnen til at den til slutt døde ut strides de lærde, men som metafor er den slående.

Spørsmålet vi stiller oss i dag, er om vår nåværende sivilisasjon er en irsk kjempehjort eller om den bare er en påfuglhale. La oss krysse fingrene og håpe på det siste.

 

Thomas Hylland Eriksen er professor i sosialantropologi. Dag O. Hessen er professor i biologi. Begge ved Universitetet i Oslo. Boken På stedet løp er tilgjengelig fra mandag.