I de siste ukene har det gått en debatt i Morgenbladet om humanioras fremtid. Som ofte før sees dette i lys av forskningspolitiske hensyn der de konkrete aspektene gjerne forsvinner i konsulentspråk. Det blir mye «synliggjøring», «komme på offensiven», «fornying og modernisering», «å være i forkant av samfunnsutviklingen», som rektor ved Universitetet i Oslo, Ole Petter Ottersen, uttrykker det. Eller så sees humanioras fremtid (eller dystopi) ved påkallelsen av ideer om «dannelse» og «humanistisk kultur» – begreper som er så abstrakte og omfattende at de bærer i seg omtrent hele den vestlige kultur og historie. Det blir som forskningsdekan Einar Lie ved HF i Oslo uttrykker det: «Vi har en forpliktelse til å være kulturbærere og ivareta «dannelsen» ved universitetet». Foruten at å bære en hel kultur på sine skuldre høres veldig tungt ut, sier ikke utsagnet så mye. Og til tross for denne tilbedelsen av historiske ideer forsvinner likevel det faktiske historiske perspektivet.
I den senmoderne kapitalismen har det funnet sted en utvikling bort fra langsiktighet og mot kortsiktighet. Som et resultat av et markedsøkonomisk begrep om umiddelbar nytte kreves ofte kvantifiserbare forskningsresultater. Dette er noe som rammer humanistisk forskning spesielt. Instrumentelle og økonomiske forklaringsmodeller favoriseres. Resultatet blir at symboler på akademiske ytelser og akademisk suksess verdsettes høyere enn faktiske prestasjoner, slik det kommer til uttrykk i ulike belønningssystemer og plasseringen på internasjonale rankinglister.
Samtidig burde humaniora ha historisk unike betingelser. Dagens krav om selvrealisering og eksistensiell autentisitet, og det at alle vil drive med «kunnskapsarbeid» og arbeid som er mer «kreativt» enn manuelle former for arbeid, burde legge verden åpen for humanistisk tolkning. Skillet mellom kultur og natur har brutt sammen. Alt må forstås i lys av kultur og kontekst. Vitenskapen er ikke lenger (og har i grunnen aldri vært) en nøytral kategorisering av fenomener og objekter. Medisiner er ikke noe som kun helbreder sykdom, men er del av en multinasjonal industri. Å stille psykiatriske diagnoser er ikke bare å navngi et fenomen, men ledd i en politisk disiplinering. Frosne embryoer, digitale maskiner, atombomber og sensorstyrte roboter er ikke bare produkter som kan nyttiggjøres eller tilfredsstille materielle behov, men er innvevd i kulturelle og sosiale betydninger og har moralske og politiske implikasjoner. Likevel er humaniora i krise, og det viser at det er et fravær av samtidighet mellom humaniora og det øvrige samfunnet som ikke kan løses gjennom tilpasningen til en vulgær forbrukerkapitalisme og fag som «moteledelse» (ved Høgskolen i Telemark) eller «innovasjon og prosjektledelse» (Høgskolen i Østfold). Heller ikke kan det løses gjennom forsøket på å mane frem idealer som gjerne føres tilbake til gamle, litt kjedelige tyskere.
Dannelsesbegrepet og begrepet om akademisk frihet er idealer som har vært brukt til å legitimere alt fra en arbeidstid på to dager i uken og kontortid fra 10.00 til 12.00 blant universitetsansatte til de mer interessante sidene ved et slikt ideal som et alternativ til dagens liberale frihetsforståelse. Forskningen skulle være fri og gi hver enkelt muligheten og friheten til å kunne utvikle sine intellektuelle anlegg gjennom studier av kunst, litteratur og filosofi. Imidlertid får idealene i vestlig tenkning en rolle som minner litt om den lille fuglen i Kants filosofi som trodde den kunne fly bedre uten luftmotstand.
For eksempel blir akademisk frihet sett som en grunnleggende og ahistorisk rettighet. Men dette er et privilegium som springer ut av visse kulturelle forhold i den europeiske historien og med spesiell bakgrunn i hvordan deler av adelskapet ville beskytte sine forskere mot Kirkens innflytelse i renessansen. Også Humboldts universitetsreformer og forestillingen om den frie og upolitiske vitenskap hadde en klar politisk funksjon blant annet ved å imøtegå myndighetenes stadige strengere kontroll.
I den norske etterkrigstiden og særlig som et motsvar til vitenskap forstått i positivistiske og postmoderne termer har et dannelsesbegrep med utspring spesielt i Jürgen Habermas’ teorier stått sterkt i norsk humaniora og gjør det fortsatt. Dette er et dannelsesideal sentrert rundt dialog, og som ser humanioras rolle i å (ut)danne rasjonelle medborgere. Dets popularitet kan sees som et svar på hvordan etterkrigstidens sosialdemokratier måtte bygge nye former for solidaritet, nye forestilte fellesskap og harmoniske samfunnsmodeller. Grunnlaget for et slikt dannelsesideal ble kraftig svekket av den nyliberalistiske vendingen tidlig på 1980-tallet – i møte med de omfattende økonomiske omstruktureringene vi har sett i de siste årene, har dette idealet lite eller ingenting annet å tilby enn troen på at alt kan løses gjennom diskusjon og en litt svulstig nostalgi med blikk på 50- og 60-tallet. Det blir som i Monty Pythons film Life of Brian. Når Brian, som mer og mer fremstår som en frelser og lederskikkelse for opposisjonen mot det romerske imperiet, blir arrestert og Judea står på randen av revolusjon, samler opposisjonsgruppen «Folkefronten i Judea» seg for å ta affære. Gruppens leder, spilt av John Cleese, roper eksaltert og revet med av revolusjonens ånd: «Dette krever umiddelbar diskusjon».
I dette dannelses- og opplysningsidealet skal IMFs strukturtilpasninger, Bologna-prosessen og Lisboa-strategiene møtes og løses med filosofiseminar på høyfjellshotell. Eller som salig Georg Johannesen sa om like salig Hans Skjervheim, som var den kanskje mest markante målbærer av et slikt ideal: «Han er alltid på same tidlause seminar med vossakorv.» Så hvordan kan dannelse bli noe annet enn en intellektuell selskapslek og noe mer enn en retorisk øvelse for professorer som nærmer seg pensjonsalderen? Kanskje er det på tide å tenke nytt og radikalt om dannelse. Og kanskje kan det tenkes at dannelse også er noe som kan oppstå uavhengig av og i opposisjon til den vestlige kulturarven.
Den indiske litteraturprofessoren Gayatri Spivak vil reformulere humaniora og undervisning i lys av den stadig mer påtrengende økonomiske og økologiske katastrofen. Hun ser først og fremst paradokset i hvordan den idealistiske undervisningen, som ønsker å utgjøre et alternativ, selv blir en del av spredningen av markedets logikk – som for eksempel hvordan ikke-vestlig litteratur fremstår som «eksotisk». Humaniora må derfor reformuleres som en kritisk praksis, for eksempel ved å gi underprivilegerte barn undervisning og utvikle evnene deres til en tenkning som kan gi grunnlag for å hevde borgerrettigheter. Dette handler ikke om å gi de undertrykte en stemme eller representere dem, slik vestlig akademia har en tendens til gjennom for eksempel sosialantropologien, men å gi dem som ikke har en stemme anledning til å utvikle en selv.
Spivak representerer en form for kritisk pedagogikk som har utviklet seg fremfor alt i land i den tredje verden, og som er handlingsrettede metoder for å forstå, kollektivt undersøke og løse sosiale problemer. Dette er det humanistiske problemorienterte perspektivet, i motsetning til den teknokratiske problemløsende tilnærmingen. Poenget med slike strategier er å motvirke de byråkratiske og elitistiske tendensene som kjennetegner politiske og institusjonelle beslutningsprosesser i dag. Dette betyr selvsagt ikke at vi skal få delegasjoner fra den tredje verden til å komme og observere og undervise oss her i Vesten. Men det betyr at vi så absolutt har behov for å bli konfrontert med en fremmedhet og en idé om alle de måter vi ikke har innrettet samfunnet vårt på. Slik kan humanistiske perspektiver des-automatisere, «underliggjøre», historisere og avnaturalisere de mytene vi forteller om oss selv og de praksisene vi inngår i med den største selvfølgelighet. I det helt tatt fungere som en beskyttelse mot den vestlige samtidens rotfestede selvopptatthet.
Der hvor det tidligere var en redsel for akademisk elitisme, er i dag problemet omvendt; humanistisk kunnskap, verdier og dannelse har ingen privilegert posisjon, men kan velges – eller «shoppes» – på lik linje med andre kulturuttrykk. Den franske filosofen Chantal Mouffe har vist hvordan dagens politiske kamp står om hvordan de politiske subjektene blir formet og definert. Hvis dannelsen av subjektet overlates til forbrukerkapitalisme, understøttet av en hel hær av terapeuter, «coacher», selvhjelpslitteratur og det kommersialiserte media, er ikke politikk noe annet enn Grandiosas pizza-valg, lengden på fødselspermisjonen og fakkeltog mot voldtekt. Da kan vi sitte og vente på at de vestlige landene med markedets utbredelse automatisk vil utvikle seg selv og den tredje verden til rike, rettferdige og demokratiske samfunn. Imens kan vi jobbe med vår egen «selvfølelse», pynte på vårt eget ytre og hjemmene vi bor i. Det er her – idet Sør-Europa kollapser økonomisk og vi sakte kveles av karbonutslipp – vi trenger et radikalt dannelsesbegrep(er) gjennom å fremvise andre selvrealiseringsprosjekter enn markedets fabrikkerte identiteter og en akademisk tilpasning til arbeidsmarkedet. Det politiske subjektet må gjenskapes, og her er ikke en tilpasning tilstrekkelig – som for eksempel dannelsesutvalgets innstilling fra 2009 som snakker om å «supplere Bologna-prosessens vekt på markedets krav», «omstilling» og «endringsevne» eller Tora Aaslands begrep om «nyttig dannelse». Tilpasninger har vi nok av. Hele den vestlige kulturen er en markedstilpasning. Vi trenger også alternativer og radikale brudd.
Simen Andersen Øyen er universitetsstipendiat ved Senter for vitenskapsteori, Universitetet i Bergen.
ideer@morgenbladet.no
Ingen kommentarer