Ukens doktor: Ane Ohrvik disputerte 31. mai ved Universitetet i Oslo for avhandlingen: Conceptualizing Knowledge in Early Modern Norway: A Study of Paratexts in Norwegian Black Books.
– Når jeg hører ordet svartebok, tenker jeg på hekser og boblende gryter. Var det egentlig heksene som skrev svartebøkene?
– Min studie viser at det først og fremst var menn som skrev disse bøkene. Konvensjoner knyttet til hva som passet seg for henholdsvis menn og kvinner å skrive på denne tiden har nok bidratt til å gjøre dette til en mannlig aktivitet.
– Hva er det som definerer en svartebok?
– Svartebøkene defineres først og fremst av sitt innhold. Her finnes oppskrifter og råd for alt fra kurering av sykdommer på mennesker og dyr, hvordan man skal beskytte seg mot hekseri, få hell i kjærlighet, jakt eller kortspill til hvordan man lager blekk eller identifiserer en tyv. De som skrev svartebøkene titulerte dem nettopp som Sortebogen, en term som henspilte på at bøkene inneholdt sorte kunster: kunnskap om hvordan man kunne manipulere overnaturlige krefter. Bøkene er preget av forestillinger om magi og trolldom som noe reelt som man måtte beskytte seg mot – eller kunne ta i bruk.
– Hvordan ble kunnskap fortolket i Norge på 1700-tallet sammenlignet med i dag?
– Svartebøkene viser et kunnskapssyn der tradisjon, alder og opprinnelse var viktige kvalitetskriterier. Å peke bakover i tid, på kunnskapens høye alder og overlevelse, var en viktig autoriseringsstrategi som ga legitimitet til kunnskapen. Dette er stikk motsatt av hvordan vi tenker i dag. Jo nyere og ferskere kunnskapen og forskningen er, jo mer gyldig er den gjerne.
– Hvordan ble kunnskapen lagt frem og forklart i svartebøkene?
– Kunnskapen fremstår i form av oppskrifter for hvordan man lager for eksempel et behandlingsmiddel kombinert med detaljerte beskrivelser av hvordan behandlingen skulle utføres. Bøkene ble gjerne skrevet med innholdsfortegnelser, og hadde tydelige overskrifter som gjorde det lett å orientere seg i stoffet. På slutten av en oppskrift kan vi ofte lese bekreftelsen «det virker!», som fungerer som bekreftelse på at kunnskapen er utprøvd og har dokumentert virkning.
– Hvem var svartebøkene beregnet på?
– Bøkene var først og fremst skrevet for forfatterne selv. De kunne imidlertid selges videre på auksjon, gå i arv eller gis bort. De som skrev bøkene var menn fra ulike sosiale lag og kunne være utdannede militæroffiserer, lærere og bønder. Slik speiles innholdet av interessene til sine skrivere og eiere, og har unike individuelle preg. Det er liten tvil om at skriverne selv brukte kunnskapen.
– Hvordan så svartebøkene ut?
– Bøkene er svært varierte i omfang og estetisk kvalitet; fra enkel innbinding med hyssing til flotte og påkostede skinninnbindinger. Noen bøker er på flere hundre sider, mens andre kun består av noen titalls sider. Uansett er det tydelig at eierne har brukt tid og energi på å gi bøkene et så pent og boklig preg som mulig. Slik sett strekker de håndskrevne manuskriptene seg mot det trykte bokmediet.
Kristine Widerøe
Ingen kommentarer